Det som er ulempen med å ha en bipolar lidelse er at noen ganger så kan man ikke styre hverken oppturer eller nedturer. Nå er en sånn gang. Jeg har lenge gått å kjent på at jeg daler nedover, og har desperat prøvd å fly opp med de korte vingene mine, men det er ikke stort man får gjort. Nedturene er der like fult som oppturene. Vanligvis sier det BANG også har veggen truffet meg før jeg rekker å engang oppdage at den er der fremme et sted, men nå har jeg sett den laaaangt der fremme, lenge. Men allikevel kom det litt for brått på. Nedturen kom sammen med magekrampene igår, og det er jo en merkelig kombinasjon. Uansett, hva gjør man når en nedtur kommer..
Jeg med min bipolare tilværelse må lære meg egne knep for å håndtere hverdagen. Foreløpig håndterer jeg den slik:
-Ringer jobben, sier jeg er syk (hva ellers gjør man når man bare gråter og gråter og ikke helt vet hvorfor?), det skulle tatt seg ut om jeg stod der ved kassa og kunden bestiller en Big Tasy og jeg begynner å grine fordi vi ikke har den på menyen lenger, eller at jeg glemmer å gi dem ketchup og begynner å hyle?! Jaja, point taken!
-Legger meg å leser bok. Da slapper jeg litt av og samtidig øver meg på å konsentrere meg og å konsentrere meg om noe annet enn meg selv. Det er utrolig viktig særlig når jeg vet at dette kan (med svært stor sannsynlighet) komme til å ramme meg flere ganger.
-Pusle med småting. Som å lage ferdig album, samle sitater, skrive kort. Gjøre ting som kan glede andre, eller kanskje til og med glede meg selv når jeg er tilbake til meg selv og kan klare å glede meg over slike ting.
-Drikke te.
-Dusje.
Jeg håper disse tipsene kanskje kan hjelpe deg en gang? -Tror jeg har flere på lager, dette er bare det jeg gjør!
Ting jeg ikke bør gjøre så mye av er å se på tv, og det kan sikkert høres veldig rart ut, men jeg blir så sint. Jeg irriterer meg over alt og ingenting. Kjøre scooter er heller ikke så lurt ettersom konsentrasjonen egentlig er lik 0!
Typisk meg er at jeg snakker lite. Myyyyyyye mindre enn vanlig!
Jeg vet med meg selv at jeg har kommet langt og jeg får også høre det innimellom og jeg er veldig stolt, faktisk. Jeg har jobbet utrolig hardt! Men det er ikke veldig lett… når plutselig depresjonen dundrer inn døra di og forlanger å få slå seg ned.
Kanskje jeg engang blir så frisk som dette? 🙂
-Fred ut<3
0 kommentarer
