Jeg har lenge ønsket meg gjestebloggere som ønsker å dele sine erfaringer og tanker her på bloggen. Nå har jeg vært så heldig å få dele et blogginnlegg med dere fra Madeline. Bloggen hennes finner du HER.
Vi mennesker har mange dører i livet vårt! Vi har lukkede dører, åpne dører og glemte dører! De lukkede er noe skummelt og nytt. Vi vet ikke hva som venter oss bak den døra, derfor skyver vi den døra så langt vekk vi greier for det er skummelt og for virkelig!
De åpne dørene er “lette” mål/drømmer. Det er dører vi kjenner litt mer til og tør å smake på, kjenne litt på. De åpne dørene fører til mange muligheter og utfordringer! Åpne en dør er bra.
De glemte dørene er værst. Det er dører man aldri vil åpne igjen. Låser døren og kaster nøkelen så langt vekk man greier. De glemte dørene er vonde ting, ting man ikke vil kjenne på eller føle. Det er dører som lett åpner seg når man er sårbar og liten. Desverre.
//http://weheartit.com/entry/48505265
Livet blir som en åpen bok. Det er mange kapitler og dører. Man kan legge et kapittel bak seg og begynne på et nytt et. Livet er en reise!
Man kommer hele tiden til nye steder, nye situasjoner og man åpner mange dører. Man lærer noe nytt ved seg selv gjennom hele reisen og man lærer mye av andre!
Livets reise tar aldri slutt og det vil bli vanskelig i perioder, veldig vanskelig, men da må man prøve å tenke på de gode tingene i livet. Det som er verdt å leve for. Det er viktigst av alt. Aldri mist håpet! Ikke la lyset brenne ned. La det leve! Lyset vil vise deg vei i vanskelige situasjoner.
Stol på deg selv, ha tro på deg selv! Du er bra nok slik som du er!
Dette var noe en vis lærer spurte meg om en gang, og siden da har jeg ikke greid å la være å tenke på det. Jeg som trodde jeg levde livet for fult her og nå, men sannelig gjør jeg ikke det! Dette kom som et sjokk på meg. Hvis jeg ikke lever i nåtiden, hvor lever jeg da?
En går stadig rundt og bekymrer seg over det som kommer til å skje eller tenker for mye tilbake på det som har skjedd. Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at du og resten av landet ikke lever her og nå. Skremmende, ikke sant? Vil en virkelig bare eksister og ikke leve? Slik som mange andre kjente har sagt ? I?m not afraid of dying, I?m afraid of not living? Klisje, jeg vet.
Det handler i bunn og grunn om å være til stede i øyeblikket, la være å drifte inn og ut av fortid og fremtid. Jeg tar meg selv ofte i å analysere fortiden og å glede meg til fremtiden. For øyeblikket ser jeg frem til ny leilighet, jobb, turer, skole, bli eldre og nye spennende prosjekter, men jeg glemmer å puste ut og glede meg over det som jeg får oppleve akkurat nå. I løpet av en dag kan det være jeg tar meg selv i å leve litt, men så forsvinner jeg inn i tanken om fremtiden igjen.
Når var sist gang du tok deg tid til å hilse på personen ved siden av deg på busstoppet, gikk barbent i gresset, badet i sjøen i november, gjorde noe spontant, nøt det å være i ditt eget selskap, trakk inn frisk fjelluft? Budskapet her blir å trykke livet på pause en time hver dag, ikke rewind eller forward! Nå sitter jeg på toget hjem fra Kristiansand, derfor avslutter jeg teksten nå. Jeg skal nemlig nyte det norske landskapet noen minutter, før jeg faller tilbake til fortiden eller fremtiden. Men husk en ting dere, fyll dagene med liv og ikke livet med dager.
Denne teksten har jeg funnet på min søte venninne Audhilds blogg. Den gikk virkelig inn på meg og vil gjerne dele den med dere! Hennes blogg kan du finne her.
Den blå verden har tatt kontroll over den virkelige verden. Jeg snakker selvsagt om vårt andre hjem, Facebook. Det er her du treffer dine kjente og kjære, oppdaterer alle om hva som skjer i ditt liv, legger ut bilder for å vise frem deg og ditt og sist men ikke minst blir venner med folk du treffer i køen på matbutikken. Alle trives i denne verdenen, ingen krig, ingen sult og alle er venner. Overfladisk sett vertfall.
En ting som fasinerer meg veldig er de såkalte ?vennskapene? i den blå verden. Folk du bare ser på som et kjent ansikt til vanlig blir plutselig en person du kommenterer bilder, statuser og snakker gjevnlig med på chatten. Det morsomme derimot er når du treffer personen ?face to face? da veksler en som regel ikke mer en et nikk og et lite hallo. For det har seg slik at på Facebook handler det mer om kvantitet enn kvalitet. Jo flere jo bedre, en vil jo ikke fremstå som en venneløs og ensom person. Eller hva?
Status, altså statusoppdateringer er det mest underholdende med hele greia. Av og til tar jeg meg selv i å sitte å trykke på oppdater knappen hele dagen bare for å få med meg hva som skjer eller skal skjer. En vil jo ikke gå glipp av noe! Gjennom en hel dag på Facebook så har en fått med seg blant annet:
Middagen til naboen
Hvem som skal på Skoi treningssenter
Oppdatering om hvor flinke babyer er som kan både bæsje, spise og få tenner
Klaging og syting over eksamen
Hvem som har tenkt å ta turen innom brun og blid
Været som aldri blir bedre
Hvem som har spist for mye godteri i påsken
Og sist men ikke minst, hvem som har pakket sakene å dratt på ferie i påsken. Av og til vurderer jeg en karriere som stortyv. Folk inviterer jo nesten tyvene hjem, en kan likeså godt la døra stå åpen spør du meg. Privatlivet er nemlig ikke så privat lengre. Alle kan selvsagt ikke dras under en kam, du har de som fremdeles har føttene godt plantet i den virkelige verden. Men flertallet har flyttet inn i den blå. Vi har ikke noe å skjule, alt skal publiseres!
Jeg ser på meg selv som en av de blåeste innbyggerne i den blåe verden, men på lik linje med mobilvett så må en ha Facebook-vett. Jeg vet selv at mye av det jeg legger ut der egentlig ikke er noe jeg vil sette pris på å se i en voksen alder. Tenk den dagen dine barn kommer med flyttelasset til den blå verden, er festbildene fra 2011 da noe du ønsker de skal kommentere?
