Når angsten kommer...

Jeg har slitt med angstsymptomer siden jeg var 9 år. Det er nesten 16 år! Hverdagen min har i perioder vært sterkt preget av angst og det er den i perioder enda, men den er på langt nær like sterk som den en gang var. Noe må jo 16 år med terapi ha gjort med meg!

 Et veldig vanlig spørsmål jeg får er hvordan jeg har kommet meg ut av det. Hva har du gjort? Jeg har tidligere publisert noen tips og råd når angsten melder seg. Du finner alle innleggene i kolonnen til høyre, under "Kategorier" og "Angst". Eller du kan TRYKKE HER.

Men en ting jeg tror at jeg ikke har skrevet så mye om enda er eksponeringsterapi. Jeg har flere tips til hvordan å håndtere det der og da (som du finner under kategorien "Angst"), men ikke skrevet noe om hvordan en kan jobbe det nesten eller helt vekk. 

Min psykolog rangerer angst fra 0-10 i styrke. Først når angsten er på over 6 kan vi begynne å jobbe med den. Når den er der og den er sterk. Det er da vi må jobbe med kroppen. Det er nok på rundt 6 jeg fjerner meg fra situasjonen og søker det trygge. Det er en ond sirkel. For hver gang jeg gjør det, vil hjernen min melde fra tidligere og sterkere neste gang. Jeg forteller hjernen min at "dette er virkelig farlig!"

Eksemplet jeg kommer med nå er nettopp det; et eksempel. Det er en ekte opplevelse for meg, men det finnes mange ting å ha angst for. Du kan bruke denne metoden på mye annet enn bare situasjonen jeg beskriver her. 

I mine depresjoner får jeg sosial angst. Det gjør at jeg lar være å være sosial, slik at angsten min holder seg på 0. Når noen inviterer meg på ting, øker den kanskje til 2 bare av tanken på å delta. Tankene begynner å spinne og det blir et virrvarr både i kroppen og i topplokket før jeg avslår og angsten er tilbake på 0. Ingenting å jobbe med og jeg blir sittende inne.

Når dette har pågått en stund blir jeg lei og lei meg over å se hvor hyggelig alle andre har det uten meg. (Det igjen skaper flere depresjonstanker). Hvis jeg aldri drar ut, vil jeg aldri nå et så høyt angstnivå at jeg faktisk får jobbet med det. Jeg må ut der, få angsten opp i hvertfall 6 og begynne å jobbe med tankekaoset. Jeg må stå i det.

Kanskje må jeg starte med å gå ut døra. Kanskje oppleves det som en 6´er. Så må jeg stå der til angsten går ned. Neste gang kan jeg kanskje møte en venninne i 5 minutter og være med henne til angsten dempe. Sånn må jeg jobbe meg opp, skritt for skritt. Det viktigste er at jeg velger utfordringer hvor jeg hverfall er oppe i en 6´er hver gang. Under det er jo bare behagelig og det kommer vi ikke så langt med.

Men alle tankene som dukker opp i hodet er like ille som følelsene i kroppen. "Jeg er jo ubrukelig", "ingen liker meg uansett", "hva hvis jeg sier noe feil", "tenk om de ser at jeg har angst", osv. De tankene er like kvelende som hjertebank, kaldsvette og skjelving. Det er tanker jeg jobber mye med mellom situasjonene.

- Er de tankene sanne? Mest sansynlig ikke.

- Føler jeg det samme når jeg ikke har angst? Nope.

- Hadde de spurt meg om å møtes hvis de ikke likte meg?

- Hva er det verste som kan skje i denne situasjonen? 

Og det er ofte de spørsmålene jeg stiller meg selv. Ville jeg invitert noen jeg ikke likte på en kaffe? Ville jeg reagert negativt hvis jeg så noen med angst? Og hva er egentlig det verste som kan skje? Svarene jeg finner, må jeg pugge. Når jeg jobber med tankene i friske perioder er det lettere å dra frem de "riktige" svarene i situasjonen også.

Jeg prøver så godt jeg kan å holde tak i disse svarene. Tankene flyter ut innimellom, så må jeg hente meg litt inn igjen. Ofte opplever jeg at det blir verre før det blir bedre. Hjernen advarer skikkelig! Etterhvert opplever jeg at de vonde tankene forsvinner litt etter litt og jeg blir roligere.

Har du en du er skikkelig trygg på kan du kanskje alliere deg med han/henne. Snakke sammen før du beveger deg ut i situasjonen, snakke sammen gjennom det, og snakke om det etterpå.


Utfordringen er å stå i det. Stå i det helt til følelsene blir svakere og svakere. Kanskje nesten helt borte. Sett deg delmål hele veien. Kanskje orker du å være ute i 10 min første gangen, men stå i det. Det er den eneste veien ut av angsten. Det er ekstremt vanskelig og ekstremt ubehagelig, men tenk hvor ekstremt befriende det er å stå på andre siden. Å få hverdagen tilbake. Å ta hverdagen tilbake.



(Og til alle dere som ikke har angst, det høres kanskje lett ut, men det kan være en lang og vond prosess. Det du kan ta med deg er at det finnes løsninger og at det går an å bli frisk. Det kan bare ta lang tid.) 

// Bildene er tatt av Ole Walter Sundlo, sundlofoto.no

 

Har du sett Oljebarnaepisoden "medisinert"? Hvis ikke kan du TRYKKE HER for å se den.

5 kommentarer

Eilén Holt

01.07.2015 kl.00:17

Angst er en 24 timers jobb å holde ut med! Det er det ingen tvil om.

Jeg lurte på om du ville gå innom min blogg og svare på spørsmålet mitt angående medisinering i psykiatrien om du har noen personlig erfaring med dette? Jeg er ganske interessert i å høre andres meninger!
Jeg synes du virker som en veldig reflektert jente til dette temaet, og det er jo et stort skritt å bare tenke på hvordan man vil få seg ut av angsten. Stå på videre, du er sterk! Heier på deg.

Nina Emilies blogg

03.07.2015 kl.12:03

Maren Helgemo: Takk for det, Maren! <3

mie

15.07.2015 kl.01:49

du er fin og flink <3

Elise M

24.07.2015 kl.23:14

Herregud! Jeg har det akkurat på samme måte når jeg er i den depressive fasen! du skriver akkurat slik jeg føler det! :) vanlivis så elsker jeg å oppleve nye miljøer og møte nye mennesker, men når depresjonen setter inn er det så sykt vanskelig å kunne delta sosialt, men som du skrever så presser jeg meg, og litt etter litt blir det bedre, og jeg er tilbake til mitt gamle meg :) Supert at du tar opp dette! Og som du sier er det vanskelig for folk å forstå noe man ikke har opplevd selv. :/

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits