Jeg har nå gått tre uker på Bipolarkurs på Lærings- og mestringssenteret på Blakstad.
Det er et kurs som er noen timer, en dag i uka. Vi lærer ulike ting hver dag. Hittil har vi snakket om medisiner, årsaker og symptomer på Bipolar Lidelse og litt om pårørende.
Det er veldig spennende og interessant, selvom jeg kan mye fra før. Deltakerne deler også erfaringer, noe som er kanskje det aller nyttigste.
Jeg er litt stressa om dagen. Det skjer mye og jeg må holde tunga rett i munnen. Men jeg har veldig mye spennende i vente og mye av det trenger jeg ikke vente veldig lenge på heller.
Allerede 10. Oktober skal jeg besøke en ungdomsskole her i Asker og holde foredrag der og på kvelden skal jeg holde mitt eget arrangement i Asker Kulturhus.
DFor dere som ikke har hørt noe om dette før så kan du lese om det ved å TRYKKE HER.
Da skal jeg også skrive litt om årets forestilling som har premiere allerede 15. oktober.
Det skjer altså mye om dagen. Jeg er sårbar og ganske ustabil. Jeg prøver å være nøye med å ta medisiner til riktig tid. Det vet jeg er viktig for meg nå for å unngå en ny episode når stresset roer seg.
Jeg vier mye fokus til svingningene mine. I kveld har en helt annen ting plutselig gått opp for meg. En ting som burde få mer fokus enn svingningene, og det er at jeg ler mye. Jeg har ledd hjertelig opp til flere ganger denne uken!
Så selvom jeg må skåne meg og ta mye hensyn på grunn av svingningene så har jeg klart å beholde latteren. Har jeg gjort det før? Aner ikke, men nå skal jeg begynne å fokusere på latteren fremfor ustabiliteten fremover.
Kanskje det å flytte fokus fra det negative til det positive kan gi utslag i positiv retning? Ja, det kan det! Jeg har bare ikke kunnet satt fingeren på hvordan jeg skal klare det. Før nå.
Er det en ting jeg har gjort alt for mye av gjennom livet er det å starte opp store prosjekter, forlate dem og la dem falle i grus. Da står jeg igjen med et stor tomrom og mye anger.
Derfor vil jeg heller bite tennene sammen, fullføre og være stolt og fornøyd etterpå. Det innebærer også å ta konsekvensene i ettertid. Jeg mener, i mitt tilfelle, at det er verdt det.
www.blingme.tumblr.com
Når jeg skriver “konsekvensene i ettertid” mener jeg at jeg er ekstra sårbar for stress. Langvarig stress kan utløse en episode av hypomani eller depresjon hos meg.
Stress, for meg, er avhengighetsskapende. Jeg koser meg, men jeg vet at det kommer konsekvenser i ettertid som ikke er like bra. Da er spørsmålet; er det verdt kosen?
Svaret vil alltid være ulikt fra person til person, men svaret mitt er ja! Kanskje ikke alltid, men det er det i dette tilfellet.
Og I dette tilfellet (som i de fleste andre tilfeller) er det hvordan jeg takler stresset som er avgjørende. Gode mestringsstrategier kan forhindre en episode i etterkant av den stressende perioden.
Trikset er å finne ut hvilke mestringsstategier som passer for deg, men her er noen av mine stragegier for å komme meg gjennom dagene:
– Nok søvn/stabil døgnrytme
– Hvile innimellom og ikke gjøre så mye
– Prøve å fordele oppgavene mine gjevnt utover dagene
– Si nei til flere oppgaver
– Ha helt fri til å gjøre akkurat det jeg vil på søndager
– Ta en ting av gangen
– Sørge for å få i meg nok og gjevnlig næring
– Sette av tid til meg selv
– Ta pustepauser
– Sortere ut hva som er viktig å gjøre
http-//weheartit.com/entry/75671106
Det blir spennende å se reaksjonene mine når ting roer seg igjen. Jeg har et fantastisk nettverk og god oppfølging, så jeg er ikke så bekymret, egentlig.
Jeg tror at hvis jeg er flink til å bruke mestringsstrategiene mine, kan jeg forhindre at jeg faller helt ned i kjelleren eller opp i skyene.
Jeg har fått et par spørsmål på mail som jeg ikke tror jeg har skrevet noe om her på bloggen tidligere. Derfor tenkte jeg å svare til bloggen, i tilfelle flere skulle lure på det samme.
I tillegg synes jeg spørsmålene var veldig interessante og jeg har ikke tenkt så mye over det før. Da synes jeg det er veldig spennende å skrive litt om det, slik at jeg kan reflektere litt over det samtidig.
// weheartit.com/entry/76651853
Jeg lurer på hvordan du merket de psykiske plagene for første gang?
Hvordan begynte det for deg da du ble syk og hvordan taklet du det?
I starten var det ikke jeg som merket de psykiske plagene, men de fysiske. Jeg var 8 år da jeg startet å ha hyppig magevondt da jeg var på skolen. Jeg ble hentet av mine foreldre eller besteforeldre og med en gang jeg kom hjem var vondten borte.
Mange foreldre vil nok tenke at barnet deres ikke vil være på skolen fordi det er morsommere å være hjemme, eller at sykdom gir oppmerksomhet fra de voksne.
Det er ikke alltid slik. I mitt tilfelle slet jeg med angst som antakelig gikk under kategorien sosial angst. Hjemme var det trygt, derfor gikk det også fort over.
Jeg vil anbefale alle foreldre å se om det kan ligge noe mer bak fysiske smerter på barn. Psykiske plager starter allerede i barnehagealder, men det utspilles ofte i fysiske plager.
Pappa fikk meg til psykolog da jeg var 9 år. Der fikk jeg pratet om skilsmisse, nye stemødre og fedre, skolen og vennene mine. Det ble lagt opp samarbeid med foreldre og skole.
Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg mye deprimert og utagerte ofte. På den tiden var jeg ikke klar over hva depresjon egentlig var. Jeg bare følte meg mye trist og lei. Jeg gikk til psykolog da også, men følte ikke at det hjalp så mye. Kveldene var spesielt ille.
(At psykolog ikke hjalp meg var nok mest fordi det var krasj mellom meg og behandler og av den grunn møtte jeg sjelden opp til timene. Jeg visste ikke at jeg kunne bytte psykolog, men det kan man. Les mer om det HER)
Av person er jeg veldig aktiv og engasjert. Det var jeg også den gangen. Jeg engasjerte meg i så mye som mulig slik at jeg kunne holde hodet opptatt hele dagen. Det var min forsvarsmekanisme og den funka lenge. Men desto hardere ble fallet da jeg var 18 år og fikk min første innleggelse.
I går ble nettmagasinet psykmagasinet.no publisert.
Psykmagasinet er en nettside med mål om å hjelpe andre som sliter psykisk eller som kjenner noen som har psykiske vansker.
Leserne av dette magasinet skal ha en sentral rolle og få muligheten til å dele sine historier, komme i kontakt med andre som sliter og få dele tanker, følelser og erfaringer med hverandre.
Jeg har selv vært så heldig å få være skribent for dette magasinet og jeg er veldig stolt av å kunne representere det!
Magasinet er gjennomført og ryddig, og jeg anbefaler det på det sterkeste!
