Tankene rundt

Som du kanskje har fått med deg, ligger mitt første debattinnlegg ute på forsiden til Aftenposten.no nå. Du finner det ved å TRYKKE HER. Her kommer en oppfølging av innlegget.

 


Jeg hadde et lite dilemma da jeg ble spurt om å skrive innlegget til Aftenposten. Mange der ute kritiserer helsevesenet for mye forskjellig og derfor har jeg hele tiden vært veldig opptatt av å kun snakke godt om mine opplevelser i psykiatrien og heller unngå å snakke om de mindre positive. De viktige sakene blir belyst på andre måter.

Da det nå allikevel har vært så mye fokus på medisinering, og spesielt antidepressiva, følte jeg at det kunne passe inn å fortelle min historie rundt det. Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik opplevelse og jeg vet at det kan være vanskelig for mange å snakke om. Personlig er dette en del av min fortid som jeg har lagt bak meg, og som jeg skriver i innlegget så har jeg det mye bedre nå som jeg kun står på et medikament.

 

Denne viktige tilbakemeldingen fikk jeg igår kveld etter publiseringen.

"Om det er noe jeg savner i debattinnlegget, er det mer din følelsesmessige opplevelse av å bli medisinert med for mye og nå, hvor du opplever å fungere bra med noe."


Da jeg gikk på antidepressiva gikk jeg også på videregående. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så alt for mye av den tiden annet enn at jeg var hyppig innlagt, mye deprimert og slet veldig med konsentrasjonen. Jeg forandret meg veldig på de tre årene og mot slutten kjente jeg meg selv nesten ikke igjen.

Jeg tror ikke det kun var antidepressivaen som gjorde meg så forandret, men den var nok med å spille inn. Jeg var også i en ganske ustabil behandling, med mye psykologbytter, i tillegg til de hyppige innleggelsene.

 

Nå som jeg kun står på et medikament (stemningsstabiliserende mot bipolar lidelse) lever jeg et stabilt og godt liv. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv i 2011 da jeg fikk en dyktig behandler og fikk trappet ned på alle pillene.

De siste tre årene har jeg kun hatt 2-4 innleggelser per år, og varigheten forkortes litt etter litt. Jeg har kjøpt meg leilighet, har samboer, jobber og holder foredrag. I tillegg kjenner jeg meg selv veldig godt og vet når jeg må sette inn litt ekstra tiltak for å holde meg på bena (se linker nederst i innlegget). I tillegg kan jeg snakke om fortiden min uten at det plager meg så veldig mye.

Jeg tror at et godt og stabilt behandlingsopplegg, sammen med jobb, stabilt bo og en organisert hverdag har like mye å si som denne ene medisinen jeg tar.

 

 

Det er viktig for meg å pressisere igjen at jeg ikke er imot antidepressiva som medikament, men en overforbruk og uten god nok oppfølging. Jeg vet at mange har god effekt av antidepressiva og det er kjempefint at det kan være til nytte, men overforbruken og det sterke økningen er det som skremmer meg.



I disse innleggene har jeg skrevet litt om mine tiltak for å holde meg stabil.

"Å være i balanse"

"Kriseplan for etter stressperioden" (her er det mange forslag) 

"Å skape balanse"

 

8 kommentarer

Ninaaaaa

18.07.2014 kl.15:29

❤️ Du er god❤️ Haha er det bildet med macen fra da vi loka på det lille bordet utenfor rommene i 2010? ❤️Jeg som har tatt det? ❤️ Love ju

Nina Emilies blogg

25.07.2014 kl.16:38

Ninaaaaa: Ja, det er du som er den flinke fotografen, Ninus <3

Mie

30.07.2014 kl.06:58

GRATULERER MED DAGEN!!!!!

Emma

18.12.2014 kl.17:33

hei Nina! Jeg har fulgt bloggen din lenge og har 3 nære venner som sliter mye psykisk. En av dem ble lagt inn nå på akuttpsykiatrisk på tvang, så jeg har nylig lest gjennom arkivet ditt en hang til... Takk for alt du deler! Jeg har et litt teit spørsmål, ble bare veldig nysgjerrig. Har du noen gang fått noen venner eller blitt kjent med noen under innleggelse (andre pasienter) som du har kontakt med nå? Veldig interessant lesing, jeg studerer medisin for å bli psykiater og heier veldig på deg:)

Nina Emilies blogg

23.12.2014 kl.12:00

Emma: Hei Emma! Tusen takk for det :) Jeg har fått et par venner og en del bekjente ved innleggelse, ja. Men mine venner fra "utsiden" vil alltid være mine beste venner. Det blir jo et lite miljø der inne, så man blir litt tvunget til å bli kjent og mange er flinke til å ta initiativ til hyggelige aktiviteter. De fleste har jo en innstilling om at man må gjøre det beste ut av situasjonen. Det bør også nevnes at jeg har fått venner der inne som kanskje ikke har vært så sunne for meg. Vi har trukket hverandre ned. Det har jeg ikke sett før i ettertid, men jeg ser det nå og er veldig glad for at avdelingen splittet oss, selvom jeg var veldig sint for det da.

10.02.2016 kl.19:59

Nå skal jeg stille et skikkelig dumt spørsmål (selv om sådanne egentlig ikke finnes):

Hvorfor i all verden flyttet du så mye rundt i løpet av behandlingen, og i tillegg over en såpass kort periode? Vil absolutt ikke anbefale noen å flytte fra en behandler mitt i et opplegg, med mindre man absolutt må. Det er da krevende nok å bli tvunget til å skifte behandler selv om man bor på ett sted pga at de skifter jobb osv.

Lille meg

10.02.2016 kl.20:04

Nå skal jeg stille et skikkelig dumt spørsmål (selv om sådanne egentlig ikke finnes):

Hvorfor i all verden flyttet du så mye rundt midt i behandlingen, og også over en såpass kort periode? Vil absolutt ikke anbefale noen å flytte midt i et behandlingsopplegg, med mindre man faktisk er helt nødt. Det er da krevende nok å måtte skifte behandler selv om man bor på ett sted fordi de slutter i jobben osv.

Nina Emilies blogg

10.02.2016 kl.20:55

Lille meg: Helt enig med deg, dumme spørsmål finnes ikke! Jeg vil heller ikke anbefale det til noen, men det er som du sier - noen ganger har man ikke noe valg.

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits