Etter 7 uker (nesten 2 mnd!) er jeg endelig ute i det fri igjen. Denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg kom til å komme meg på beina igjen. Jeg var altfor langt nede.
Det startet nok sånn rundt jul, og det har bygget seg sakte opp, eller ned om du vil. Jeg er ikke veldig fan av julen. Da jeg kom tilbake på Solborg etter juleferien hadde jeg først influensa før jeg måtte ta blindtarmen. Så kom USA turen hvor jeg var litt ustabil, men jeg gjennomførte med «glans», etter det fikk jeg nok kjenne litt på ensomheten på skolen. Det er jo forståelig, på en måte. Og det er ingen andre enn min egen skyld. Når man stenger seg inn på rommet, kan ikke noen andre klandres. Da jeg trodde jeg var på bristepunktet dro jeg hjem, bristepunktet var nok utløst for lenge siden. Jeg skulle være hjemme et par dager, men det bar jo rett på galehus. Det er ikke lett å kjenne sine egne grenser.
2 mndr er lenge. Lenge å være på institusjon. Mange vil nok se på det som investering i eget liv. Jeg ser på det som at jeg ikke hadde noe valg (denne gangen). Det er rart å tenke på at jeg kunne vært død nå. Noe jeg er veldig glad jeg ikke er!! Jeg er klar for å ta de utfordringene livet har å by på og se hverdagen i øynene. Det jeg kanskje gleder meg mest til er å gjøre hva jeg vil i et år. Og jeg har mange planer!
Men jeg vet at om jeg ikke får bearbeidet fortiden, blir det nok ikke så mye bedre med syken. Man trenger å jobbe med det som har skjedd før, det som ligger å lurer i kroppen. Hvis man bare lar det ligge blir det bare værre. Det skal jeg nok en gang begynne med nå. Jeg er lei av å bytte behandlere, psykologer og psykiatre nå. Jeg tror ikke det er sunt for noen å utlevere seg sånn som jeg har gjort til så mange ulike leger. Men det er jo en konsekvens av å være så rastløs som meg.
- God bedring 🙂
