Jeg merker jeg er sint. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er det. Akkurat nå. Kanskje fordi jeg er sliten. Etter at jeg kom hjem fra jobb idag har humørsvingningene vært store. Jeg har gått fra nesten deprimert til å være den lykkeligste jenta i verden. Og nå er jeg sint. Uten noen spesiell grunn. Om et kvarters tid er det ikke sikkert jeg er sinna lenger. Lurer på hvilket humør jeg møter på da…?
Dagene er hektiske og det har skjedd mye i det siste. Jeg har hatt lite tid for meg selv for bare å slappe av. Det merker jeg godt. Alt har gått i ett og to-do-listen blir lang. Som er et av mine aller tidligste tegn på tilbakefall til depresjonen. I morgen skal jeg bruke tiden min godt. Den skal brukes på pc-loking, serier og ingen plikter. Det er min måte for å prøve å redde meg ut av en mulig depresjon.
De siste ukene har jeg hatt det veldig bra og jeg har hatt mye positivitet rundt meg. Jeg har VALGT å forkusere på de positive hendelsene og lagt de negative bak meg. Dette er noe jeg ønsker å fortsette med, så da må jeg trå til og sette i gang mine egne tiltak for å ikke gå ned i dype daler, igjen. Jeg tenker at hvis det fortsetter sånn som det har gjort idag så ringer jeg til Sikta neste uke (hvor jeg kan få innleggelser hos en åpen institusjon, slik at jeg kan fortsette livet mitt, men allikevel få tett oppfølgning). Det er en fin back-up, men jeg håper selvfølgelig å slippe!
//weheartit.com
Som jeg har sagt før, jeg nekter å legge meg ned for denne diagnosen. Jeg vil kjempe, bli bedre og finne balansen i mitt liv – med diagnosen i MIN hule hånd. Det er fint å kunne dele erfaringer og tanker med dere fine lesere.
Sov godt, store verden.
samme her