Folkehøgskole + bipolar =

Hvordan var det å gå på folkehøgskole for deg med tanke på psyken?

Folkehøgskoleåret mitt var veldig varierende. Det startet veldig bra. Få visste om at jeg var syk eller om bloggen min. Det var helt ok, jeg var på skolen hver dag og klarte meg fint. Jeg valgte å ikke si noe til alle tidlig fordi jeg ønsket at folk skulle bli kjent med meg og ikke diagnosen min. Den første som fikk vite det var min kjære roomien. Hun tok det veldig fint og vi hadde en åpen dialog om alt rundt psyken min. Jeg fant mye støtte i henne og en som jeg kjente fra før. Kort tid etter skolestart fortalte jeg klassen min på ca. 20 elever om diagnosen og sa litt om meg rundt det. Det hjalp meg litt, siden da visste de hvorfor jeg trakk meg tilbake noen ganger eller kunne være litt "mye". 



Etter tre måneders tid kjente jeg på det at få visste hvem jeg egentlig var og jeg ønsket å fortelle mine medelever om diagnosen min. I tillegg hadde det selvfølgelig gått noen rykter, som jeg ønsket å få klarhet i. Noe var sant, annet usant og hvis jeg valgte å være åpen kunne alle få vite hva som egentlig var fakta. Tøff som jeg er gikk jeg opp på scenen foran mine 150 medelever og fortalte om diagnosen, hva det er og hvordan jeg kan bli. Det var veldig godt å få det ut og jeg fikk kjempe mye støtte og positive tilbakemeldinger. Da var det ingen hemmeligheter og det føltes bra.

Bakdelen ved en slik diagnose på folkehøgskole var at jeg måtte holde søvnmønsteret i sjakk. Alle andre var oppe halve natta, fant på sprell og ble bedre kjent. Jeg måtte legge meg til rimelig tid for å klare å gå på skolen. Det resulterte i at jeg ikke ble så godt kjent med mange og folk fant etterhvert sine gjenger. Det var ikke vanskelig å slenge seg på i en klikk, folk var alltid åpne og ønsket alle velkommen, det var mer meg som var problemet. Jeg følte at jeg trengte meg på og at de kjente hverandre så godt. Etterhvert begynte jeg derfor å isolere meg mer og mer på rommet, som førte til at det var enda vanskeligere å komme meg ut og være sosial. 

Da julen nærmet seg var jeg veldig langt nede. Jeg var mye fraværende på skolen og holdt meg mest på rommet. Så kom juleferien. Da fikk alle en liten break, noe jeg kjente at jeg virkelig trengte. Å være med venner og familie hjemme ga meg ny inputt og ny giv til å fullføre skoleåret i Stavanger.




Tilbake på skolen i januar var jeg klar for å gi alt jeg hadde. Være sosial, bli bedre kjent med folk og oppsøke typiske "folkehøgskolesituasjoner". Skape minnene for livet, som alle snakket så mye om. Da skulle jeg starte mitt livs beste år, som endte med å bli mitt verste. 2011 startet med influensa i 1 mnd. - mer tid på rommet. Etter det var jeg nok en gang klar for å ta Solborg med storm. Da fikk jeg blindtarmbetennelse og nok en måned på sykehuset og på rommet. Etter så lang tid innestengt ble det enda vanskeligere for meg å komme meg ut enn det var før jul. Jeg fikk mat på rommet, gjorde skoleoppgavene mine på rommet og fikk litt besøk av mine nærmeste i ny og ne. Dette resulterte i en ganske dyp depresjon som jeg gravde meg mer og mer ned i. Det var et par aktiviteter jeg gjennomførte tross depresjonen. Blandt annet var jeg med i musikalen Les Miserablés som jeg fant mye glede i. Men depresjonen hadde satt seg. En av mine lærere pratet mye med meg og flere av dem prøvde å hjelpe, men tilslutt var det bare en løsning. Innleggelse. Jeg ble overtalt til å dra hjem for å være der et par dager og få en timeout. Pappa hentet meg på toget og dagen etter ble jeg kjørt til Blakstad. Du kan lese om den innleggelsen HER.

De to neste månedene var jeg innlagt og så veldig svart på ting. Jeg hadde nesten ikke kontakt med noen og folkehøgskoleåret mitt kunne jeg se langt etter. Jeg ble innlagt i starten av april og ble ikke skrevet ut før i slutten av mai. Da var skoleåret over. Heldigvis fikk jeg dra nedover en helg for å takke for meg, det var godt å få avsluttet året på en ordentlig måte.

Så kom sommeren og jeg møtte min nåværende samboer. 2011 ble ikke stort bedre enn året hadde startet, og jeg har ikke møtt så mye motgang i hele mitt liv som jeg gjorde i hele 2011, men jeg er her, levende. Og 2012 har vist seg å bli et mye bedre år en det forige.

 

For å oppsummere og svare på spørsmålet: Å gå på FHS med min diagnose fører til utfordringer, men det er ikke umulig. Jeg tror jeg kunne hatt et minneverdig år om jeg ikke hadde hatt så uflaks i starten av 2011. Jeg hadde også oppfølging hos psykolog i Stavanger, men hadde uflaks med henne også fordi hun var gravid og avlyste de fleste av timene mine. Dette er et skoleår jeg vil glemme og huske på samme tid, så jeg prøver å ta med meg de positive tingene og erfaringene videre. Jeg hadde mye uflaks, men det betyr IKKE at alle trenger å oppleve det på samme måte.

Om jeg anbefaler andre med min diagnose å dra på folkehøgskole er vanskelig å si. Det kommer veldig an på sykdomsbildet og jeg vil råde deg som eventuelt vurderer det om å rådføre deg med din psykolog eller lege. I tillegg er det nok lurt å sakke med andre som har gått på FHS om hvordan det er og ta en vurdering med foreldre eller andre som kjenner deg godt.



Jeg klandrer INGEN andre enn meg selv for det som skjedde og mine medelever var helt fantastiske med meg. Det ble nok bare litt for mye fokus på sykdom, det ble det folk kjente meg som.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette innlegget. Du er hjertelig velkommen til å legge igjen en kommentar under her. Jeg går i dusjen etter TO timeslange turer idag. Herlig.

Ønsker alle en fin uke.

6 kommentarer

Leeane Onsaker

20.05.2012 kl.21:04

Du er så tøff og modig, Nina! All respekt til deg :)

Smette

20.05.2012 kl.21:07

Jeg er glad i deg Nina <3

Hilde

20.05.2012 kl.21:39

Tøffe Ninur <3

:)

21.05.2012 kl.00:14

Du er så sterk! Du motiverer.

Catrine aka Cakki

23.05.2012 kl.00:35

sterk å lese. Masse lykke til videre. Du er sterk.

maggie

27.05.2012 kl.17:49

Du er så god <3

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits