Kjenner depresjonen trenger på. Sakte, men sikkert. Det er vanskelig å se det positive og det er enda vanskeligere å ikke henge seg opp i smådetaljer. Hvis noe går imot meg har jeg lett for å bli lei meg for det, selvom jeg selvfølgelig bør tåle det.
I morgen er det Grand Prix på skolen. Jeg bør vel egentlig glede meg til det. Og jeg har endelig fått iPhone og bør vel egentlig glede meg over det.
Jeg gikk over gårdsplassen her nå og tenkte at nå må jeg ta utfordringen; å stå i følelsene. Være sterk. Ikke rømme fra alt hele tiden. Selvom det er vanskelig og jeg ikke helt vet hvordan det gjøres.
I det siste har jeg sagt mindre enn vanlig om ting som plager meg. Jeg er kanskje litt for flink til å klage og syte innimellom, men jeg har merka at jeg holder mer for meg selv. Noen ganger er det positivt, for endel er faktisk ikke nødvendig å si høyt. Men andre ting er det kanskje godt å få ut også.
En annen ting jeg har merka (og som forklarer delvis avsnittet over) er at jeg har mye vanskeligere for å stole på folk enn jeg hadde før. Mange jeg før hadde tilltt til, klarer jeg nå ikke snakke med om enkelte ting. Jeg vet at det hvertfall skyldes at jeg har blitt mye skuffet av et spesielt familiemedlem, og dette merker jeg at får konsekvenser nå. Det er flere ting, men jeg vil ikke skrive så mye om det.
Så, hvordan stå i følelsene? Godt spørsmål, som jeg faktisk ikke helt vet svaret på, men jeg tror at det er viktig for meg og legge ting bak meg og gå videre. Det er egentlig en lett sak, men syyykt vanskelig i praksis.
Hodet spinner, og jeg har tankekjør så det holder. Har hatt det i mange dager nå og vet egentlig ikke helt hva jeg skal gjøre med det. Nå må jeg bare få Grand Prix overstått…
-God bedring
