Hvordan møter du meg?

Jeg fikk en mail for en stund siden av en som jobber på et psykiatrisk sykehus. Personen lurte på om jeg kunne skrive noe om hvordan jeg ble møtt og hva som har hjulpet meg.


Jeg har skrevet en del stikkord siden jeg fikk mailen og håper dette kan være til hjelp for noen ansatte i psykiatrien. Her har jeg valgt å legge hovedfokuset på hva personalet hjelper meg med. Det er tross alt dem vi har mest med å gjøre.




TRYGT OG GODT MILJØ

Under de fleste innleggelsene jeg har hatt så har jeg følt meg trygg og godt ivaretatt. Jeg har fått den oppfølgingen og de rammene jeg har trengt for å bli friskere. Jeg har også fått hjelp til å lære meg strategier for å hjelpe meg selv bedre.


Personalet har vært en stor del av den prosessen på mange måter. De har lyttet til meg og mine behov. De har lest mye mellom linjene og tatt meg litt på senga når de kommer til egen tankegang. Det har gjort at jeg har vokst som menneske i samme slengen.

 

KOMMUNIKASJON

Det viktigste, mener jeg, er god kommunikasjon mellom personalet og behandler. De dypeste samtalene jeg har hatt har ofte vært med personalet, som igjen har hjulpet meg med å ta opp ting med behandler. Eller de har videreformidlet mine ønsker og behov. Det synes også, dessverre, litt igjennom når den kommunikasjonen ikke er på plass.

 


http-//weheartit.com/entry/90481347
 

DELTAKELSE

Jeg har fått være med å ta avgjørelser, der det er mulig. Den tilliten har vært utrolig viktig for meg!

For å føle eierskap til mitt eget liv er det viktig for meg at jeg blir forklart tydelig hva som skjer og hvilke planer som er lagt. Nå har jeg vært innlagt såpass mange ganger at det er lettere for meg å være aktiv i prosessen, men fra starten av var det ekstremt viktig at jeg fikk være med å legge planene. Det har også hjulpet meg på veien til et mer selvstendig liv.



blingme.tumblr.com

 

KONTINUITET

Jeg har hatt over 40 ulike behandlere (psykologer, psykiatere, fastleger, fysioterapeuter osv.) jeg har måttet forholde meg til. Dette er utenom miljøarbeidere som jeg også snakker mye med. Da er det godt over 100 mennesker jeg har fortalt om livet mitt til i en sårbar periode. Mitt lille ønske når jeg er innlagt er å få, så langt det lar seg gjøre, de samme dagskontaktene, slik at det er mulig å fortsette samtalen fra dagene før. Kontinuitet.



http-//weheartit.com/entry/65445116

 

VÆR TILGJENGELIG

Det er vanskelig å be om hjelp eller en prat. Ofte er det eneste jeg klarer å sende et lite blikk og håpe på at hun eller han forstår meg. Dersom jeg må banke på kontordøra, er det nærmest umulig for meg å be om hjelp. Dessverre har jeg opplevd flere ganger at det ikke har vært noen i fellesarealet. Det bør det alltid være. Alltid.



http-//weheartit.com/entry/63481799

 

HJELP MEG UT

Det aller viktigste, mener jeg, med en innleggelse, er veien ut igjen. Hjelp meg på veien ut i livet. Det er ingen hemmelighet at en innleggelse kan oppleves som en pause fra virkeligheten. Men jeg trenger hjelp med å få kontakt med den igjen. Her kommer det viktige samarbeidet med behandler, personalet og mitt liv utenfor disse fire veggene inn igjen.


Det som har funket best for meg, som vi alltid har gjort, er at vi setter en dato for utskrivelse (når jeg er klar for det) slik at vi har et mål å jobbe mot. Da gjelder det å ta museskritt ut i den store verden igjen. Kanskje en tur i butikken er nok første dagen. Ta kontakt med venner, nettverk, behandling ute, småbesøk til jobb, skole eller andre ting som er viktig i mitt liv.


Poenget er å sakte, men sikkert, bli klar for hverdagen igjen med alle utfordringer det måtte medføre. Og det har jeg opplevd som et godt samarbeid. Både mellom sykehuset og meg og mellom de ansatte der jeg har vært innlagt.



http-//weheartit.com/entry/47839076/via/projectunknown

 

PRAT ORDENTLIG TIL MEG

Noen få tror at vi som er syke er små barn, eller eventuelt veldig gamle. Jeg har blitt pratet til på i en meget pleiende og forsiktig tone. Snakker du annerledes til en som er forkjølet eller har brukket benet? Jeg blir hvertfall ikke noe friskere av det. Jeg føler meg ganske liten i utgangspunktet når jeg er så syk, også føler jeg meg ofte dødssyk i samme slengen.


De jeg kommer best overens med er de som snakker til meg som den jeg er. Det gjetter jeg de fleste tenker. For min del kan dere gjerne være litt direkte med meg også. Det er nok mer individuelt, men 1 år eller 100 år er vi hvertfall ikke.



 

HJELP MEG Å UTFØRE OPPGAVER

Kanskje vi kan sette noen små delmål sammen? Betale en regning, gå en tur, ta en telefon til en venn eller i noen få tilfeller holder det med å ta en dusj. Alle mennesker trenger å oppleve mestring og når jeg er innlagt blir mestringsopplevelsene helt eller delvis borte. Kravene mine blir også senket litt, så kanskje jeg kan oppleve mestring av å ta den dusjen? Men jeg trenger litt hjelp til å komme igang. Sett deg ned med meg også kan vi prøve å finne ut sammen hva vi kan "fylle" dagen med. Kom gjerne med forslag. Dette opplever jeg at veldig mange er flinke til!


Et lite tips: lytt nøye. Kanskje nekter jeg for alle dine forslag, men i en bisetning sier jeg kanskje hva jeg ønsker uten å vite det selv en gang. Send det gjerne tilbake til meg. Kanskje du også har hørt litt om mine interesser? Noe der vi kan gjøre?



 

Jeg savner aldri den jeg er når jeg er innlagt, men jeg savner tryggheten, de gode samtalene med personalet og den lett tilgjengelige hjelpen. Jeg tror aldri jeg hadde kommet så langt som jeg har kommet idag uten alle miljøarbeiderne jeg kan "sparre" litt med. Men ville jeg flyttet inn? Aldri. Det er en større mestring å ta med meg alt jeg harr lært og bo utenfor. Hver dag utskrevet og frisk er en ekstra mestringsdag. Utfordringen er å vise omsorg for meg selv og sørge for at hjelpen er tilgjengelig når jeg trenger den.





P.S. Takk for mailen din! Håper du har fått hvertfall ett godt tips du kan ta med deg videre i det viktige og flotte arbeidet du gjør som miljøarbeider og for å hjelpe dine medmennesker.


2 kommentarer

Eirin

03.01.2015 kl.01:07

Kjekk lesing og helt sikkert noe alle som jobber i psykiatrien bør lese og være bevisst på. Supert at du deler og lar de som kanskje ikke har vært i din situasjon få vite hvordan det er å være på nettopp den siden :) Generelt vil jeg også si at det er fint å lese dine tanker om hvordan å takle livets utfordringer og hvordan "angripe" utfordringer, opp-og nedturer en møter i hverdagen. Tror vi alle har godt av å ta til oss flere av dine tips og erfaringer.

Takk :)

Nina Emilies blogg

09.01.2015 kl.09:38

Eirin: Takk for fine ord, Eirin :)

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits