Jeg er ikke bipolar

Da jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse var en av mine første tanker at jeg nektet å bli diagnosen. Legge meg ned, kjenne ordentlig godt etter og definere meg som “hun syke”. Jeg ville det motsatte. Definere meg som hun sterke, modige, stae som skulle klare å finne balansen. En del av den prosessen var hvordan andre så på meg. Så de på meg som hun bipolare, hun syke, eller så de på meg som Nina med noen ekstra utfordringer for en periode? De fleste gjorde det siste. Takk til dere. Og takk til alle dere som vil være med å endre språket. For selvom dere kanskje ikke merker noe til det, så gjør vi det.  

Jeg er meg og så har jeg bipolar lidelse, men den diagnosen definerer ikke meg. Jeg er ærlig og energisk og omsorgsfull, jeg er ikke bipolar. 

https://forskning.no/psykisk-helse-og-rus/han-bipolare-og-hun-schizofrene—pass-pa-spraket-ditt/1292157?fbclid=IwAR34EEMQ-Q-lbw7AGsXpfMwtAjK-0ZAHybyqSnHIHOnbJCSgeuhHsjU3yPM

Vær raus!

Opp til flere ganger i året sier jeg at det er den viktigste dagen i året; prideparaden/uka, bipolardagen, verdensdagen for selvmordsforebygging, TV-aksjonsdagen, valgdagen, bursdagen min og helt sikkert flere dager.. men idag er også en viktig dag. Og det vil jeg tro at mange av dere allerede vet.

// Foto: Ole Walter Sundlo 

Idag er det Verdensdagen for psykisk helse – idag er dagen du skal være litt ekstra raus med de rundt deg og med deg selv. Idag er dagen du skal tørre å spørre en du kjenner, som du er bekymra for, hvordan personen har det. Idag er dagen du kan åpne deg bittelitt om dine egne utfordringer. For denne dagen har en del likhetstrekk med både prideuka og andre verdensdager. Ved å sette fokus på noe som er eller har vært vanskelig, kan det blir litt mindre skummelt sammen. I tillegg vil alle arrangementene, kronikkene, tv-innslagene osv. denne dagen kanskje opplyse flere om psykisk helse og skape mer aksept i samfunnet. Men viktigst av alt så opplever jeg at vi mykner opp litt. Ting er bittelitt mer greit etter en dag som dette og gir en litt større rom til alle som egentlig vil være åpne med sine, men som ikke har turt helt enda. Kanskje idag er dagen?

// @verdensdagen på Instagram

Min oppfordring er: På den ene siden; vær var idag. Lytt litt ekstra. Kanskje noen trenger å fortelle deg noe viktig. Og på den andre siden; det kan være tungt å være åpen, tungt å innrømme at man sliter, men det kan også være det viktigste du gjør på veien til bedring. Jeg hadde aldri klart å komme hit jeg er i dag uten mine støttespillere!

Et tips: Du kan sende det på melding før du møter den du vil snakke med, så er det lettere å starte samtalen når dere møtes.

Lykke til!

Selger ut de siste bøkene

I 2012 samlet jeg alle relevante blogginnlegg til en bok. Jeg hadde kommet en del lenger enn da jeg startet bloggen i 2009 og boken ble derfor en reise fra de første blogginnleggene, med korte tekster i mellom, hvor jeg skrev litt om hvordan jeg tenkte annerledes i 2012.

Det ble en fin bok med fine refleksjoner og gode tips både til meg selv og andre. Ved å gå igjennom gamle innlegg på den måten fikk jeg også en slags reise gjennom de sykeste årene mine og det var godt å se hvor langt jeg hadde kommet.

Selvfølgelig har det skjedd utrolig mye mer siden boken kom ut, men reisen frem til 2012 var ganske turbulent og kanskje mer “spennende”. For det var i 2012 det virkelig begynte å snu og om jeg hadde skrevet en bok om de 5 neste årene hadde den nok blitt veldig kjedelig.

Nå har jeg kun noen få eksemplarer igjen av boken min “Hei Verden. Jeg er psykisk syk.” og nå selger jeg resten for 150 kr. inkl. frakt.

Bestilling på mail: [email protected] 

Happy pride

For mange er dette den viktigste uka i året. Og ikke uten grunn.

Pappa vil heller gå i prideparaden enn i 17. mai-tog. Bare han slipper å ha på seg ballkjolen sin. Jeg sa at han kan ha på seg akkurat hva han vil. For for noen er kanskje denne uka den eneste gangen i året de kan kle seg akkurat som de vil. Kanskje fordi de kjenner på et fellesskap, en aksept og en kjærlighet det er for lite av i hverdagen?

Hjemme hos oss står det et flagg på kjøkkenbordet. Det flagget blir nå en tradisjon å ha framme i pride-uka. Fordi det er viktig. Viktig for meg, viktig for samfunnet og kanskje størst; viktig for min sønn og hans generasjon. For jeg håper at det etterhvert ikke finnes båser å plassere kjærligheten i. Vi skal ikke trenge det.

Denne uka er en gylden anledning til å ta opp temaet med han etterhvert. Og kanskje hvis han selv blir forelder, så trenger han nødvendigvis å prate om det eller forklare noe for sitt barn. Fordi det er integrert i språket og i samfunnet. I mellomtiden skal hvertfall min sønn lære å inkludere alle, at alle er like mye verdt og at kjærlighet er kjærlighet uansett.

Så med dette deler jeg et fint og viktig klipp fra en serie som flere ganger har gjort meg oppmerksom på samfunnet vi lever i.

Happy pride!

http://skam.p3.no/2016/11/03/pride/

Savnet etter psykiatrisk avdeling

Det er nesten 3 år siden jeg sist var innlagt på institusjon. Faktisk var det sånn at jeg noen av de siste gangene ble innlagt og skrevet ut et par dager senere fordi vi oppdaget at jeg var for frisk til å være der. Heldigvis burde jeg si, og sier jeg stort sett. Men allikevel er det en liten del av meg som savner det. Savner tryggheten, rutinene og at det alltid var fagfolk å snakke med bare jeg gikk ut døra på rommet mitt. Savner gruppeterapi, filmkvelder, spille spill og galgenhumor. Og det var alltid noen som passet på meg.

Selvfølgelig er jeg glad for å være så frisk som jeg er idag. Så stabil. Livet mitt er blitt relativt forutsigbart og skikkelig bra. Men etter 5,5 år inn og ut av institusjon var det noe som ble trygt. Jeg kjenner fortsatt sykdommen bedre enn jeg kjenner meg selv. Jeg vet mer om hvordan jeg takler en depresjon enn hvordan jeg takler min egen hverdag. Og det å være deprimert, krever mye mindre av meg enn det hverdagen gjør.

 

Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag. Det kommer alltid skyldende over meg. Akkurat som at det er en avhengighet. Noe som mangler i livet mitt.

 Bipolar

// Ellen Johanne Jarli

 

Dette forteller meg at jeg ble godt ivaretatt. Og det at jeg ikke har hatt behov for innleggelse noe mer, forteller meg at de ansatte fant en god balanse mellom å vise omsorg, men allikevel stille krav. De tok ikke fra meg alt ansvar og gjorde alt for meg. De sykeliggjorde meg ikke. Jeg ble passet på, men ikke for godt.

 

Noen av gangene jeg ble skrevet ut var det et slag i trynet å stå på egne ben. Være en del av samfunnet 100%. Men det må ha vært god trening, for her er jeg da. Med en slags oppskrift på hvordan jeg kan leve et stabilt liv. En normalt fungerende hverdag. Og jeg er utrolig takknemlig for hvordan ting har blitt. Det er 3 år siden sist. Kanskje var det siste gang, kanskje må jeg inn igjen, men for nå så holder det med å savne det litt. Jeg vil jo aller helst klare livet på egenhånd. 

 

Men jeg skjønner hvorfor noen blir svingdørspasienter. Takk for at dere ikke lot meg bli en.

Student? Nei, det er jeg for syk til

For 6 år siden gikk jeg stolt ut med vitnemål etter 4 år på videregående. De siste to årene var jeg veldig syk, og jeg var flere ganger på nippet til å avbryte. Jeg dro videre på folkehøgskole, men måtte reise hjem en måned før de andre. Rett på psykiatrisk avdeling.

Etter det trodde jeg aldri jeg skulle gå på skole igjen. Jeg var for syk, og når jeg ikke var for syk, var psyken min så uforutsigbar at det ville bli vanskelig å starte på et studie. Det var ingen garanti for at jeg kom til å klare å fullføre. De fleste av mine venner og bekjente startet på studier. De ble ferdige med en bachelor, noen med to og andre begynte på mastergraden sin. 

Det tok meg flere år før jeg klarte helt å akseptere det. Jeg følte meg mislykka og unormal. Gradvis begynte jeg å jobbe. Gradvis begynte jeg å akseptere at jeg ikke kom til å studere, men at jeg ikke var kronisk syk av den grunn. Etterhvert la jeg det helt på hylla og syntes det var helt greit. Jeg skulle nok klare å komme meg noen vei allikevel. Begynne på bånn og jobbe meg oppover et sted. For et par år siden sluttet jeg å tenke på det i det heletatt. Jeg hadde jobber jeg elsket og skulle nok klare meg helt fint likevel.


// Frivillighetsprisen 2013

Jeg fikk ny saksbehandler på NAV. Hun mente at jeg kunne klare å studere. Jeg var ikke helt enig. Jeg hadde jo overbevist meg selv om at det ikke passet for meg. Det var for risikabelt. Jeg klarer alt annet. Jeg klarer fint å jobbe, og bare jeg fikk litt tid, skulle jeg ha en 100% stilling. 

Litt etter litt endret jeg tankegang. Jeg kunne jo alltids prøve. Og med en utdanning vil det være større sannsynlighet for at jeg får den jobben jeg egentlig vil ha. Jeg kunne hvertfall søke og se hva som skjedde. Så ble jeg helt overbevist. Jeg vil studere.

Sommeren 2015 fikk jeg beskjed om at jeg stod på venteliste. Da skoleåret begynte stoppet jeg på ventelisteplass nr. 4. FIRE! Jeg var skikkelig skuffa, og måtte tenke nytt. Ta opp fag. Det viste seg å ikke være så enkelt med mitt vitnemål, men etter en lang prosess fikk jeg tatt opp noen fag.

Nå skal jeg begynne på skolen. Jeg skal bli student. Jeg skal pendle til Oslo og bli sosionom. Få en bachelor. Som jeg kan søke de jobbene jeg vil med. Shitt, jeg er så stolt. Tenk at NAV, av alle, var de som startet den tankeprosessen hos meg. Det var de som så potensialet og trodde på meg. Så at jeg hadde jobbet hardt for å komme dit jeg er idag.

Imorgen begynner jeg på skolen. Og jeg gleder meg!

Dette innlegget burde jeg nok ikke skrive før jeg er ferdig med studiene. Men om jeg ikke fullfører, av den ene eller andre grunnen, så har jeg hvertfall prøvd. Nå skal jeg kjøpe skolebøker. Snakkes!

Tallinn, reiseguide-ish

Vi har vært på kjærestetur til Tallinn, og kost oss MASSE! Det var faktisk vår første tur helt alene på de 5 årene vi har vært sammen, og det har vært skikkelig gøy!

Jeg googlet mye før jeg dro, og fant mye god informasjon. Dessverre var en del av det litt utdatert, så jeg vil gjerne skrive en post til dere som skal dit og til dere som er nysgjerrige. Hvis du bare vil lese om vår tur, kan du scrolle ned til overskriften HENRIK OG NINA REISER ALENE i dette innlegget.

Jeg fant en kjempefin “turguideside” som var ryddig og fin. Her fant jeg blant annet en enkel turguide som fikk oss gjennom mye av gamlebyen, og nyttig informasjon om mye annet. Eneste minus er at jeg ikke vet når den er skrevet, så noe har kanskje endret seg. Den finner du HER.

Beklager på forhånd at bildene mine er så sinnsykt dårlige. Glemte speilrefleksen hjemme..

 

HOTELL

Hvis du vil bo i gamlebyen, noe som sikkert er kjempekoselig, ble jeg anbefalt Hotel Telegraaf. Det var dessverre fullbooket da vi skulle bestille ca. 3 uker før. Jeg ville veldig gjerne bo på Von Stackelberg hotel, men det var ganske mye lenger å gå til gamlebyen derfra. Vi valgte Nordic Forum Hotel som også har fått mye bra omtale. Det er et litt nyere type hotell som kan sammenliknes med Choice hotellene hjemme. Et lite minus var at internettet var ganske dårlig. Det spilte ikke noen rolle for oss, men det er jo greit å vite for dem som skal reise ganske snart. Regner med de fikser det på sikt.

Hotellrommet var veldig fint, med en frokostbuffet med godt utvalg. Personlig synes jeg ikke frokosten var så god, men de hadde alt fra egg og bacon til pannekaker og croissant. Det beste var at vi kunne vi tusle opp i øverste etasje i morgenkåpe og badetøy for å bruke basseng og et lite treningsstudio, eller ta en øl i boblebadet og se utover gamlebyen. Det var også sauna der. Med astma var dette en helt syk opplevelse for meg. Etter ti minutter i saunaen kunne jeg puste lettere enn jeg har gjort på flere år!

Det var bare tre minutter å gå bort til gamlebyen og vi fikk turkart som var veldig oversiktlig. Alle gatene er godt merket, noe som var veldig deilig! (Vi bodde ved den røde pila)

 

SHOPPING

Vi besøkte Kaubamaja, Viru Center og Stockman. Det er mye dyre merker til lavere pris enn i Norge, men hvor stor forskjell det er, vet jeg ikke. Kaubamaja, som ligger rett bak Viru Center, var en gigantisk outlet med alle mulige merker til 50-70%.

Rød pil: Hotellet. Blå ring: kjøpesenter

 

 

MAT

OLDE HANSA

Restauranten ligger rett nedenfor rådhuset som er sentrum av gamlebyen. Dette var en opplevelse i seg selv. I det du går inn i restauranten går du rett inn i middelalderen med kostymer, musikk og annerledes mat. Her kan du få både kanin, bjørn, villsvin, elg og hjort, men også “vanlig” biff. Suppene var også veldig smakfulle og mektige. Vi ble umiddelbart “Lord” og “Lady” og ble spurt om vi ville betale med magic (kort), gullmynter eller papir.

Ølet lager de selv, så det kan ta opp til 20 minutter å få den, men etter Henriks mening var den helt sinnsykt god.

En liter øl og et spesielt måltid:

Doene på Olde Hansa:


Dette er en vask:

 

PEPPERSACK

Naborestauranten. Litt samme følelsen, men i litt moderert grad. Her hadde de byens beste øl i følge Henrik.

 

OLIVER

Inn gjennom en koselig passasje og ned i en kjeller finner du Oliver. Her kan du få litt mer “vanlig” mat og det tok kort tid å få den. Superkoselige lokaler, og den estiske servitøren vår kunne til og med norsk! Det var ganske kult.

 

BEERHOUSE

Dette var en stor skuffelse for et kjærestepar på tur, men hadde sikkert være skikkelig gøy om vi hadde vært en gjeng. Maten var skikkelig god, når vi først fikk den. Vi bestilte Pork Fest, eller noe sånt, etter anbefaling fra servitøren og dette var en ny og kul opplevelse. Det var bare et gigantisk kjøttstykke med sennepsaus og det var skikkelig saftig. Ikke potet eller grønnsaker, noe som gjorde det hele enda litt kulere.

Her brygger de også ølet sitt selv, men det tok alt for lang tid å få både den og maten. Servitøren var sur og musikken (korps) var kjempeslitsomt! Jeg har blitt anbefalt stedet av mange, så jeg håper vi bare var uheldige.

 

SIGTHSEEING

To kjempefine runder i gamlebyen finner du her: http://www.reiseplaneten.no/reiseguider/tallinn/turist.html

Hver av disse rundene tok ca. 2-3 timer. Vi oss god tid og gikk inn i flere av museene, men hoppet over et par av punktene på lista, som f.eks. markedet.

Det kuleste var å gå inn i tårnene. Også var det så mye kul musikk i gatene!

Rådhuset:

Oppe der satt vi og drakk øl. Trappen opp er i det tårnet du ser og trappene er så smale at det kun kan gå en person opp eller ned av gangen. Det er også veldig bratt. Jeg ble støl i bena. Creds til de som jobbet der på 1300-tallet! Bare trappen var en kul opplevelse i seg selv.


 

 

PATAREI PRISON

Siste dagen dro vi til Patarei Fengsel i Tallinn (ca. 7 euro med taxi). Det var skikkelig kult. Anbefaler nok guidet tur der. Vi fikk alene og det var ingen skilt osv., så vi fikk bare sett hvordan det så ut – det var interessant nok i seg selv, men jeg skulle gjerne hatt noen historier også. Vi fikk en liten brosjyre hvor det stod bittelitt om fengselet.

I dette rommet hang de folk og et annet rom var malt rødt og brunt og hadde tykke vegger slik at de kunne skyte fanger uten at noen hørte det. Fargen på veggene var for å skjule blodet. Sykt.

Digga den veggen her!

 

God tur for deg som skal til Tallinn! Byen anbefales på det sterkeste!!

 

 

HENRIK OG NINA REISER ALENE

Jeg vet ikke om det er så spennende å lese om alt vi har gjort, men her kommer noe av det.

Vi dro mandag kveld og da vi kom til flyplassen fant vi fort ut at ingen av oss hadde sjekket inn og sendt bagasje alene. Vi skjønte ikke hvorfor vi ikke fikk sjekket inn på automaten, men skjønte etterhvert at referansenummer og flightnr. ikke var det samme..

Henrik satt igjen håndbagasjen vår i taxfree, men da vi først kom oss til gaten (med håndbagasje) kunne vi endelig roe ned litt. Hvertfall helt til vi så et lite skilt hvor det stod “Gate closing”. Vi skulle visst litt lenger innover i gangen, og det var ingen av oss som tenkte på at boarding kanskje var en liten stund før flyet skulle opp i lufta… Vi ble fraktet i buss til flyet og måtte spørre noen andre passagerer hvor de skulle, så vi ikke var på feil buss. De svarte at de skulle til en by på P og jeg fikk totalt panikk. Det viste seg, heldigvis, ganske fort at de skulle fly til Tallin og reise videre derfra.

Da vi endelig kom til hotellet fikk vi oss en gledelig overraskelse. Vi hadde fått oppgradert rommet vårt til buisness! Det var skikkelig stas!! Vi kom ned ganske sent og ville bare ha noe rask mat. Vi ble da forklart veien til en taco fast food restaurant 10 min oppe i gata. Hvorfor har vi ikke det i Norge??


(Tok ikke så mange bilder på hotellrommet..)

– Vi kjøpte noen kule glass/ølmugger fra Olde Hansa, som vi glemte igjen i restauranten deres etterpå…

– Middagen på Beer House var både bra og dårlig. Dårlig service og alt for store og lokaler (det mistet sjarmen litt), men sykt saftig mat (se bilde lenger opp)

– Vi har vært litt på shopping. Henrik har kjøpt en del, jeg har ikke kjøpt noe (flink).

– Den ene kvelden satt vi på Olde Hansa (les over). Vi glemte helt at vi var i 2016!

– Det var basseng, boblebad, badstu og sauna i øverste etasje på hotellet. Der var vi en del.

– Vi gikk bort til Okkupasjonsmuseet siste dagen. Begge var ganske slække og det første vi ser når vi kommer inn er store plakater med masse tekst, så vi snudde og gikk igjen.

– Været har vært ganske bipolart alle dagene. Mer enn i Norge. Men vi har hatt superflaks! Opphold når vi var ute, høljregn når vi satt inne.

– Jeg har blitt så forkjøla og hes at Henrik ble lei av stemmen min og ba meg bare peke etterhvert

– Vi gikk opp i tårnene rundt gamlebyen hvor trappene var så smale at kun én person kunne gå opp eller ned av gangen. Der tok vi en øl og så utover byen. Det var skikkelig kult!

Dette har vært en dødsbra tur! Takk for oss, Tallinn.

Det hadde vært fint å vite…

Jeg var 18 år og hadde kun sett psykiatriske sykehus på film. Plutselig skulle jeg låses inn i galskapen. Jeg hadde tusen spørsmål. Det var heldigvis ikke som på film. 

I dette innlegget tenkte jeg å gi dere svar på noen praktiske ting om en innleggelse. Mye av det jeg lurte på fikk jeg svar på allerede ved inkomstsamtalen som alle pasienter har. Allikevel hadde det vært fint å vite det på forhånd. Og skal jeg gjette, så er det nok veldig mange andre som lurer på det, selvom de ikke skal legges inn på psykiatrisk avdeling.


Dette er et pasientrom på Blakstad sykehus. Senga er overraskende god å ligge i!

 

 

Måltider

Maten er helt ok. Brød/knekkebrød til frokost og lunsj. Varierte middager, men mye husmannskost. Måltidene spises felles. Allergimat og vegetarmat er mulig å få de aller fleste steder om du spør.

 

Får jeg gå ut?

Dørene på Akuttpostene er låst, men mange får gå ut likevel. Det blir tatt en vurdering på samtalene med behandler om du kan få gå ut på egenhånd, eller om du må ha med følge.

 

Må jeg bruke medisiner?

Nei, ikke alle bruker medisiner. Dette diskuteres med legen. I de fleste tilfeller er det du som tar valget om du skal ta medisiner eller ikke, men jeg anbefaler alltid å høre på legen. Still heller spørsmål om du grubler på noe. Husk at de er der for å hjelpe deg.

 

Hva om jeg tar medisiner fra før?

Dersom du allerede tar noen medisiner (av alle slag) får du det av sykepleier på det tidspunktet du pleier å ta det. Det er ikke lov å ha med egne medisiner inn på avdelingen. I noen tilfeller må medisiner bestilles, så jeg anbefaler å ta med for en dag eller to og gi dette til sykepleier når du kommer.

 

Hva kan jeg ha med meg inn?

Når du kommer går du, sammen med en ansatt, gjennom tingene dine. Det blir vurdert i hvert enkelt tilfelle hva du får lov å ha på rommet og ikke. Som regel kan du ha med elektronikk, men at ledningene låses inn når de ikke er i bruk. Ettersom dere går igjennom tingene dine, trenger du ikke tenke så mye på hva som er lov og ikke. Det som ikke er lov, låses enkelt og greit inn, så får du det tilbake ved avreise. Ta med deg vanlige klær (du slipper å gå i sykehuspysj) og det du trenger av toalettsaker. På mange avdelinger har de også vaskemaskin.

 

Blir jeg lagt i belter eller må ha på meg tvangstrøye?

Ikke sånn helt uten videre. Jeg har aldri sett en tvangstrøye. Belteseng skal kun brukes i alvorlige tilfeller hvor pasienten er til ekstrem fare for seg selv eller andre, og kun til pasienten har roet seg ned. (Dette har vi lest mye om i media i det siste).


 

Er alle avdelingene like?

Det er mange ulike avdelinger på sykehusene. Akuttavdelingen på Blakstad er delt i flere seksjoner og i to “typer”. En av avdelingene er ganske steril, med få møbler og plastbestikk. Den andre er litt hyggeligere. Mer som et sykehjem. Hvilken avdeling du kommer inn på varierer av alvorlighetsgrad og du kan bli flyttet mellom avdelingene ved behov. Bildet over er i gangen på en av de mer “hyggelige” avdelingene. Dørene er inn til rommene.

Slipper jeg noen gang ut igjen?

Ja, du slipper ut igjen. Ved behov henvises man også videre til et team eller en behandler på utsiden i ettertid. Antall innleggelsesdøgn varierer veldig. Noen er på Akutt bare et par dager, mens andre trenger lenger tid. Dersom legen ser at det kan ta flere måneder blir du, som oftest, henvist videre til en annen post.

 

Mister jeg førerkortet ved å bli innlagt på psykiatrisk sykehus?​

Ikke sånn uten videre. I mitt tilfelle hadde jeg ikke vært i stand til å kjøre bil. Jeg var for syk og for uoppmerksom. Derfor leverte jeg inn førerkortet mitt ved innleggelse, og det er nok heller ikke anbefalt å kjøre bil når man er innlagt. Jeg vet ikke hvordan reglene er, og det er helt sikkert ulik praksis på dette, men man mister ikke lappen for godt bare ved å legges inn.

Dersom en må ta sterke medisiner for en kort periode, kan man bli nektet å kjøre i det tidsrommet. Selv har jeg stått på en medisin over flere år, hvor vi måtte søke til Fylkesmannen om godkjenning en gang i året. Da måtte jeg legge ved attest fra lege om at det var trygt at jeg hadde førerkort. Dette diskuteres med lege dersom det blir aktuelt med oppstart av medisiner.

 

Spør gjerne under dette innlegget om det er andre ting du lurer på, så fyller jeg ut etterhvert.

Trenddiagnosen Bipolar Lidelse

Bipolar lidelse tar igjen ADHD på åpenhetsskalaen og “alle har det”. Har det blitt en trend?

I filmer og serier vil man gjerne ha en som er litt gal. Hva velger man da? Jo! Bipolar lidelse. Fler og fler vet hva det er og det er mye å spille på. Mange stemninger og ulike situasjoner. Før var det ADHD som var greia. Nå er det bipolar lidelse. Men er det allikevel sånn at det er “kult” å ha det?

En trenddiagnose, har jeg hørt flere si. Min definisjon på trend er at noe er kult eller mote. Det er ikke så kult, men allikevel er jeg på en måte glad det har blitt sånn. Det motsatte hadde vært verre.

Det er en ganske “bred” diagnose. Det finnes mange varianter, og jeg tror det har blitt enklere å putte en som sliter inn i den båsen. MEN! Det er også sånn at jo fler som kjenner til hva det er, jo lettere er det for dem som har det å stå fram med det. Allikevel må vi huske på to ting:

1. Det er ikke som på film

2. Det er ikke KULT for den som står frem. Og det blir heller ikke lettere når vi ser de “gale” på film.

Det er fortsatt skummelt for den som forteller det. For vi tror på mye av det vi ser på film, gjør vi ikke? Hvertfall når vi ikke kjenner andre med diagnosen. Det er lett å tro at bipolar lidelse er som vi ser i seriene. Så er det så kult eller enkelt å stå fram som det mange tror?

Jeg hører folk si: “alle har jo bipolar lidelse om dagen”. Jeg tror det heller er: “flere tør å si det høyt at de har det”. Kanskje har det blitt lettere for psykologer og leger å stille diagnosen, men med åpenheten er det også lettere for folk å fortelle det. Derfor har alle det.

Vi er på rett vei. Snart er det en annen diagnose som overtar rollefigurene i filmene. Så står kanskje flere fram som har den diagnosen og det blir den nye “trenden” som folk kaller det.

Vi må ikke glemme alle som har strevet med denne diagnosen (og andre diagnoser) i mange, mange år og som aldri har turt å si noe. Ikke før nå. Når informasjonen og navnet kommer mer fram i søkelyset. Det var vår tur denne gangen. Håper ikke det tar like lang tid med neste diagnose som det gjorde fra ADHD til bipolar lidelse. 

Å gå på veggen

Det har vært en stille periode og jeg har vært mye hjemme. Jo mer jeg er hjemme, jo mer fortsetter jeg å være hjemme. Plutselig føler jeg meg helt låst. At jeg ikke orker eller gidder å gjøre noe. Så blir jeg plutselig sliten og mer kranglete. 

Jeg tror alle, syk eller frisk, går på veggen av det. Det er vel heller ulikt hvor fort det skjer.

Dette skrev jeg før jul. Så kommer våren og alle kommer ut av hiene sine. Men jeg poster allikevel fordi det er viktig å huske på. Jeg vet at jeg kan oppleve dette på våren/sommeren også. En liten tur ut, en kaffekopp med en venn eller en filmkveld? Det er ikke så mye som skal til for å få tilbake hverdagsgleden.

Og husk:


 

Det er fortsatt (som alltid) mye stille her på bloggen, men jeg håper dere bruker søkefeltet i høyre kolonne til å søke dere frem til blogginnlegg med temaer dere ønsker å lese mer om.

Ha en fin uke, alle sammen!