Da jeg fikk diagnosen Bipolar lidelse var en av mine første tanker at jeg nektet å bli diagnosen. Legge meg ned, kjenne ordentlig godt etter og definere meg som “hun syke”. Jeg ville det motsatte. Definere meg som hun sterke, modige, stae som skulle klare å finne balansen. En del av den prosessen var hvordan andre så på meg. Så de på meg som hun bipolare, hun syke, eller så de på meg som Nina med noen ekstra utfordringer for en periode? De fleste gjorde det siste. Takk til dere. Og takk til alle dere som vil være med å endre språket. For selvom dere kanskje ikke merker noe til det, så gjør vi det.
Jeg er meg og så har jeg bipolar lidelse, men den diagnosen definerer ikke meg. Jeg er ærlig og energisk og omsorgsfull, jeg er ikke bipolar.
Det er mange muligheter til å tappe seg for energi ved å kjempe i mot ting man ikke får gjort noe med.
En behandling av Bipolar lidelse starter med aksept. Å akseptere at jeg har denne diagnosen og jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg kommer alltid til å måtte ta hensyn til den. Lettere sagt enn gjort.
For min egen del ble jeg lettet over å få diagnosen. Vi visste alle at det var noe. Jeg slet psykisk, men det var vanskelig å forklare. Jeg kunne ikke vise til noe konkret. Som om jeg fant det opp. Nå skal det sies at det var vanskeligere å forklare en depresjon for 10 år siden, enn det er nå.
Med en diagnose kom en oppskrift på behandling. Medisiner, samtaler, livsstil – mye var allerede forsket på og godt utviklet. Det hadde funket på noen. Alt var tilstede for at jeg skulle klare det. Å bli stabil en dag. Jeg måtte bare lære meg hvordan.
Så jeg aksepterte både diagnose og behandling. Alt rullet og gikk. “Jeg har en Bipolar Lidelse. Det må jeg leve med” sa jeg til meg selv. Helt til jeg fikk en ny depresjon. Aksepteringen måtte starte på nytt.
En ting er å akseptere behandlingen, en annen er å akseptere en depresjon i depresjonen. Det var verre. Å akseptere at livet mitt ble satt på vent. At jeg ikke klarte å opprettholde hverdagen i noen slags form. At jeg var til bry og måtte få hjelp av mine nærmeste. Den runden må jeg gjennom hver eneste gang.
En annen ting det var vanskelig å akseptere er de tapte ungdomsårene. Det høres kanskje litt klisjé ut, men nå klarer jeg (etter endel trening) å se tilbake på alt jeg har lært, ikke på hva jeg har tapt. Det tapte kan jeg ta igjen, og jeg er på god vei allerede. Kanskje det var lettere å akseptere den dagen jeg så at jeg var på den veien?
Men jo mer jeg jobber med det, jo lettere er det. Jo mer mine nærmeste forteller meg at det er ok, jo lettere blir det. Så jeg spør. Mange ganger. Bare for å forsikre meg om at de fortsatt er der.
Så kommer en god periode igjen. “Dette er den jeg er, og jeg er så mye mer enn denne diagnosen. Dette må jeg bare leve med” og jeg setter mer pris på de friske periodene det blir flere og flere av. Jeg kan ikke gi noen oppskrift på hvordan å akseptere en så alvorlig diagnose, men for meg har det vært viktig å finne alle de gode sidene ved meg selv. Alle mine positive egenskaper. For det er mange av dem, det er bare ikke så lett å huske i en depresjon.
//sundlofoto.no
Jeg kommer aldri til å la noen ta fra meg den store innsatsen jeg har lagt i dette arbeidet. Å finne balansen. Jeg skulle hatt gullmedalje for den jobben!
Aksept er første skritt på veien til bedring. Ta tak i deg selv og be om hjelp.
Jeg har nå gått tre uker på Bipolarkurs på Lærings- og mestringssenteret på Blakstad.
Det er et kurs som er noen timer, en dag i uka. Vi lærer ulike ting hver dag. Hittil har vi snakket om medisiner, årsaker og symptomer på Bipolar Lidelse og litt om pårørende.
Det er veldig spennende og interessant, selvom jeg kan mye fra før. Deltakerne deler også erfaringer, noe som er kanskje det aller nyttigste.
Jeg fikk min diagnose, Bipolar Lidelse, i 2009 under en lengre innleggelse. Jeg hadde allerede vært åpen om mine psykiske plager en stund og ble tvunget til å tenke litt igjennom hva jeg tenkte om det å få en diagnose og hvordan reaksjoner jeg var forberedt på.
Fra første dagen det ble snakk om en diagnose for min psykiske helse var jeg lettet. Jeg visste at noe var galt med meg og det gjorde ingenting for meg å få et navn på det. Med en diagnose kommer det riktige medisiner og riktig behandlig (forhåpentligvis) og en slags oppskrift på et bedre liv.
Det første jeg tenkte var at jeg hvertfall aldri skulle legge meg ned, gi opp, uføretrygde meg og bare si “sorry, jeg er bipolar”. Her skal det kjempes med nebb og klør og jeg nøyer meg ikke med bedre. Jeg skal ha det bra. Jeg niholder på den holdningen når jeg blir dårlig, så godt det lar seg gjøre!
Et navn på hva som “feiler” meg gjorde det lettere å forholde meg til mine utfordringer både for meg og mine pårørende. Selvfølgelig hoppet jeg ikke i taket av glede, men det var lettere å si et navn enn å begynne å forklare hva som feilte meg til folk som lurte.
Etterhvert som jeg leste om diagnosen kunne jeg også forstå bedre hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort gjennom livet. Ikke for å ha noe å skylde på, men som en forklaring.
For meg handler det mye om hvordan jeg ser på diagnosen. Jeg har aldri tenkt så mye på de negative tingene rundt å ha en dianose. Hvis jeg skal henge meg opp i de negative sidene og/eller være bitter kommer jeg ikke noe lenger med meg selv.
Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg hater diagnosen, skulle ønske den ikke var der og synes den ødelegger mye, men det setter meg mer tilbake å tenke på det enn å tenke på hvordan jeg kan leve best mulig med den. Den er der uansett hvor mye energi jeg bruker på å være bitter, lei og irritert over den.
Jeg kommer lenger med at jeg forholder meg til den, tar hensyn og lærer meg å leve med den enn at jeg fornekter og gir beng.
Husk på at hvis du skulle få en diagnose så betyr ikke det at den behøver å ta over livet ditt, eller identifisere deg på noen måte. Det er kun et navn som skal gjøre det lettere for deg å forholde deg til dine psykiske problemer.
Veldig mange med ulike diagnoser kan ha diagnosen på papiret hele livet, men det betyr ikke nødvendigvis at du trenger å være syk hele livet. Det er mange som lever helt fine liv med mange ulike diagnoser. Det handler bare om å prøve og feile og på den måten lære seg hvordan.
Ja, startet hos psykolog da jeg var 9 år, så pappa skjønte at noe var galt. Slet med angst mest da. De bipolare tegnene startet i 8-10 kl. på ungdomsskolen med noen hypomanier og mange depresjoner.
Jeg fikk først diagnosen da jeg var 19 år under en innleggelse på en åpen institusjon hvor de utredet meg skikkelig.
// blingme.tubmlr.com
Har noen i familien din bipolar lidelse?
Det er ingen som har fått diagnosen, men både mamma og mormor hadde sterke symptomer på det. Problemet er at da vår foreldregenerasjon vokste opp var det få som i det heletatt fikk diagnoser.
De ble bare kalt gale. Derfor tror jeg dette med arv vil være enda lettere å påvise gjennom de neste generasjonene fordi det er blitt mer vanlig å diagnostisere syke nå.
// blingme.tumblr.com
Tror du din diagnose skyldes arv eller miljø, eller en blanding?
Blanding. Jeg har nok arvet genene (dersom mamma hadde bipolar lidelse), men det er definnitivt utviklet gjennom ungdomsårene med en turbulent oppvekst med mye flytting, mange voksenpersoner å forholde meg til, flere dramatiske hendelser og store miljøskifter, for å nevne noe.
Jeg tror at dersom jeg hadde hatt en roligere oppvekst kunne jeg opplevd diagnosen i svakere grad.
Det skal i tillegg nevnes at det som er gjort, er gjort, og sånn er det bare. Jeg har brukt mange år på å akseptere at fortid er fortid og at det ikke nytter å tenke på alt som kunne vært gjort annerledes.
// http://cdidriksen.femelle.no
Har det kommet snikende, eller er det en hendelse/traume som slo det ut?
Snikende, på en måte, drastisk, på en annen måte. Når jeg ser tilbake på historien min er det mange ting som har vært med på å utløse det, så jeg hadde nok fått det uansett, men jeg tror jeg kunne unngått å få så sterke svingninger dersom jeg ikke hadde pusha det så langt på videregående blandt annet. Der fikk jeg min første sterke mani som jeg ikke husker noen ting av. Etter den fulgte en dyp, lang, depresjon jeg ikke husker mye av heller.
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Tror du at du noen gang kommer til å bli helt frisk, at det forsvinner?
Nei. Jeg tror nok at jeg alltid vil være ekstra sårbar og følsom, men jeg tror at jeg kan leve et verdig liv med diagnosen og at de sterkeste svingningene forsvinner. De har begynt å bli svakere allerede og innleggelsene blir færre år for år. Jeg tror også at jeg skal klare meg i livet uten innleggelser etterhvert.
// www.blingme.tumblr.com
Kommenter hvis du vil at jeg skal utdype noe av dette, evnt. høre om andre ting!
Jeg forbereder meg til foredrag på Høgskolen i Oslo og Akershus så lenge. Trykk HER for å lese mer.
Takk og farvel for idag.
P.S. Jeg blir så utrolig glad når folk liker siden min på facebook. Smiler hver eneste gang jeg får en ny “like”.
(Dvs. at du kan glede et lite hjerte idag KUN ved å dele facebooksiden min med dine venner.)
Ettersom macen min er død, blogger jeg fra iPaden. Jeg synes ikke det er så ålreit fordi det går mye fortere å skrive på tastatur og det blir mer oversiktlig på stor skjerm.
Men jeg savner å blogge, så jeg tar blogg.no-appen fatt og gir dere en liten oppdatering fra livet.
De siste dagene har hypomanien roet seg noen hakk. Jeg klarer å snakke ordentlig igjen (jeg slet med å formulere setningene mine og tunga krøllet seg stadig vekk).
Tankene er roligere. Jeg merker at jeg kjemper mot depresjonen fordi kroppen veldig gjerne vil gi opp nå. Den vil legge seg ned, være sliten og lei.
Det er det kroppen min er vant til ettersom det alltid har skjedd etter hver hypomani. I den andre enden står jeg og jobber hardt for det motsatte. Nok en gang drar jeg meg selv i to ender.
Jeg vet at det ikke trenger å bli sånn denne gangen. Jeg MÅ ikke få en depresjon etter hypomanien. Det er et mønster jeg uheldigvis har surret meg inn i, men med bevisstheten og målrettede tiltak kan jeg snu dette mønsteret med min egen vilje og tankegangen.
Jeg blir ofte overrasket over hvor sterke tankene mine er og hvor stor innvirkning de faktisk har på kroppen min. Derfor har jeg trua på at jeg kan snu dette selv. Får selvfølgelig hjelp av psykologen, som jeg skal til i morgen.
Jeg har noen tiltak jeg nå kan gjøre for å forhindre at depresjonen får plass i livet mitt, igjen: For det første vet jeg at jeg ikke må legge meg under dyna og gi opp. Jeg må utføre hyggelige handlinger hver dag og omgi meg med positive folk. Jeg må oppsøke situasjoner som gir mestring og prøve å holde meg positiv. Jeg må ta meg tid til trening og huske å spise gjevnlig. Så må jeg prøve å skyve vekk de depressive tankene mine. Ikke la dem få ta meg.
Jeg lurer på om jeg selv er bipolar. Jeg har nylig fått diagnosene; dystemi, panikkangst med agorafobi og bulimi. Men når jeg leste litt om bipolar lidelse på nettet kjente jeg meg igjen. Jeg svinger latterlig mye i humøret og når jeg treffer veggen, så smeller det.
Bestemoren min hadde bipolar lidelse, og jeg vet det er arvelig. Så ja.. jeg lurer på hvordan du selv oppdaget at du hadde det? Og om du kan fortelle meg om symptomer jeg kanskje kan kjenne igjen bedre enn andre.Jeg er ukentlig i kontakt med DPS og skal selvfølgelig informere de om det jeg tror, men siden du har det – blir du fort mye klokere i mine øyner 🙂
Jeg ville absolutt tatt opp dette med psykologen min, ja. Husk at alle kan ha svingninger uten at det betyr at en er bipolar. Kanskje er du bare en veldig følsom person, men det er absolutt verdt å sjekke det ut! Det stemmer at bipolar lidelse er arvelig. Har du nevnt det for psykologen din(at andre i familien hadde det)?
Jeg lurer på hvordan du selv oppdaget at du hadde det?
Hvordan jeg oppdaget at jeg var bipolar, var etter MANGE år i psykiatrien. Først trodde de bare at jeg var tilbakevendende depressiv. Etter stadig flere innleggelser begynte psykologene å lure litt på hva som kunne ligge bak. Jeg ble skrevet inn på en åpen døgnpost for en utredning og ble skrevet ut med bipolar lidelse.
En utredning foregår slik at psykologen bruker ulike skjemaer og spør ut pasienten om alle mulige diagnoser. I tillegg vises nok best resultat dersom en er innlagt på en døgnpost slik at atferd også blir registrert. I tillegg brukes MT og andre sykehus-aktiviteter for utredning. Kanskje skyldes atferden en biologisk feil. Tilslutt skal resultatet diskuteres med pasienten.
Dette har jeg skrevet ganske mye om tidligere, så hvis du roter litt i gamle innlegg kan du finne ganske mye informasjon. Anbefaler og bruke “Kategorier” i høyremargen.
Og om du kan fortelle meg om symptomer jeg kanskje kan kjenne igjen bedre enn andre.
Ang. symptomer er det veldig individuelt hvilke som er fremtredende. Har skrevet et innlegg om det tidligere, som du kan lese HER.
Natta
Jeg håper DU vil like facebooksiden min HER. Tusen takk 🙂
De kom inn et langt spørsmål under spørsmålsrunden som jeg selvfølgelig skal svare på. Først får dere hele teksten. Den inneholder flere spørsmål, så jeg deler den opp og svarer på litt og litt under.
Jeg blir selv utredet for en bipolar lidelse nå, så det er mye nytt og sette seg inn i. De har ikke kommet frem til en sikker diagnose enda, men de er temmelig sikre på at de har truffet riktig denne gangen (har hatt flere andre typer diagnoser før). Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt?
Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, dør det starter på nytt.Hvordan har familien din taklet dette? Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.
Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye? Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil ..Tusen takk for at du er så åpen rundt sykdommen din! 🙂
Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.
En bipolar lidelse kan utvikle seg. En kan bli født med det, en kan arve det og en kan utvikle det. Selv har nok diagnosen utviklet seg etter en turbulent oppvekst.
Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt? Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, før det starter på nytt.
Stort sett kommer manien først hos meg etterfulgt av en blandet episode (noen depressive tegn og noen maniske) også kommer depresjonen. Er manien sterk og lang blir depresjonene veldig dype, er den mild og kort, slipper jeg ofte unna med en lettere depresjon. Noen ganger kommer bare depresjonen også, uten noen mani i forkant.
Hvordan har familien din taklet dette?
Jeg får mye støtte hjemme. Pappa stiller opp til møter og alt annet jeg trenger. Han leser meg åpent når det kommer til psyken min og ser fort på meg hvordan form jeg er i. Les mer om familien min HER.
Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.
Nå er jo jeg veldig åpen om sykdommen min og forteller mye uten at de trenger å spørre. Så har jeg bloggen som andre familiemedlemmer følger med på og kan på den måten holde seg litt oppdatert. Fra jeg ble 18 år har jeg latt pappa få være med på møter osv. i ulike sammenhenger og dermed har han også fått svar på mye gjennom det. Det har hjulpet meg, og familien, veldig mye.
At foreldrene dine spør vil jeg si at er det godt tegn. De viser at de bryr seg. Hadde det ikke vært værre om de ikke hadde sagt noe som helst og bare latt som du var frisk for eksempel? Hvis jeg opplever mas, tenker jeg hvertfall sånn på det. Plager det deg veldig vil jeg foreslå at du tar det opp med dem. Kanskje dere kan finne en ordning på problemet? Om det er vanskelig å si noe kan du også invitere til familiemøte på poliklinikken. Din psykolog (om du har en?) skal kunne hjelpe deg med slike problemstillinger. Vil du si det, men synes det er vanskelig, anbefaler jeg alltid å skrive et brev til dem om hva du tenker.
Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye?
Jeg har vært innlagt en del. Flere ganger enn en gjennomsnittlig bipolar nok er. Les mer om mine innleggelser HER.
Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil.
Du kan lese masse om de ulike innleggelsene mine på linken over. Jeg opplever innleggelser som veldig til hjelp. De jeg har møtt i psykiatrien har vært veldig samarbeidsvillige og hjelpsomme. Desverre er det ikke alle som opplever det like positivt, men er du villig til å samarbeide er som regel de det også. Ofte er det pappa som tar initiativet til innleggelsen og hjelper meg videre derfra. Det er ikke alltid jeg vil, og noen ganger blir jeg “lurt” til en innleggelse, men jeg er alltid veldig takknemmlig for det i ettertid!
Har fått et spørsmål på bloggen om hva en må se etter ved bipolar lidelse og/eller depresjon og hva som er forskjellen. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg skriver gjerne om det igjen.
Hva er sympomene på bipolar lidelse? Hva er symptomene på depresjon?
Bipolar lidelse er omfattende og enkelt på en gang. Det er omfattende fordi en lett kan blande bipolaritet med andre ulike diagnoser. Blant annet borderline og i noen tilfeller AD/HD. Det er enkelt fordi det er typiske tegn du kan se etter i atferden som kan gjøre deg obs på at du bør utredes. Om du går og lurer på om du har en diagnose ville jeg oppsøkt fastlegen. Det å diagnostisere seg selv er ikke å anbefale. Så hvis du er i tvil om du kan ha en eller annen diagnose vil jeg anbefale deg å først henvende deg til fastlegen din som kan henvise deg videre til en profesjonell. Jeg er ikke faglært og ønsker ikke at noen diagnostiserer seg selv ut i fra det jeg skriver. Når jeg nå skal beskrive for dere de ulike symptomene for bipolar lidelse og depresjon, vil jeg skrive om mine egne erfaringer og opplevelser. Jeg kan ikke snakke for alle bipolare, for alle har ulike nivåer og ulike signaler med diagnosen.
Bipolar Lidelse er en stemningslidelse. Det vil si at symptomene ligger i stemningen din. De fleste mennesker er stort sett glade på et moderat nivå. Alle mennesker kan få gode nyheter, perioder eller gledesutbrudd på samme måte som alle kan få triste tanker, dårlige nyheter eller føle sorg. Dette er helt normalt. Jeg, som bipolar, har de samme stemningene, men i større grad. Jeg kan føle glede eller sorg på samme måte som alle andre, men i perioder kan jeg bli «oversensitiv». Depresjoner og manier er de sentrale ordene under diagnosen. Depresjoner er tristhet (se forklaring under) og manier er oppstemthet og en overdreven glede til det meste.
Maniske symptomer (på generell basis):
Oppstemthet
Irritabilitet
Nedsatt søvnbehov
Hyppigere/større matinntak
Økt energi, utadventhet, aktivitet, trang til å snakke, selvfølelse, seksuallyst
Overvudering av egne evner (du kan tro du er best i ting, eller kjempe flink på aktiviteter du ikke er så flink i osv.)
Mange gode ideer, tanker og mye tankekjør (tankene hopper fra det ene til det andre)
Økt impulsivitet (det vanligste her er pengeoverforbruk)
Konsentrasjonsvansker
Du har to «grader» av mani. Den ene heter hypomani og den andre heter mani. Hypomani er en mildere versjon av manien. Det er vanskelig å skille mellom de to og det gjøres ofte av faglærte. Selv har jeg aldri vært i en mani, men jeg vet at jeg har hatt hypomanier på grunn av økt tankekjør og gode ideer, et overforbruk av penger hvor jeg kjøper masse ting jeg ikke trenger. Jeg svever på en rosa sky og som oftest så krasjlander jeg så til de grader! Rett ned i depresjonen.
Depressive symptomer (på generell basis):
Nedtrykthet
Økt søvnbehov
Innsovningsvansker/hyppig oppvåkning
Lite energi
Angst
Endring i appetitt
Tanker om døden/selvmordstanker
Dårlig selvtillitt
Konsentrasjonsvansker
Selvbebreidelse (for både realistiske og urealistiske grunner)
Det er sikkert flere symptomer jeg ikke kommer på nå, men her er noen hvertfall.
I mitt sykdomsbilde er depresjonene sterkest. Det er de jeg kjenner best og møter flest av. Hypomaniene er litt mer ukjente og jeg er ikke så god på å gjenkjenne dem helt enda. Andre bipolare kan ha lange perioder med manier og mindre depresjoner. Det kan være stor forskjell fra person til person og ofte kan medisinbruk ha mye å si for episodene.
I tillegg til manier og depresjoner kan vi, tro det eller ei, ha normale perioder, uten noen spesiell stemning. Det er dem det er flest av (i hvertfall hos de fleste). I min statistikk har jeg hatt flere depressive dager enn normale og hypomane de siste årene, men det er på god vei til å endres.
Her er en tegning på stemningene. —- er «normal» periode, ___ er depressiv periode og ^^^^ er oppstemt periode. Hvordan våre mønstre ser ut er helt individuelt. Her er et eksempel:
——-^^^^—–_____—–^^^^_____———
Så… Hva er den store forskjellen?
Forskjellen på tilbakevendene depressiv lidelse og bipolar lidelse er veldig enkel. Har du en tilbakevendene depresiv lidelse eller en depresjon opplever du kun depresjonene og de symptomene. Har du en bipolar lidelse opplever du begge fasene. Det er viktig for meg å nevne at om du opplever en depresjon i livet betyr ikke det at du er tilbakevennende depressiv. Det kan likegodt være at du opplever kun den ene depresjonen og aldri møter noe liknende igjen.
Hvordan vet jeg hva jeg har?
Godt spørsmål. Er du i tvil vil jeg absolutt anbefale deg å gå til fastlegen for videre henvisning. Kanskje trenger du kun en psykologtime for å avklare alt, kanskje trenger du ti. Det er opp til deg og psykologen, men hjelp er det å få uansett. Føler du deg trist fordi du går igjennom en sorg er det annerledes. Alle får lov å være lei seg uten at det trenger å være noe alvorlig. Tenk igjennom om du har en naturlig årsak til tristheten. Har du mistet noen nær deg, mistet jobben, mistrives på jobb/skole eller noe i den duren, er det helt naturlig å være lei seg.
Jeg håper du fikk svar på det du lurte på. Hvis ikke, må du gjerne stille flere spørsmål 🙂
