Det er nesten 3 år siden jeg sist var innlagt på institusjon. Faktisk var det sånn at jeg noen av de siste gangene ble innlagt og skrevet ut et par dager senere fordi vi oppdaget at jeg var for frisk til å være der. Heldigvis burde jeg si, og sier jeg stort sett. Men allikevel er det en liten del av meg som savner det. Savner tryggheten, rutinene og at det alltid var fagfolk å snakke med bare jeg gikk ut døra på rommet mitt. Savner gruppeterapi, filmkvelder, spille spill og galgenhumor. Og det var alltid noen som passet på meg.

Selvfølgelig er jeg glad for å være så frisk som jeg er idag. Så stabil. Livet mitt er blitt relativt forutsigbart og skikkelig bra. Men etter 5,5 år inn og ut av institusjon var det noe som ble trygt. Jeg kjenner fortsatt sykdommen bedre enn jeg kjenner meg selv. Jeg vet mer om hvordan jeg takler en depresjon enn hvordan jeg takler min egen hverdag. Og det å være deprimert, krever mye mindre av meg enn det hverdagen gjør.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag. Det kommer alltid skyldende over meg. Akkurat som at det er en avhengighet. Noe som mangler i livet mitt.

// Ellen Johanne Jarli

Dette forteller meg at jeg ble godt ivaretatt. Og det at jeg ikke har hatt behov for innleggelse noe mer, forteller meg at de ansatte fant en god balanse mellom å vise omsorg, men allikevel stille krav. De tok ikke fra meg alt ansvar og gjorde alt for meg. De sykeliggjorde meg ikke. Jeg ble passet på, men ikke for godt.

Noen av gangene jeg ble skrevet ut var det et slag i trynet å stå på egne ben. Være en del av samfunnet 100%. Men det må ha vært god trening, for her er jeg da. Med en slags oppskrift på hvordan jeg kan leve et stabilt liv. En normalt fungerende hverdag. Og jeg er utrolig takknemlig for hvordan ting har blitt. Det er 3 år siden sist. Kanskje var det siste gang, kanskje må jeg inn igjen, men for nå så holder det med å savne det litt. Jeg vil jo aller helst klare livet på egenhånd. 

Men jeg skjønner hvorfor noen blir svingdørspasienter. Takk for at dere ikke lot meg bli en.