Hope

Hope is the little voice you hear whisper “maybe” when the rest of the world is shouting “no”.

 Crying doesn´t mean youre weak. It means you´ve been too strong for too long.

 Crying is a good thing. It´s a physical way to admit you´ve had enough.

 Sometimes being strong means not holding back tears, but let them fall.

It’s not about falling, it’s about standing up. It’s not about being weak, it’s about growing stronger.

Before speaking, listen. Before writing, think. Before hurting, feel. Before giving up, try. Before dying, LIVE.

I´m a mess

Inne igjen. Innenfor de grønne veggene, i murhuset, nede ved vannet. Ute er det sol, inne hos meg er det ikke det. Ikke nå. De siste to ukene har vært veldig rare for meg. Jeg har opplevd min første tydelige «blandet episode». Humøret mitt har skiftet fra manisk til depressiv og tilbake igjen på bare få timer. Mani-timene, hvor jeg har gode ideer, ser lyst på livet og ingen bekymringer. Depresjons-timene, hvor jeg ligger i fosterstilling, gråter og ser ingen ende på alle utfordringene. I mitt hode har det (inntil nå) vært en periode hvor jeg trodde jeg skulle få en depresjon, og var veldig klar for det. Hver gang mani-timene dukket opp igjen trodde jeg alt var bra og at depresjonen kom til å gå over. Så naiv var jeg. Jeg fortsatte livet mitt og prøvde å følge med på alt som skjedde. Jobbet hardt for å holde hodet over vann. I går dukket jeg under. Igjen.

 

 

//Weheartit.com

Det er to Ninaer. Den syke Nina og den friske Nina. De andre gangene jeg har vært innlagt har den syke Nina seiret og alt har blitt svart. Denne gangen er det full krig mellom de to. Nå har depresjonen seiret over manien, men syke Nina har ikke seiret helt over friske Nina. Det jeg prøver å si, er at jeg fortsatt har timer og glimt av litt fine tanker hvor jeg ser fremover. De forsvinner igjen like fort som de kommer, men de er der. Mer enn andre depresjoner jeg har hatt. Positivt tenker kanskje du, men det er faktisk mye mer slitsomt enn når syke Nina seirer. Da er det svart, og det er bare sånn. Nå er det lyst, mørkt, lyst og veldig mørkt igjen. Synes ikke du det er slitsomt når noen skrur av og på lyset 100 ganger i løpet av ett minutt? Syke og friske Nina klarer ikke bli enige om Nina skal gi opp eller se fremover. Jeg har en lys fremtid i møte, det vet jeg, men orker jeg å face den? Orker jeg å ta tak i alle utfordringene. Nei. Jo. Nei? Eller jo… Nei.

 

Nå er jeg hvertfall her. Tar en dag av gangen. Jeg er avflatet og følelsesløs, men jeg ser at det er sol ute. Kanskje jeg skal titte ut og se på den. Vi får se.

 

Jobbsituasjon og endret syn

Jeg har nå endret mitt syn på en ting. Jobb. Tidligere har jeg uttalt at jeg ønsker alltid å oppgi min sykdom i jobbintervjuer slik at sjefen vet hva han går til, og det er viktig med åpenhet og ærlighet. I tillegg til at arbeidsplassen skal få erfare at “syke” mennesker også kan arbeide på et like høyt plan som “friske” mennesker kan. Jeg har argumentert godt for dette på mine tidligere jobbintervjuer og jeg er fortsatt opptatt av åpenhet og ærlighet. MEN…

Denne gangen jeg skulle søke meg jobb valgte jeg å ikke oppgi noe informasjon om min diagnose. Hvem vet kanskje sjefen min googla meg og fant denne siden før han ansatte meg, men jeg har mine tvil. Grunnen til at jeg nå ikke informerte om det på jobbintervjuet mitt er rett og slett at jeg ønsker å bli behandlet som en hvilken som helst annen ansatt. Ingen tilrettelegginger og “sympatiblikk” hvis jeg har en dårlig dag. Hvis jeg har en dårlig dag må jeg rett og slett deale med det på egen hånd. Akkurat som alle andre. Jeg liker det godt sånn. Ingen stakkarslige blikk og “hvordan går det egentlig med deg nå, Nina”. Det er best sånn. Hardcore. En helt vanlig ansatt med helt vanlige krav.

En annen ting, som jeg først som sist kan være ærlig på, er at jeg antakelig ikke hadde fått meg noen jobb. Med mindre jeg hadde gått gjennom nav da, selvfølgelig… Noe som var HELT uaktuelt for meg. Jeg liker å ordne ting på egenhånd.

Jeg lover å poste et bilde av meg, stolt i uniformen snart. Jeg bare glemmer det hele tiden! Det er ikke så ofte jeg tenker “åh, nå må jeg ta bilde av meg selv i uniformen”. Det går mer i tankene at “nå må jeg se til h.. å få av meg denne stive uniformen!!”. Den er fin og kledelig, men alt for stiv for meg som elsker å gå i joggis.

Det gjør noe med kroppen

Nå kommer våren. Det gjør noe med kroppen. Sola varmer opp den stive skrotten som har blitt hard og hjerteløs. Alt har stivnet gjennom denne vinteren og jeg har gått på autopilot. Litt sol og lys er akkurat det jeg trenger nå. Det gir en kraftig følelse av tilstedeværelse. En følelse jeg ikke har kjent på lenge. Bildet viser vår og det er så deilig!

Jeg gikk nettopp ut av huset til en deilig vårbris. Klokken er 18.00 og det er fortsatt lyst. Det er godt og det gjør noe med skrotten.