Jeg har lenge gått og vært ustabil. I flere uker faktisk. Jeg prøver å være sterk, endre tankegang og komme meg videre, men det er vanskelig. 70% av tiden er jeg fornøyd med livet, med de resterende 30% er tunge.
Når jeg tenker på her og nå klarer jeg alltid komme meg ovenpå igjen, men det er slitsomt og hele tiden kjempe mot depresjonen. Depresjonen som jeg vet ligger der, som jeg vet jeg kan bekjempe, men som krever litt for mye energi. Når jeg er i de 30?presjonene vil jeg bar gi opp. Det er det letteste, men herregud..
Jeg har hatt det så mye verre, jeg har klart å legge fortiden til dels bak meg og den innhenter meg ikke på langt nær så ofte som før. Jeg har sluttet å synes synd på meg selv for hendelser i livet mitt. Det har skjedd og jeg får ikke gjort noe med det. Det er deilig.
Nå er det bare tristhet som fylle de 30 prosentene. Ikke fortid, ikke fremtid, bare en tung tristhet. Som jeg vet at jeg kan bekjempe hvis jeg ikke henger meg for mye opp i den; Kommer meg ut, gjør andre ting, er aktiv på en eller annen måte. Jeg vet jeg kan. Det er bare veldig slitsomt!
De siste dagene har jeg tenkt mye på hvor mektige tankene våre er. Innimellom klarer jeg å endre vonde følelser i kroppen bare ved å endre tankegang. Jeg drøfter mye mer enn før. Tenker på hvorfor jeg føler meg nedfor, om jeg har en grunn, og hva som kan være positivt.
Prøver å tenke på de fine/bra tingene isteden for det som evnt er vondt. Og når jeg klarer å tenke rasjonelt (altså f.eks at jeg bærer på en sorg som ikke er min sorg, slik at jeg må holde det på avstand) klarer jeg også å holde meg mer på beina – komme gjennom dagen. Jeg skiller ut mye mer enn før.
Før kunne jeg ta til meg alle andres sorger og vonde ting. Nå er jeg ego og legger det vekk. Ikke at jeg ikke tenker på det, men jeg sørger ikke. Det føles godt. Jeg vet at det jeg skriver her kan være vanskelig for andre og “bare gjøre”. Jeg har øvd meg lenge og er ennå ikke flink til det, men det at jeg er klar over det er en god start!
Jeg bruker MYE energi på å øve meg på dette, og må tenke på det store deler av dagen, men etterhvert blir det nok mer automatisk og jeg kan holde meg lenger på bena av gangen. Det er verdt all jobben.
Det skal nevnes at på dette tidspunktet er jeg såpass oppegående at jeg klarer/orker å jobbe med tankegangen min. Det er faktisk fysisk slitsomt, like mye som psykisk og jeg sier ikke at dette er en enkel sak som alle deprimerte kan gjøre. Er en langt nede kan det være vanskelig å “bare” endre tankegangen. Det er derfor jeg jobber med det hver dag.
Det neste nå er at jeg må finne en måte å la meg selv være sliten eller trist på uten at det skal ta over hele dagen, humøret og den gode flowen min. Jeg trenger et fristed eller en aktivitet eller noe annet hvor jeg tillater meg selv og være litt trist, lei, whatever der og da, for så å vende tilbake til “friske meg”. Hva det kan være aner jeg ikke enda, men jeg finner det vel ut etterhvert.
Jeg har kommet langt. Men ikke langt nok helt enda.
Hei Nina-Emilie,
Takk for fin, ærlig og hjelpsom blogg. Tenk om jeg var like tøff som delte på denne måten. Kanskje en dag når jeg er klar for det.
Uansett, det jeg gjør når jeg bare ønsker litt tid for meg selv der jeg bare kan få lov til være sliten, trist og lei er enten å skrive eller lage musikk. Det går egentlig litt over i hverandre. Det synes jeg gjør godt, bare la meg selv føle meg helt jævlig rett og slett, samtidig som jeg kan skape noe jeg ikke klarer å hente frem ellers. Dette er jo absolutt ikke noe kjekt når det tar over, i de periodene kommer det heller svært lite ut av det. Men i disse små dosene tror jeg det er med på å lufte ut en del følelser og tanker som ellers hadde kommet til å bygge seg opp og bidra til en ny knekk.
Håper du har funnet ditt fristed nå. Dette innlegget er jo litt gammelt! Ha en fin dag.