Magen min har en egen evne til å fortelle meg ting. Ikke bare den berømte magefølelsen, men mer et et heftig mageknip som kan sitte i timesvis.
Jeg har slitt med angst siden jeg gikk på barneskolen. Da satt angsten seg i magen og jeg fikk kjempe vondt, uten å vite at det var angst. Da jeg ble hentet av farmor og fikk sitte på fanget til farfar gikk mageknipet bort på et blunk.
Alle dager jeg ikke hadde det bra på skolen pga. krangling eller mobbing eller utestening (for vi var en stor jentegjeng som var flinke til å lage drama for hverandre) fikk jeg så vondt i magen at jeg nesten ikke klarte å gå, men så kom jeg hjem – nada.
Og ikke bare negative følelser og angst skulle få styre magen; Juletrefester, karneval, tusenfrydturer osv. med skolen som jeg gledet meg til over lengre tid ble alltid avlyst av magen. Barneskolen var styrt av magen min. Hvis jeg gruet meg til noe, mageknip, hvis jeg gledet meg til noe, mageknip. Sånn gikk det til at jeg gikk glipp av nesten alle de kule tingene på barneskolen.
Det har alltid vært mye spekulasjoner i hva som skyldes magevondten og jeg har vært igjennom drøssevis av utredninger og sykehusprøver uten noe godt resultat.
Det er først i de siste årene at jeg har slått meg til ro med at narvesystemet i magen min er hyperaktivt og at angsten min først setter seg der. Da jeg ble litt eldre ga mageknipets hyppighet seg litt, men jeg har overdrevent mye vondt i magen fortsatt.
Nå skjønner jeg hvertfall hvordan det hele henger sammen. Magen min forteller meg at jeg ikke må gjøre noe jeg synes er skummelt, eller jeg ikke vet hva er. Magen min forteller meg når jeg har gjort noe dumt/feil. Magen min forteller meg når jeg trenger å hvile og når en nedtur er på vei.
Jeg blir stadig overrasket over hvor mye nerver jeg har i magen.
På mandag bestemte jeg meg for at jeg skulle dra på styrketreningstime idag (onsdag). Allerede i går begynte jeg å grue meg. Tenk om jeg er svakere enn alle andre, tenk om jeg ikke får det til, tenk om jeg driter meg ut….. I går kveld ble jeg tatt av et skikkelig mageknip.
Da jeg våknet i dag tidlig var det der fortsatt og jeg skjønte at det var fordi jeg gruet meg sånn til timen. Jeg stod opp allikevel og tenkte med meg selv at jeg må bare prøve! Mageknipet var så vondt at jeg nesten måtte gå krumbøyd inn på treningssenteret.
Da jeg var ferdig var mageknipet borte og jeg la merke til at det ikke hadde vært der siden jeg gikk inn i salen. Så enkelt som det forsvant det og det har ikke meldt seg resten av dagen. Slike positive opplevelser kommer stadig. Selvom mageknipet ofte tar kontrollen over meg jobber jeg alltid for å motbevise at den har rett.
Og når jeg inser at det ikke er så skummelt som jeg trodde, forsvinner det på et blunk.
Magen min reagerer på mye rart. Angst er en av tingene. Det er overraskende hvor mye magen regjerer i denne lille skrotten. Kanskje du også ser en sammenheng i noen smerter du har i kroppen som ingen finner ut av hva er…?
Det er leit å høre om at du opplever det du gjør. Likevel er jeg glad du har forstått sammenhengen mellom de ulike problemene. Å ikke finne årsak er veldig utmattende det vet jeg. Jeg sliter veldig mye med angst selv, men jeg får smertene mer spredt i kroppen, spesielt i armer og bein, og det blir helt håpløst vondt av og til. I tillegg så uteblir søvnen til tider pga det og det synes jeg er veldig ille. Jeg synes du er sterk som kommer deg gjennom alle ting og presser deg til å gjøre ting. Da kommer også de positive opplevelsene 🙂