Nytt liv

Jeg vil idag herved erklære meg selv et nytt og bedre menneske. Idag har jeg overlevd en uke med trening (3 dager), tur (2 dager), livsstyrke kurs og jeg, Nina Emilie, har idag laget stek med alt tilbehør og sjokoladepudding (ikke fra boks). Jeg føler meg bra. Og jeg gleder meg allerede til en ny uke med samme tempo. Humøret mitt har ikke vært så bra på lenge og matlysten når nye høyder (med begrensninger, selvfølgelig).

Denne livsstilen er veldig sunn for meg med Bipolar Lidelse, men jeg må selvfølgelig passe på at det ikke blir for mye slik at det bikker over til en mani. En “oppgave” om dagen er veldig sunt og jeg kjenner kroppen min reagerer veldig positivt på dette.

Grunnen til at jeg har fått det til så bra, med en skikkelig pangstart er fordi jeg er innlagt på en åpen døgnseksjon. Her skal jeg jobbe med akkurat dette med faste rutiner. En annen ting vi skal jobbe med er en ny utredning for å “fjerne” min andre diagnose som jeg fikk stilt tidligere i sommer, som jeg ikke var så veldig fornøyd med å få tilsendt i posten. I tillegg til dette skal vi justere medisinene mine. Jeg ønsker ikke stå på så mye medisiner, det er ikke det en 21 åring skal.

Så alt i alt skal jeg jobbe med å få til en mer “frisk” livsstil. Som jeg har sagt før så nekter jeg å legge meg ned, beklage meg over at jeg er syk og leve på trygd resten av livet. Jeg skal være Nina, jeg skal leve et godt liv. Men for å få til det må jeg ofre endel tid fremover for å nå det målet. Det føles godt å få hjelp til det.

Nina Emilie 🙂

Ooh Freedooom!

Dette er skrevet 22 mai. Bare tømmer utkastboksen…

 

Sucsess!

Etter 7 uker (nesten 2 mnd!) er jeg endelig ute i det fri igjen. Denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg kom til å komme meg på beina igjen. Jeg var altfor langt nede.

Det startet nok sånn rundt jul, og det har bygget seg sakte opp, eller ned om du vil. Jeg er ikke veldig fan av julen. Da jeg kom tilbake på Solborg etter juleferien hadde jeg først influensa før jeg måtte ta blindtarmen. Så kom USA turen hvor jeg var litt ustabil, men jeg gjennomførte med «glans», etter det fikk jeg nok kjenne litt på ensomheten på skolen. Det er jo forståelig, på en måte. Og det er ingen andre enn min egen skyld. Når man stenger seg inn på rommet, kan ikke noen andre klandres. Da jeg trodde jeg var på bristepunktet dro jeg hjem, bristepunktet var nok utløst for lenge siden. Jeg skulle være hjemme et par dager, men det bar jo rett på galehus. Det er ikke lett å kjenne sine egne grenser.

2 mndr er lenge. Lenge å være på institusjon. Mange vil nok se på det som investering i eget liv. Jeg ser på det som at jeg ikke hadde noe valg. Det er rart å tenke på at jeg kunne vært død nå. Noe jeg er veldig glad jeg ikke er. Jeg er klar for å ta de utfordringene livet har å by på, og se hverdagen i øynene. Det jeg kanskje gleder meg mest til er å gjøre hva jeg vil i et år. Og jeg har mange planer!

Men jeg vet at om jeg ikke får bearbeidet fortiden, blir det nok ikke så mye bedre med syken. Man trenger å jobbe med det som har skjedd før, det som ligger å lurer i kroppen. Hvis man bare lar det ligge blir det bare værre. Det skal jeg nok en gang begynne med nå, nok en gang. Jeg er lei av å bytte behandlere, psykologer og psykiatre nå. Jeg tror ikke det er sunt for noen å utlevere seg sånn som jeg har gjort til så mange ulike leger. Men det er jo en konsekvens av å være så rastløs som meg.

Litt roligere idag

Nå har ting sunket litt og tankene fått bearbeidet seg litt.

Vi flytter inn i nyoppusset leilighet på Bekkestua 22 september. I mellomtiden må vi bo hos moren til Henrik. Her har vi et eget rom og blir skjemt bort med middag, så det er jo chillbill. Huseier er fortsatt like kjip, men vi vet han taper saken hvis han prøver uansett! Jeg skal til legen i morgen å få legeærklæring på at jeg blir syk av soppen i huset, så da har vi alt på vår side. Knall!

Ellers er det mye som skjer i hodet mitt om dagen. Det er veldig slitsomt, men sånn er vel livet..

I morgen skal jeg på vurderingssamtale på Sikta (Psykiatrisk Døgnseksjon). Der har jeg vært før, i 2009, og skal antakeligvis dit igjen for å regulere medisinene og få en ny verdering/utredning i forhold til diagnosen min. Også skal vi stabilisere en hverdag. Det blir nok godt, men litt dritt også i og med at jeg klarer meg så bra på egenhånd om dagen. Men jeg vet at jeg trenger det. Få alt ut og få bearbeider alt det nye i livet mitt, som ikke er snakket om med fagpersonell enda. Skal holde dere oppdatert.

Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger på bloggen! Setter utrolig stor pris på det 🙂

– Fred ut

Savn… Les Miserables

Jeg savner samholdet! Savner samarbeidet for å få til en så bra musikal!! Det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme og den blir bevart dypt i hjertet mitt.

Lære nye ting…

Smil…

Glede……….

Kule kostymer…

Mye venting…

Latter og tull…

Yrkesskader…

Varme smil…

Støtte…

Samarbeid og varme…

Tull og tøys…

Mer venting…

Jeg savner alle disse følelsene! Alt dette! Men alt er godt bevart i minnet og nå skal jeg ta med meg erfaringene og brgynne på mitt eget 🙂

– N

Du ser godt ut

Da er det endelig tid og krefter til å blogge litt igjen. Etter en 6 dagers innleggelse er det godt å sitte hjemme i sofaen og vite at det gikk bra denne gangen også.

Kort om innleggelsen: Jeg begynte å merke tidlige tegn på tilbakefall. Dårlig konsentrasjon, matlyst og søvn. Destruktive tanker og hverdagskrisene ble tredoblet til katastrofer. Jeg valgte selv å legge meg inn, for å unngå at det gikk for langt nedover.

Det går bare en vei når man er på vei ned, og det er lenger ned. Da må jeg har litt hjelp til å snu dette. Derfor er det mye bedre med en kort, frivillig reinnleggelse på 6 dager, enn å la det gå for lang tid og for langt ned – til en tvangsinnleggelse på flere månder…

Jeg var tidlig ute og forebygget. Begynner å kjenne meg selv og kroppen min såpass godt at de tidlige tegnene blir fort lagt merke til.

Selvfølgelig føltes det som er stort nederlag å bli lagt inn igjen, men vinnerfølelsen ble desto bedre da jeg idag ble skrevet ut fra en SEKS dagers FRIVILLIG innleggelse 🙂

Ingen vits å henge seg opp i dette, for nå skal det bare gå fremover igjen. Et skritt tilbake, to skritt frem. La oss heller tenke på de to skrittene frem enn det ene tilbake.


Fra photoshooten med Anthony Simmons.

 

Så over til overskriften:

 Sier du ofte “du ser godt ut” når du møter folk du ikke har sett på lenge, og stopper for å prate litt bullshitt om hvor bra det går? Jeg gjør ikke det så ofte, men jeg får ofte høre det og har tenkt litt over setningen.

For “du ser godt ut” for meg er mer som “du ser bedre ut enn sist jeg så deg” eller “du ser ganske frisk ut nå”. Når noen sier til meg at jeg ser godt ut, minner de meg på at jeg har sett syk ut før og at jeg tiltider ser syk ut nå også. Så når “du ser godt ut” dukker opp blir det mer – du ser ikke så syk ut. Det er vel egentlig et konpliment som sier “du har kommet deg litt nå”, men for meg er det bare en påminnelse om at jeg har sett svak og ynkelig ut.

På den andre siden, er det jo godt at folk faktisk legger merke til forandringene.

 

Hva tenker du om setningen “du ser godt ut”? Gjør det deg positivt eller negativt innstilt?

(Jeg vet at det er mange som leser bloggen, for jeg får ofte tilbakemeldinger på at dere leser. Nå har jeg sittet å skrevet et helt innlegg som du kan lese, så da synes jeg det er på sin plass at du kan skrive en liten kommentar som jeg kan lese??:) – Uansett hvem du er, ta deg 2 minutter og skriv et lite svar til meg. Det er mitt ønske for idag)