Jeg hadde morgensamlig igjen igår, og dette var det jeg snakket om:

I april 2010 kom en av mine beste venner til meg og sa: “Jeg skal være med på sånn frivillig-prosjekt i Australia og Asia, og kjøpe klær, sko, mat, skolemateriell, byggeklosser whatever. Og jeg trenger å ta med meg noe penger nedover. Kan vi ikke gjøre noe? Samle inn penger osv.”

Jeg tenkte: WTF?!

Hun fortsetter: “Du kan jo bare synge i kirken du synger i tensing også kan vi samle inn kollekt?”

 

Samtidig hadde jeg jobbet på en ungdomskole og var akkurat ferdig med en forestilling der og de var sykt gira på mer scene. Det tok litt tid før jeg koblet to og to.

 

Ja! La oss få med oss noen av elevene og alle som vil og lage en forestilling.

Svaret hennes var: “Ja, ok. Men jeg reiser i starten av juni… Så vi har litt dårlig tid.”

Jaja, det får bare gå, tenkte vi, uten å ane hva vi egentlig hadde stelt istand.

 

Vi startet på bar bakke. Uten manus, oppholdssted, skuespillere, sangere, band (da også noter, korarrangementer osv), egentlig noe. Det eneste vi hadde var oss selv. Oss to. Vi ringte litt rundt og fant et par stykker som synes prosjektet hørtes fresht ut. Så var det øvings og forestillingslokale. Vi ringte til både Asker og Bærum kommune, men de ga oss avslag nesten med en gang, dette var umulig og kostet dem altfor mye penger. Ungdomsklubben i Asker var også skeptiske, men kunne hvertfall gi oss et bandrom og øvingslokaler. Etterhvert som de så at vi utviklet oss fikk vi også en sal med 150 seter, 2 dager. Men den kunne de kun leie ut i midten av mai. Jaja, 6 uker. Dette skulle vi klare.

 

Vi fikk samlet folk. Noen som faktisk trodde på dette, for det var svært få som trodde dette kom til å gå. (Tilogmed ungdomsklubben). Og min daværende kjæreste. Og pappa.. Og egentlig alle foreldrene til de stakkars ungdomene som var blitt lurt inn i dette.

 

Vi ble tilsammen 30 stk i alderen 14-24 år. Alle med nesten like mye pågangsmot og iver. Oss 30 var de eneste som trodde på prosjektet vi kalte Amelias Hemmelighet. Hver uke hadde vi minst to øvinger og da folk begynte å miste motet var det ny motivasjonspreken. Dette skulle vi klare sammen, bare vi sto på og ville det nok. Etterhvert kom sangene og dansene i boks, og manuset skrev vi selv. Vi fikk til og med kameramann(som filmet forestillingen), fotografer og opptak (av micene, til CD) mot slutten!

 

Etter første gjennomkjøring var alle helt sykt gira og etter hver øvelse dro jeg ut å feiret russetiden min (beste russetiden ever), så var det påen igjen dagen etter. Det så litt mørkt ut på generalprøven, alle var slitne og vi hadde mye igjen før premieren dagen etter. Men vi fikk overraskende mange i publikum, for alle ville jo se hvordan dette prosjektet hadde gått, så de kunne si “hva sa jeg, dere fikk det ikke til”. Det var jo dømt til å feile.

 

Vi klarte det så absolutt. Aftenposten og lokalavisa kontaktet oss dagen før premieren, uten at vi aner hvordan de hadde hørt om det. Vi fikk flere sponsorer den siste uka (pizza, roser, kostymer osv.) og vi samlet inn 55.000kr. – langt mer enn vi hadde trodd vi kom til å gjøre!!

 

Dette er mitt stolteste øyeblikk i hele mitt 20 år lange liv. Og den viktigste erfaringen jeg gjorde meg var det å tro på oss selv. Alle trenger å bli minnet på det. Inkludert meg. Det at du tror på deg selv har alt å si for alt du skal gjøre her i verden. Stort eller lite. Bare se på skolevalg, hvor vanskelig er ikke det? Stol på deg selv. At du tar det rette valget for deg. Selvom alt går imot deg og du blir sliten, så ikke glem det, uansett hvor vanskelig det er. Du kan klare alt du vil! Og du er sterk.

-Sangen heter Beauty in Ugly av Jason Mraz

 

Budstikka

3 fantastisk flinke dansere!

Band, solist og korister

Vi hadde tilogmed kor!

Aftenposten

Hovedrollen: Amelia eller nr. 108

-Fred ut