Å leve med

Å få en diagnose, uansett navn, er ikke lett. Det er en utfordring å akseptere, og å leve med.

 

Her en noen av mine største utfordringer:

1. Å finne en balanse.

- Jeg måtte gå på trynet mange ganger før jeg lærte. Fest og fyll hver helg var ikke noe for meg. Jeg måtte finne andre ting som kunne gi meg glede i helgene. Selvfølgelig kan jeg ta meg en fest innimellom, men jeg måtte slutte å drikke mengder med alkohol. Gå i mot den norske kulturen. Det var en prosess og det har nok blitt lettere med alderen.

- Jeg måtte innfinne meg med at jeg ikke kan ha en 100% jobb. Enda. Det lærte jeg på den harde måten, men jeg lærte etter første forsøk.

- Stress er ikke noe for meg. Den kommer jeg nok til å måtte jobbe med resten av livet, og jeg gjetter at jeg ikke er alene! 

- Søvn. Ikke for mye og ikke for lite.

- Og sist, men kanskje størst. Finne en balansegang mellom aktiviteter og hvile. Finne meningsfylte aktiviteter, som ikke var en 100% jobb, men som kunne gi meg like mye. Gjøre meg positivt-sliten. Det førte også til at jeg lærte meg å lage rutiner i hverdagen.


// http://weheartit.com/caro_quotes?page=8&before=1454684247066452929
 

2. Å jobbe motsyklisk

Å gjøre det motsatte av det jeg har lyst til når jeg er på vei ned eller på vei opp.

Jeg merker ofte at det kommer en depresjon luskende når det eneste jeg vil er å være hjemme. Trekke for gardinene og ikke snakke med noen. Det er da jeg må ut. På tur eller trening eller oppsøke venner. Komme meg på jobb. Det er den eneste måten å stoppe eller moderere depresjonen.

Hypomaniene mine har jeg enda ikke klart å forutse, men når jeg "oppdager" at jeg sitter i det, må jeg gjøre akkurat det jeg ikke skal i depresjonen. Trekke for gardinene og droppe trening. Hvis ikke kan jeg fort ende opp med 5 par sorte pumps til, eller ut på byen drita full. Det er ikke så kult å krasjlande da.


// http://weheartit.com/teletubbie_2016

 

3. Sette grenser

Jeg har hatt en tendens til å ta på meg litt for mange oppgaver. Jeg liker å ha ting å gjøre. Her har jeg også måtte lære "the hard way". Nå er jeg mye flinkere til å ikke si ja til alt på en gang. Heller ikke love meg bort over alt. Det går jo litt inn i det å finne en balanse.

 

4. Sette små mål

Her kunne jeg også brukt ordet delmål. Det er så kjipt å aldri nå målene sine. De er alt for langt frem. Derfor har det vært, og er, viktig for meg å ikke sette for store mål. De skal selvfølgelig være der de og, men det er gøy å nå et mål innimellom også.


// Ole Walter Sundlo - sundlofoto.no

 

Understreker at jeg absolutt ikke er ferdig utlært! Dette er ting jeg må ta frem og jobbe med i perioder.

 

Innlegget om aksept kan du lese ved å TRYKKE HER

5 kommentarer

charlotte79

21.02.2016 kl.16:24

Syntes dette var en flott innlegg <3

Nina Emilies blogg

22.02.2016 kl.10:19

charlotte79: Takk, Charlotte :)

Hilde

21.02.2016 kl.18:05

100% jobb er ingen umulighet, MEN det krever at du er ganske streng med deg selv; noe du sikkert vil lære deg bedre og bedre etter hvert. Når det gjelder å holde balansen, kan det være lurt å ha noen felles "ankerpunkter" som fungerer både under depresjon og mani/hypermani. Når det gjelder alkohol, for eksempel, følger jeg en veldig grei regel: et glass Champagne på nyttårsaften, et glass vin til god mat ved spesielle anledninger osv. er greit, men alkohol på en hvilken som helst vanlig fest er ikke greit. Da slipper man ganske enkelt å forholde seg til spørsmålet alkohol/ikke alkohol ut i fra hva slags fase av sykdommen man befinner seg i. All den tid du er åpen om sykdommen din, vil det jo uansett ikke være noen som synes det er rart at du ikke drikker. Generelt er også alkohol og medisiner en dårlig kombinasjon da alkoholen som regel får "forkjørsrett" i leveren da kroppen betrakter alkohol som en gift den fortest mulig bør kvitte seg med. Finnes jo helt greie alkoholfrie viner også, og clausthaler duger det også. Dersom du føler at du absolutt må ha noe med alkohol, er nok dette i så fall nettopp et tegn på at du absolutt ikke bør.

Har generelt prøvd å lage generelle regler for alle mulig tenkelige situasjoner, som således gjør det enklere å holde seg " på midten" enten man er deprimert eller hypoman. Men dette tar selvsagt tid, og ingen kan fortelle deg akkurat hvordan DU skal gjøre det, fordi dette er høyst individuelt og må tilpasses din personlighet, din situasjon i hverdagen og så videre. Men altså, jo færre valg man slipper å forholde seg til både når man er deprimert eller manisk/hypoman, dess større sjanse er det for at du vil klare å holde balansen sånn noenlunde. Det er jo en kjensgjerning at det for bipolare er viktig med rutiner, og det er jo for så vidt nettopp det dette dreier seg om...

Og ja, stress er absolutt ikke noe for deg! Ikke noe for meg heller, selv om jeg er i 100% jobb, og vel så det. Det handler bare om å og organisere hverdagen på den rette måten. Lære seg hva man tåler og ikke tåler. For eksempel er ikke lange arbeidsdager nødvendigvis ensbetydende med stress. Min erfaring er at det ofte kan være lurt å heller bruke litt lengre tid på ting enn å stress og bli fortest mulig ferdig, så lenge det ikke er helt nødvendig. Og for å unngå stress fordi noe må bli fort ferdig, hva gjør man da? Jo, man utsetter ikke oppgaver som man like godt kan begynne på med det samme. Utsett ALDRI ting til siste liten; da ber man jo om stress... "Skippertaksmetoden" er rett og slett bannlyst for bipolare...

Dette ble nesten litt sånn dere moralpreken, men strengt tatt høres det jo ut som du er på rett vei... Men får jo veldig lyst til å komme med velmenende råd, da jeg tross alt fungerer relativt bra trass i diagnosen. Har tidvis noen temmelig heftige depresjoner, men har etter hvert lært meg å bite tennene sammen å stå opp til rett tid hver morgen likevel. Og når det gjelder hypomaniene, bremser jeg de, som nevnt over, med et sett av mer eller mindre faste leveregler. Kan kanskje høres litt kjedelig ut, men det behøver absolutt ikke å være det. Man lærer seg stadig bedre og bedre hvordan man, selv med strenge regler og rutiner, kan leve et bra og meningsfylt liv ;-)

Nina Emilies blogg

22.02.2016 kl.10:19

Hilde: Hei igjen, Hilde. Takk for fine tanker. Så bra du har funnet din regel om alkohol. Selv drikker jeg veldig sjelden og det synes jeg er helt greit. Har ikke lenger behov for alkohol i noen settinger og synes egentlig brus eller vann smaker bedre.

Jeg er, som du sier, definitivt på rett vei og kjempefornøyd med livet mitt som det er nå. Et liknende A4-liv her helt ok for meg og jeg har funnet en balanse som fungerer godt.

Line Kristine

24.02.2016 kl.23:43

Takk for kloke ord! Det tar tid å lære seg den beste måten å leve med en sykdom på, den måten som gjør at man fungerer best mulig alt tatt i betraktning. Og da er det lurt å bruke den tida man trenger. Kanskje blir man egentlig aldri helt utlært, enten man har en diagnose eller er frisk?

Og noen ting lærer man "the hard way", og det tar i hvert fall tid... Men det ser ut som du har funnet noen gode rutiner og ordninger for dagene dine. Og selv om ikke jeg har bipolar lidelse (men bl.a. angst) så er det mye gjenkjenbart her. Tar det med meg videre i jobben med å finne gode ordninger for mine dager. Lykke til videre! :)

Skriv en ny kommentar

Nina Emilies blogg

25, Asker

Velkommen til bloggen min! Som 19åring fikk jeg diagnosen Bipolar lidelse som jeg jobber med å lære meg å leve med. Jeg ønsker å dele den reisen med dere. Oppturer, nedturer, innleggelser og tanker. Du er hjertelig velkommen til å kommentere og stille spørsmål til hva enn det måtte være :) Dette er ærlig og nakent, og jeg ber deg lese med respekt. //KONTAKT: tankekjor@gmail.com

Follow on Bloglovin
hits