Innleggelsen (feb/mars 2013)

Goooood søndag, alle fine mennesker.

Jeg har lovet en oppdatering på min siste innleggelse og det skal dere selvfølgelig få.


// blingme.tumblr.com
 

Jeg ønsker ikke å skrive så mye når jeg er veldig dårlig. Først må jeg finne tilbake motet og motivasjonen slik jeg kan gi dere det jeg ønsker å gi dere her på bloggen.

Når jeg kommer meg ut av depresjoner ser jeg (naturlig nok) alt med litt andre øyne og kan skrive om opplevelsen på en mer sunn måte.

De svarteste tekstene mine skriver jeg for hånd og brenner etterpå. Det er nok for alles beste.

// blingme.tumblr.com

 

Jeg skal liksom være den sterke, fornuftige og flinke. Det gode forbildet for mange andre psykisk syke der ute.

Det er ikke alltid jeg er like skikket til den oppgaven. Nå derimot, skal jeg fortelle dere hva som har skjedd med meg den siste måneden.


// blingme.tumlr.com

Jeg har vært innlagt i 3 uker og 4 dager. Ble skrevet ut på fredag.

Først noen dager på Blakstad før jeg under strenge betingelser fikk flytte opp på Sikta. Det var første gangen jeg ikke fikk gå ut døra alene på en institusjon med åpne dører og hvor jeg hadde, på kanten til masete, hyppig tilsyn.

På Blakstad nektet jeg å samarbeide fordi jeg ikke kjente noen jeg hadde med å gjøre (ny avdeling), noe jeg er veldig lei av. Jeg følte også at de ikke lyttet til meg og at de ikke forstod. Dette var en ny opplevelse av Blakstad for meg.

Heldigvis fikk jeg flytte opp til Sikta etter noen dager. Der kjenner alle meg og jeg fikk min faste behandler.

 

Jeg samarbeidet ikke noe særlig mer med dem, men for meg var det en trygghet å være på et kjent sted.

Jeg var veldig deprimert. Alt var svart og jeg hadde mistet alle de gode følelsene mine. Det var så svart at jeg sa ikke et ord på nesten 2 uker. Jeg bare gikk rundt som en zombie og tenkte på ambivalensen min; død eller levende.

 

// Foto: Tom Ørbech

 

Nesten to uker i mørket på et rom, uten mat og uten mye besøk (som jeg hadde valgt selv, fordi “ingen var glad i meg lenger”).

Helg nr. 2 dro jeg motvillig ut på perm. H, M og jeg brukte huset til pappa som en hytte og bodde der ettersom familien var bortreist. Lørdag lå vi og pratet hele natta.

Plutselig våknet et håp. Plutselig begynte jeg å strigråte. Alle de positiove følelsene veltet opp i meg. Det var så overveldende. Det er like overveldende hver gang.

 

// Foto: Anine Halla Vigdal

 

Fra den søndagen (søndag for en uke siden) har det gått mye opp og ned, men håpet og motivasjonen har stort sett vært tilstede i større eller mindre grad.

Jeg har brukt dagene til å hvile og planlegge ukene fremover for at det skal gå best mulig utenfor institusjonen.

Etter den søndagen var jeg en helt annen person. Jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde fortsatt depressive tegn og det har jeg fortsatt, men jeg er utskrevet og nok en gang klar for å ta fatt på livet.

 

Denne depresjonen var dyp. Veldig dyp. Jeg skrev et innlegg om at masken falt av uken før jeg ble innlagt. Du kan lese det HER.

Depresjonen har nok ligget i meg i flere uker før jeg fikk dratt av masken og begynt å kjenne på følelsene. Da var det for sent å kjenne på de tidlige tegnene. De var begravd under masken. Det eneste tidlige tegner som var, var masken som satt klistret til trynet mitt.

Det var for sent og det var blitt mørkt.

 

På fredag ble jeg skrevet ut.

Jeg kunne sikkert vært innlagt lenger, men jeg og behandleren min er enige om at jeg skal være innlagt kortest mulig og kun når det er mest nødvendig.

Det hjelper meg å holde motivasjonen oppe og det utfordrer meg til å jobbe med å håndtere utfordringene ute på egenhånd.

En dag ønsker jeg å kunne klare å håndtere selv de dypeste depresjonene uten innleggelse. Det er et mål på veien mot et friskt liv.


// www.blingme.tumblr.com

 

Nå er jeg altså utskrevet. 

Det var en utrolig herlig følelse å kjøre hjem og “være fri”. Det er alltid det. Enda deiligere var det å sovne/våkne i den gigantiske dobbeltsenga vår, slenge på meg morgenkåpen og starte dagen med Pepsi Max.


// Foto: PRIVAT

Nå er jeg ute. Ikke frisk, men frisk nok til å styre livet selv. Livet jeg skal leve. Livet med alle utfordringene sine. 

Spørsmål om denne innleggelsen? Kjør på!

4 kommentarer
    1. Så fint du kom deg så bra gjennom. Du blir sterkere for hver gang ikke sant. Men jeg synes det er trist at de på Blakstad ikke hørte på deg. Hvilken avdeling var dette ?

    2. Jeg synes det er veldig fint å lese dette. Ikke fordi jeg ønsker deg vondt, selvfølgelig, men fordi det finnes andre der ute som kan tenke at “det er ingen som liker meg” og kan ha ambivalensen mellom død og levende. Takk for fint innlegg:) Stå på videre! Klem!:)

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg