Behandler folk deg annerledes?

God kveld i stua

Dette har vært en ganske hektisk, men fin dag. Nå ligger jeg slått ut med magevondt. Sikkert fordi jeg har glemt å puste idag. Magen min er rar sånn... Kanskje den er glad. Det kan også være. For det er jeg. Du kan lese mer om magen min HER.

 

Idag skal jeg skrive litt om at folk vet at jeg er psykisk syk og hvordan det påvirker meg.

Hele verden har tilgang til denne bloggen og alle som vil kan få vite at jeg er psykisk syk. Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger. Noe jeg synes er helt greit. Men hvordan reagerer folk da? Når de får vite at jeg er psykisk syk... Det er veldig forskjellig. Noen, men veldig få prater til meg som om jeg skulle vært laget av glass. De fleste oppfører seg helt vanlig rundt meg. Jeg er veldig tydelig med det at selvom jeg har en sykdom er jeg den jeg alltid har vært. Jeg er kanskje ikke lik mine gjevnaldene i alt, men stort sett har jeg samme mål og ønsker for livet som de fleste på min alder har. Noen er veldig flinke til å skjule at de vet. Det er selvfølgelig helt greit! Og noen stiller mange spørsmål. Det er også helt greit. Jeg er et menneske og liker å bli behandlet som et. Noe folk er veldig flinke til. At noen skal gå på tå rundt meg er ingen tjent med. 

Når jeg forteller noen at jeg har en diagnose pleier jeg å være veldig tydelig på at jeg ikke er noe annerledes enn den personen de har blitt kjent med. Jeg har bare litt tyngre bagasje og andre type utfordringer i hverdagen. Det er viktig for meg at de rundt meg vet at jeg ikke er redd for å snakke om det. Det kan også hjelpe dem til å stille de spørsmålene som noen eventuelt måtte ha. Det skal ikke være farlig å stille spørsmål rundt diagnosen. Ikke til meg. På den andre siden er det ikke alltid like gøy og BARE prate om det. Litt sånn, fordi vi ikke har noe annet å prate om. Jeg synes det er veldig hyggelig å høre om andres liv og hverdag i ny og ne også, og ikke bare prate om diagnoser og sykehus. Det er også en av grunnene til at jeg har denne bloggen, slik at nysgjerrige mennesker skal få snoke litt og dem som ikke tør å spørre kan få lese om meg her.

//privat

Jeg kan tulle med det, og de fleste synes det er helt ok. Det gjør det hele litt mindre farlig.

Hvis jeg skal fortelle en person om min diagnose synes jeg det er veldig greit at personen har blitt litt kjent med meg først. Førsteinntrykket er viktig for de fleste og hvis jeg braser ut med dette rett etter håndtrykket hadde nok mange blitt vettskremt. Det hadde hvertfall jeg!

Jeg ønsker at personen skal møte MEG før hun/han møter diagnosen. Når jeg først sier det, er det kanskje i en samtale der det passer seg eller faller naturlig å nevne det. Da er jeg alltid veldig nøye på å la personen bli klar over at det ikke er farlig og at jeg er meg tross alt. Hun/han får også streng beskjed om at hvis det er noe du lurer på, så er det bare å spørre. Jeg er ikke redd for å snakke om det og ingen spørsmål er for dumme.

Dette mener jeg er viktig, slik at ikke personen går hjem og lurer på masse, søker på internett og danner seg et bilde av hvordan jeg er. Da er det bedre at jeg får prate for meg selv. Jeg har kanskje ødelagt litt meningen bak dette avsnittet med at folk kan besøke bloggen før de møter meg for første gang. Det er bare noe jeg må leve med. Det er bedre enn det motsatte - at ingen vet, synes jeg.

 

Noen vil kanskje si at jeg prater mye om dette. Det er ikke så rart. De fleste prater om det som opptar en i hverdagen. Jeg har en blogg, en bok og en åpenhet som gjør at dette opptar meg mye i hverdagen og vil derfor bli naturlig for meg å snakke om. Allikevel føler jeg ikke at dette temaet kommer opp så ofte som før, og det er helt ok!

//weheartit.com

 

Vil du mene noe om denne saken er du hjertelig velkommen til å gjøre det i kommentarfeltet :)

Hade så lenge!

Én kommentar

Julie

31.05.2012 kl.21:12

Bra skrevet :)

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits