Herlig tirsdag, alle lesere!
Her om dagen ble jeg stilt noen spørsmål om Bipolar Lidelse som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Tenker det kan være interessant for flere…?
La du merke til diagnosen før du fikk den påvist?
Ja, startet hos psykolog da jeg var 9 år, så pappa skjønte at noe var galt. Slet med angst mest da. De bipolare tegnene startet i 8-10 kl. på ungdomsskolen med noen hypomanier og mange depresjoner.
Jeg fikk først diagnosen da jeg var 19 år under en innleggelse på en åpen institusjon hvor de utredet meg skikkelig.
// blingme.tubmlr.com
Har noen i familien din bipolar lidelse?
Det er ingen som har fått diagnosen, men både mamma og mormor hadde sterke symptomer på det. Problemet er at da vår foreldregenerasjon vokste opp var det få som i det heletatt fikk diagnoser.
De ble bare kalt gale. Derfor tror jeg dette med arv vil være enda lettere å påvise gjennom de neste generasjonene fordi det er blitt mer vanlig å diagnostisere syke nå.
// blingme.tumblr.com
Tror du din diagnose skyldes arv eller miljø, eller en blanding?
Blanding. Jeg har nok arvet genene (dersom mamma hadde bipolar lidelse), men det er definnitivt utviklet gjennom ungdomsårene med en turbulent oppvekst med mye flytting, mange voksenpersoner å forholde meg til, flere dramatiske hendelser og store miljøskifter, for å nevne noe.
Jeg tror at dersom jeg hadde hatt en roligere oppvekst kunne jeg opplevd diagnosen i svakere grad.
Det skal i tillegg nevnes at det som er gjort, er gjort, og sånn er det bare. Jeg har brukt mange år på å akseptere at fortid er fortid og at det ikke nytter å tenke på alt som kunne vært gjort annerledes.
// http://cdidriksen.femelle.no
Har det kommet snikende, eller er det en hendelse/traume som slo det ut?
Snikende, på en måte, drastisk, på en annen måte. Når jeg ser tilbake på historien min er det mange ting som har vært med på å utløse det, så jeg hadde nok fått det uansett, men jeg tror jeg kunne unngått å få så sterke svingninger dersom jeg ikke hadde pusha det så langt på videregående blandt annet. Der fikk jeg min første sterke mani som jeg ikke husker noen ting av. Etter den fulgte en dyp, lang, depresjon jeg ikke husker mye av heller.
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Tror du at du noen gang kommer til å bli helt frisk, at det forsvinner?
Nei. Jeg tror nok at jeg alltid vil være ekstra sårbar og følsom, men jeg tror at jeg kan leve et verdig liv med diagnosen og at de sterkeste svingningene forsvinner. De har begynt å bli svakere allerede og innleggelsene blir færre år for år. Jeg tror også at jeg skal klare meg i livet uten innleggelser etterhvert.
// www.blingme.tumblr.com
Kommenter hvis du vil at jeg skal utdype noe av dette, evnt. høre om andre ting!
Jeg forbereder meg til foredrag på Høgskolen i Oslo og Akershus så lenge. Trykk HER for å lese mer.
Takk og farvel for idag.
P.S. Jeg blir så utrolig glad når folk liker siden min på facebook. Smiler hver eneste gang jeg får en ny “like”.
(Dvs. at du kan glede et lite hjerte idag KUN ved å dele facebooksiden min med dine venner.)
Så godt det er å lese bloggen din, ærlig, fint og lærerikt. Ha en strålende dag 🙂
Tusen takk for en nydelig reflektert blogg 🙂 flere burde lest denne 🙂 Du hjelper i alle fall meg i forhold til datteren min som har samme sykdom. Det er få som skjønner at dette er en livsvarig lidelse…
Klem
bra svart 🙂 jeg er kjæreste med en som har dette 🙂
Jeg er ei jente på 20 år som kanskje har bipolar lidelse, type 2 eller rapid cycling. Depresjonene mine er definitivt verst, har nettopp vært gjennom ect behandling. Har kortvarige manier, men det er ille det også. Jeg er egentlig veldig redd, jeg vet ikke så mye om dette..
Du er utrolig tøff som blogger så åpent og ærlig om egen psykisk sykdom – og et forbilde! Kjør på!
Silje: Bla deg gjerne gjennom noen av kategoriene i margen til høyre her på bloggen. Jeg håper du kan finne noe som er til hjelp. Ønsker deg lykke til! <3
Bra fler tørr og stå frem! jeg har også bipolar lidelse, det er jo en del av meg og deg og bør ikke være noe man holder sjult. vet åssen du har det 🙂
Marleen Lange: Takk! Godt å vite at vi er flere, selvom jeg ikke unner noen den tilstanden! Klem