Cannabisdiskusjonen

I episoden av Oljebarna er det Silje (23) som får mest oppmerksomhet. Hun er norsk og har flyttet til Amsterdam for å kunne røyke lovlig Cannabis. Jeg skjønner veldig godt at det blir diskusjoner av det, og det var veldig forventet at episoden ble sett av så mange på grunn av henne. Det er jo så delte meninger i den debatten. Ingen sure miner herfra, jeg har full forståelse for det, og jeg er takknemlig for at jeg får så fine tilbakemeldinger.

Men jeg vil veldig gjerne uttale meg om saken. Det engasjerer selvfølgelig meg og!

Jeg skal ikke gå inn på debatten på samme måte, men jeg har tenkt mye på fremstillingen av Cannabis i episoden. Jeg synes det var fint at jenta er såpass oppegående som hun er, men dessverre tror jeg hun kan treffe litt feil målgruppe. Jeg er redd for at budskapet hennes om Cannabis kan treffe mange unge. Mange unge som sitter hjemme på rommet sitt og kanskje sliter med angst, depresjon eller andre psykiske plager.

Kanskje de ikke tør å snakke med noen. Kanskje det har vedvart en stund uten at noen har plukket opp signalene. Kanskje ser noen episoden og tenker "yes! Endelig noe jeg kan gjøre på egenhånd for å fikse problemene, uten at noen merker det" eller "Det hjalp henne, da hjelper det nok meg og" eller noe annet i den duren. Det bekymrer meg. Det ser jo så lett ut for henne!

Samtidig sier hun noe om at det er både vanskeligere og farligere å skaffe det ulovlig i Norge, men når det frem på samme måte? Velger vi ikke litt hva vi vil høre, og ikke?


// http://whitepaperquotes.tumblr.com

Jeg forstår at mange er redde for både helsevesenet og medisiner. Det er nytt og ukjent. Hva møter jeg? Hva skjer, og hvordan tar jeg kontakt? Som jeg også sier i episoden er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Silje nevner at hun har prøvd flere ulike medisiner, uten hell. Jeg måtte også prøve noen ulike medikamenter før jeg fant det som hjalp best for meg. Men jeg fikk både hjelp og veiledning gjennom det og fant til slutt noe som har hjulpet meg til et mer stabilt liv.

Ikke alle trenger medisiner for å bli friske. Mange klarer seg kun med psykologhjelp. Og om du må prøve medisiner, så er det ikke nødvendigvis sånn at du trenger å prøve mange, eller oppleve det som Silje gjorde - å bli følelsesløs og trøtt. Uansett, prøv å oppsøke hjelp! Det er verdt et forsøk. Jeg lover.


// Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

Jeg har skrevet en innlegg om akkurat det å oppsøke hjelp, hva som skjer og hva du kan gjøre selv. TRYKK HER for å komme til innlegget, eller trykk på bildet under. Jeg håper dette kan hjelpe noen der ute, som kanskje vegrer seg for å oppsøke hjelp.



Jeg oppfordrer alle foreldre der ute til å snakke med ungdommene deres. Sett dere inn i, og vær obs på tegn til depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Jeg hadde ønsket at jeg ble konfrontert av mine foreldre tidligere, men jeg skjønner også at det var vanskelig for dem å se at noe var galt. Vi blir flinke til å skjule vonde følelser i ganske tidlig alder. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, og ta deg tid. Det er ikke lett å spytte det ut. Det tar tid og det er vanskelig å sette ord på.

Så spør jeg Silje: Kommer problemet til å forsvinne, eller blir det bare utsatt?





Slenger til slutt med en kommentar fra en av de mange diskusjonene der ute.



8 kommentarer

Elisabeth

07.02.2015 kl.01:01

Flott innlegg!

Jeg må ærlig si at jeg ble overrasket over vinklingen ift Siljes historie. Jeg skjønner veldig godt at poenget er å fremstille hennes versjon, men det skremmer meg litt hvor ukritisk journalistene stiller seg til dette. Hun nærmest reklamerer for cannabis, noe jeg synes kan være skummelt i forhold til akkurat det du også nevner...At folk kanskje tenker på dette som en enkel løsning. Jeg vet egentlig ikke nok om temaet til å diskutere så veldig mye rundt det, men jeg ble som sagt nesten litt overraska over hvor ensidig fokus det var. Man burde kanskje hentet inn noen andre synspunkter sånn at det blir lettere å forstå totalbildet? siden det er ikke bare å røyke også forsvinner problemene. Kanskje fungerer det for noen, slik annen behandling også fungerer for noen, men ikke alle. Uansett, tommel opp for kommentaren hentet fra kommentarfeltet.

Tusen takk for en kjempefin blogg! Du er virkelig kjempetøff som tør å stå fram med det du sliter med. Stå på flotte du!

Sky

09.02.2015 kl.02:58

Jeg synes dere begge (og eieren av kommentaren i slutten av innlegget) har et utrolig snevert syn på dette. Hvorfor er du den eneste som konfronterer problemene dine? Jeg går ut i fra at du går på medisiner til daglig for å holde sykdommen din i sjakk. Hva er forskjellen på å røyke og å ta piller? Kan ikke hun også konfrontere og takle sine problemer selv om hun røyker? Det er jo ikke noe forskjell på det og andre medisiner så lenge de virker og folk kan ha et realtivt normalt liv. Og hvis dere ikke er klar over det så hjelper ikke all medisin alle. Jeg har ADHD. Jeg har prøvd alle medisinene bortsett fra dexedrine som er ren amfetamin. Ingenting fungerer for meg og jeg har ikke lyst til å prøve dexedrine. Betyr det at jeg ikke skal få hjelp da? Psykologen sa jeg ikke fikk gå dit lengre etter jeg fikk diagnosen. Så nå når ingen av medisinene fungerer så skal jeg bare takle alt selv da? Eller bare prøve ut alle medisiner som jeg ikke har testet bare for å teste de? Jeg kunne bare få tatt en joint når ting blir for mye for meg, det fungerer. Men neeeei, det er mye morsommere å bli sendt fram og tilbake mellom leger å psykologer og samle resepter på dritt som ikke fungerer. Jeg er relativt oppegående, jeg studerer på høyskole og har gode karakterer. Men jeg har ADHD og har møtt endel hindringer og assholes gjennom livet som ikke har gjort ting så enkelt alltid. Jeg var 14 år første gang jeg ble spurt av legen om jeg ville prøve lykkepille. Da hadde jeg ikke blitt henvist til psykolog engang først! Når jeg først ble henvist til psykolog så fikk jeg avslag! Tre ganger!! Jeg har prøvd i over 10 jævla år å få hjelp! Det gikk tydeligvis kjempefint for deg. Og det er supert! Det er mange som får hjelpen de trenger av helsevesenet i Norge og flott er det. Men det finnes faktiskt endel folk som ikke får det, eller det finnes ikke tilstrekkelig med tilbud. Betyr det at de som finner andre løsninger på egenhånd for å kunne opprettholde et normalt liv, betyr det at man konfronterer problemene sine noe mindre? Hva faen skal man gjøre da? Legge seg ned å dø? Som hun over her skriver: siden det er ikke bare å røyke også forsvinner problemene. Nei, ingen har vel påstått det. Det er heller ikke bare å ta en pille så slutter man å være bipolar.

Nina Emilies blogg

09.02.2015 kl.21:10

Elisabeth: Tusen takk for det, Elisabeth! :) Jeg skulle ønske de sa noe mer om hvilken annen type behandling hun får, evnt. ikke får. Jeg tenker at cannabis alene ikke nødvendigvis løser noe. Sier tusen takk for at du deler tankene dine og kommenterer her. Det setter jeg veldig stor pris på :) Takk!

Nina Emilies blogg

09.02.2015 kl.22:25

Sky: Hei! Takk for dine synspunkter. Det du skriver er interessant, men jeg tror ikke vi oppfatter det helt på samme måte. Jeg aksepterer at vi har ulikt syn på det og det er fint at du har funnet noe som hjelper for deg. Det er veldig synd å høre at de ønsket å sette deg på antidepressiva FØR psykoterapi! Det er sånt som provoserer meg veldig. Det som ikke kommer frem i episoden er om hun i det hele tatt får noen annen form for behandling. Det er absolutt ikke bare å ta en pille for å kurere bipolar lidelse. Det krever mye annet også! Jeg tar en stemningsstabiliserende medisin en gang om dagen, til fast tid. Ikke nødvendigvis når jeg blir urolig eller kjenner meg deprimert. Da må jeg heller kjenne på det vonde og jobbe meg gjennom det. Medisinen min hjelper meg slik at mine episoder blir svakere, ikke borte. Allikevel er det vanskelig å si hvor mye den ene pillen har hjulpet meg, kontra innleggelser, samtaleterapi, psykoedukasjon (opplæring/kurs), mestringsopplevelser, aktiviteter, jobb og foredrag. Jeg tror alt jeg gjør praktisk for å bli friskere har mer å si enn den ene pilla jeg tar. Skulle ønske de sa noe som det når det gjelder Silje, men siden det ikke blir nevnt noen annen form for for behandling antar jeg at det ikke er noen?

Det jeg mener er at hvis hun røyker når hun kjenner seg stressa og ikke lærer seg å jobbe vekk problemet, så blir det vel ikke borte heller? Det kommer jo igjen etter en stund, og da må hun ta seg en ny joint da?

Sky

09.02.2015 kl.22:42

ok, jeg skjønner hva du mener nå. Og jeg er helt enig med deg! Jeg røyker ikke selv lengre, men det fikk meg gjennom noen tunge tider som jeg faktisk ikke vet om jeg hadde overlevd uten. Det er et utrolig nederlag å bli avvist når man endelig moter seg opp til å fortelle noen om alt det jævlige som har skjedd. Tre ganger har jeg fått beskjed av psykologen jeg gikk til at nå nåtte jeg finne noen andre for nå var utredningen ferdig. Og dit fikk jeg ikke komme før jeg opplevde å bli forsøkt voldtatt av 4 menn. Hadde jeg ikke tilfeldigvis plukket ut verdens mest empatiske og fantastiske lege ut i fra fastlegelisten, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Men det er kun så mye hun får gjort. Jeg har selv, med hjelp fra mine noen av mine nærmere, klart å grava meg ut av det deprimerte selvmedlidenhetshullet jeg satt i.

Jeg kan forstå at ikke alle orker denne kampen for å kunne leve litt normalt. Hadde det ikke vært for mamma så hadde jeg ikke klart det selv.

Nina Emilies blogg

09.02.2015 kl.23:12

Sky: Der ser du! Det jeg tolker ut i fra det du skriver, er at du tok tak i problemene (og fikk hjelp av legen og pårørende til å ta tak i dem) og har blitt bedre? Det var akkurat det jeg ville frem til! Ha en god natt og god uke videre. Takk for engasjement på bloggen! Jeg setter pris på en god diskusjon og også tilbakemeldinger av ulikt slag. Så takk :)

Trude

04.05.2015 kl.16:37

Har du prøvd cannabis da? Røyker du vanlig røyk?

Nina Emilies blogg

17.05.2015 kl.15:16

Trude: Jeg er veldig glad for at jeg aldri har prøvd det, for jeg vet at jeg mest sansynlig hadde fått en ganske sterk reaksjon av det ettersom jeg har diagnosen jeg har. Ja, har røyket vanlig røyk i mange år, men har slutta nå.

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits