Nedskjæringer i psykiatrien

Jeg skrev tidligere et innlegg om at fler og fler blir psykisk syke. Det kan du lese HER.

Nå vil jeg gjerne skrive litt om motsetningen. Antall psykisk syke vokser, men antall psykiatriske avdelinger stuper. 

//google.com

 

Jeg har selv opplevd å bo på gangen på Blakstad, noe som selvfølgelig ikke er særlig beroligende. Dikemark og Lier har ikke stort mange avdelinger igjen, heller.

Nå vet ikke jeg så mye om hvordan det er ellers i landet, men det er ikke bra at de legger ned så mye... Det er en av de tingene som provoserer meg med psykiatripolitikken.

//google.com

Bildet viser en del av Blakstad psykiatriske sykehus.

 

Alle bygningene står i tillegg og forfaller rundt her på grunn av en konflikt mellom Oslo og Asker Kommune. Dikemark og Blakstad eies av Oslo Kommune, men de mener at Asker skal stå for restaurering og oppussing fordi sykehusene ligger i Asker.

De eneste denne konflikten går ut over er oss pasienter og så lenge de selv ikke trenger å kjenne på kroppen hvor fælt det er å bo på en gravplass (nå tenker jeg mest på Lier), trenger de heller ikke gjøre noe med det. Noen ganger skulle jeg ønske at en politiker trengte innleggelse og måtte oppleve det selv.










Bildene er hentet fra google og viser Lier og Dikemark psykiatriske sykehus. I forbindelse med mine søk fant jeg en blogg med mange flere bilder som er verdt et besøk. Bloggen finner du HER.

Blakstad er et vakkert område og superidyllisk. Inne på avdelingene som jeg har vært på er det helt ok, men det trengs en oppussing på akutten og utvendig på byggningene. Selvom området og byggene ser greie ut ved første øyekast er det mye som bør repareres.

Det som er synd er at de, istedet for å bruke penger på oppussing av sykehusene, legger dem ned. En og en avdeling ryker. Ja, de sparer penger, men fler og fler går ubehandlet og kunne trengt en innleggelse! Det går ikke opp i mitt hode. Hvor er logikken?

//google.com

Allikevel er det ikke dette som er aller verst. Jeg er bare være glad for at vi har et sted å krasje når jeg trenger det. Det jeg synes er verst er de "innvendige" nedskjæringene.

Da jeg var innlagt de første gangene fikk de ansatte spise sammen med oss. De spiste av maten som stod på bordet og det gjorde at jeg følte meg mer menneskelig, vi fikk selskap, en "leder" som kunne styre praten og en som passet på at jeg faktisk spiste. Nå må de spise sin egen mat på kontoret. Ja, det er vanlig i alle type jobber, men i dette tilfellet er dette faktisk ganske viktig.

//google.com

En annen ting er at det er merkbart færre ansatte nå enn det var for 2 år siden. Det er tydelig at de skjærer ned bit for bit helt til det ikke er noe igjen.

Kanskje jeg høres ut som en bortskjemt drittunge med alt dette, men det som i hovedsak bekymrer meg er at nedskjæringene snart blir så enorme at vi ikke har muligheten til å bli innlagt. Hadde ikke jeg hatt Blakstad, så hadde jeg ikke vært levende nå. Vi trenger godt fungerende psykiatriske sykehus. Hvor er oppbyggingsplanen?

 

 Dette innlegget er muligens tynt med tanke på eksempler og statistikker, men det er meningene som er viktig. Har du andre meninger (eller er enig) er du hjertelig velkommen til å skrive dette i kommentarfeltet.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits