Årsaker til psykiske lidelser

Det er mange årsaker til at vi utvikler/rammes av en psykisk lidelse. Noen får det aldri, noen får det en gang eller to i løpet av livet, mens andre må til stadighet kjempe hardt mot dårlig psykisk helse.

 

Vi har fire standardforklaringer på hvorfor en person utvikler en psykisk lidelse.

1. Mange diagnoser er arvelig

2. Det kan være medfødt

3. Det kan utvikles gjennom livet av ulike årsaker

4. Det kan utvikles via stort alkoholforbruk eller rus 


//weheartit.com


Det er også to måter det kan være arvelig på.

1. Det kan være genetisk

2. Vi kan bli "smittet" av personer rundt oss.

//weheartit.com

Under dette innlegget inviterer jeg dere som har en psykisk lidelse og pårørende til å dele erfaringer og historier fra deres hverdag.

Hvordan fikk du din diagnose? Når i livet fikk du den? Tok det lang tid fra du merket symptomene til det ble konstantert en diagnose? Hvilke erfaringer har dere som pårørende i forhold til diagnostisering?

 

Dere er velkomne til å dele så mye dere ønsker av ulike erfaringer eller annet. Det er også mulig å dele erfaringer på til facebooksiden min. Trykk HER for å komme dit.

17 kommentarer

Silje Nielsen

15.11.2012 kl.20:00

Ja det er mange årsaker, jeg selv ble påvirket av min mors spisevaner og en god del mobbing gjorde at jeg fikk spiseforstyrrelser, men jeg klandrer henne ikke.
Veldig flott innlegg :=))) jeg fikk psykiske problemer etter en bilulykke jeg var i for mange år siden. jeg har en egen kategori om psykriatri på bloggen min.

blackhorsesandcigarettes

15.11.2012 kl.20:13

Fint innlegg! Jeg har ocd- tvangslidelsen og bipolar2, og nylig har jeg blitt stemplet for at jeg har seprasjonsangst som legen jeg snakker med mener kommer av at jeg ble så avhengig av kjæresten min da han var den eneste som brydde seg etter bare svikt av nære opp igjennom årene. i tillegg har jeg deprasjon og angst for nesten alt, og alt startet med dysleksien og svikten av nære.

lostinmydreams96

15.11.2012 kl.20:39

utrolig fint innlegg! Jeg sliter med posttraumatisk stresslidelse og angst.. noe som har vært utrolig hardt for meg, spesielt siden det har forverret seg i det siste. Jeg har opplevd mye vondt igjennom livet, som er veldig vanskelig å skrive for meg her. Men jeg skriver en del om det på bloggen men, men ikke alt... jeg vil ikke skrive hva som har skjedd for det er egentlig ille og det er et veldig følsomt punkt for meg om du skjønner..?

Nina Emilies blogg

15.11.2012 kl.20:42

lostinmydreams96: Klart det! Her deler dere akkurat hva dere vil :) Ønsker deg mange gode dager i fremtiden!

15.11.2012 kl.20:53

Veldig bra innlegg, men det er på nye studier bevist at psykiske sykdommer ikke er arvelig, det kan komme av påvirkning, men om f.eks din far har hat problemer før, er IKKE det årsaken til dine problemer :-)

meg

15.11.2012 kl.21:01

flott innlegg, utrolig bra skrevet og inspirerende:))

Linda Holtet

15.11.2012 kl.21:06

Hei! Flott at du deler dine erfaringer- det kan åpne andres øyne:-) når det gjelder arvelighet så er det faktisk arvelig! Så du har helt rett. Du arver DIATESEN for å utvikle psykiske lidelser - men det kan bli trigget av miljøet ja. Jg studere spes.ped 2 og vi har akkurat hatt forelesning om forskning på dette området.

Men dette er ikke noe enkelt fagområde...

Syns det er intr å følge bloggen din, både av personlige og profesjonelle grunner:-)

Fint at det blir mindre Tabu å snakke om psykiske lidelser:-))

Klem fra meg

Sigrid

15.11.2012 kl.21:36

dette er vel ikke egentlig psykisk, men deler min erfaring likevel. Bestemor fikk konstantert Alzheimer da jeg var 10-11(2001-02), noe som har avansert seg gradvis de siste 10 årene, men nå går fortere enn det har gjort tidligere. hun har både gode og dårlige dager, merker det bedre etter at jeg flyttet hjemmefra og ikke er tilbake spesielt ofte. På vanlig basis er det gjentakelser 20-30 ganger på en kveld om hvor gammel jeg er, og hva jeg driver med nå, da hun fortsatt tenker at jeg er 10. På dårlige dager, som jeg merket forrige gang, så kjenner hun meg ikke igjen, tror det er kusinen min eller tanta mi som kommer.

Som pårørende så merker jeg at det tærer, mest det at jeg blir sliten, og tenker mer og mer at "denne gangen kan være siste gang". er livredd for å få telefon hjemmefra, med beskjed om at noe har skjedd, og at jeg ikke rekker å dra hjem før det er for sent

Stig Mass Andersen

15.11.2012 kl.22:14

Nå som jeg har nogenlunde kontroll på diagnosen mener jeg helt ærlig at bipolaritet når man klarer å takle det kan være en god ting. Min erfaring til nå etter å ha vært i offentligheten noen uker er at det kan føles ensomt. Man stiller seg klar til vurdering for alle som vil lese. Og er redd for når man snakker om en positiv egenhistorie å tråkke de som sliter på tærne. Men som jeg har nevnt tidligere er du en inspirasjon der i forbindelse med din uredde måte å skrive på.

Malin

17.11.2012 kl.21:30

Kunne gjerne tenkt meg og ha kontakt deg på mail igjen hvis/når du har ledig tid?

-Malin

Nina Emilies blogg

18.11.2012 kl.14:14

Malin: Det er alltid lov å sende meg en mail til tankekjor@gmail.com. Alltid. Uansett hva det måtte være. Det gjelder ALLE! :)

Anne-Grethe

26.11.2012 kl.18:39

Hvordan fikk du din diagnose? Den fikk jeg på akuttposten på Åsgård psykehus, men utredes ennå. Når i livet fikk du den? Snart et år siden. Tok det lang tid fra du merket symptomene til det ble konstantert en diagnose? Har hatt symptomene siden 3-4 årsalderen, så merket ikke noe spesifikt før jeg kjente meg igjen diagnosen Emosjonelt ustabil pf. Hvilke erfaringer har dere som pårørende i forhold til diagnostisering? Mamma f.eks har angst og depresjon, pappa har angst og begge taklet det dårlig at jeg var "vanskelig", ikke gikk på skolen osv. Bestefar har en del av samme symptomer som meg selv, og halve familien har en psykdom/rusproblemer. Jeg ble det sorte får. Ellers er jeg jo selv pårørende, det har vært HARDT, men nå er det facinerende. :p

Lise

10.02.2013 kl.17:42

Jeg er nå en kvinne på 53 år. Fikk diagnosen blanding av bipolar 1 og 2 for 7 år siden. Jeg har fått beskjed om at jeg nok aldri blir stabil. Ja jeg sliter, men det går. Er født bipolar. Har alltid hatt "problemer" men diagnosen fikk jeg ikke før etter en stor tragisk hendelse i familien. Går til psykiater som jeg har gjort siden jeg fikk diagnosen. Har fått ect 11 ganger og fått ødelagt endel av hukommelsen min. Dette gjør det jo ikke lettere akkurat. Men jeg tar en dag av gangen og må være fornøyd for å kunne stå opp hver morgen. Andre har det værre. Husk det er alltid et lys i enden av tunellen, selv om det noen ganger er vanskelig å få øye på.

Nina Emilies blogg

12.02.2013 kl.08:52

Lise: Takk for gode ord og takk for at du deler! Ønsker deg mange fine dager i fremtiden fylt med glede :) -Nina

Renate

07.07.2013 kl.19:25

Jente på 19!

Heilt siden jeg ble født, ble jeg hjerneskadet ved fødselen. (Ble for lenge inni moren min) PPT fikk påvist at jeg er Atypisk autist og har angst! Etter mange år senere fikk jeg dysleksi i første klasse, sleit veldig på skolen i 13 år. som 17 åring ble jeg innlagt på psykiatrisk ungdom i Stavanger(var psykotisk). (Var der i 5 måneder). Når jeg ble utskreven(ble 18), fant de ut at jeg hadde bipolar lidelse og paranoid schizofreni!

Liker veldig godt det du gjør og formåle ditt, stå på!:)

Nina Emilies blogg

08.07.2013 kl.20:32

Renate: Tusen takk for at du deler og takk for hyggelig kommentar. Ønsker deg alt godt for fremtiden <3 Nina Emilie

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits