Det er flere perioder i livet mitt jeg ikke savner.
Først og fremst er det alle de dypeste depresjonene mine. De viser seg å komme tilbake selvom jeg ikke vil ha dem der, men jeg savner dem aldri i ettertid. Det jeg ikke savner med depresjonene for noen år tilbake var hvor lite jeg visste om hvorfor jeg fikk dem og hvor lite jeg visste om hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller holde meg stabil.
FjortiZZtiden min var alltid veldig tung, mørk og vanskelig da jeg var alene. Allikevel er det mange gode minner der, for jeg hadde det stort sett mye bedre da jeg var med andre.
Alene:
Sammen med andre:
Jeg lar allikevel ikke disse tingene gå ut over hverdagen min idag.
Nå ser jeg tilbake på tunge tider som lærdom og jeg blir sterkere for all motgang jeg opplever og kommer meg igjennom. Det gjør du og!
Å skryte av oss selv er noe vi gjør alt for lite av! Hvorfor lever janteloven enda?
Vi går rundt og tråkker oss selv ned. Vi pakker inn alt vi vil skryte av nesten til en bortforklaring… Må vi gjøre det?
Er det fortsatt ikke lov å si: “Jeg fikk 4´er på eksamen og er storfornøyd” eller “Jeg var på trening idag, jeg er stolt”?
Det er sunt å skryte! Skryt behøver ikke være et negativt ladet ord. Det er lov å skryte. Det er lov å være stolt av ting man får til, hva vi er fornøyde med, av karakterene, eller hva enn annen vi er glade for. Det er lov å skrike det ut til verden. I mine øyne er det ikke noe galt i det.
Hvordan ville du reagert hvis en av dine venner skrøt av seg selv til deg…? Jeg synes det er utrolig hyggelig å høre når mine venner har fått til noe eller ønsker å skryte av noe! Og jeg tror de fleste tenker sånn, men å selv si det høyt er vanskelig.
Er det ikke litt deilig å si at du er fornøyd med noe høyt? For min del er det en del av gleden, å få lov å skryte av det etterpå.
Noen av mine lesere kom med noen fine og viktige poeng i kommentarfeltet på dette innlegget som jeg bare må legge til! Disse tingene er like viktige som å skryte av seg selv.
1. Det er viktig å se at man selv er bra. Først da klarer man virkelig å være der for sine venner.
2. Vi må skryte av oss selv OG ANDRE. Og bekrefte hverandre når vi skryter.
Jeg utfordrer deg til å lage din egen skryteliste med minst 5 punkter du er fornøyd med. Del den gjerne i kommentarfeltet, hvis du tør!
Jeg husker at jeg flere ganger tenkte at jeg var deprimert, men at jeg ikke helt skjønte hvordan kroppen og følelsene mine reagerte på den såkalte depresjonen. Jeg følte meg litt trist, ikke depresjonstrist, men jeg kjente allikevel at det lå en depresjon og lurte under huden.
// http://leloveimage.blogspot.no
Det er vanskelig å forklare helt, men jeg har følt meg fake glad. Jeg har ikke kjent på gleden, men jeg har ledd fake og høyt, smilt fake og bredt. Uten å klare å styre noe av det selv.
// http-//weheartit.com/entry/50227935/
Jeg har kranglet, vært hos psykologen og møtt motstand. Allikevel har jeg hatt noen “fine” dager/uker. Jeg har ikke latt meg knekke. I stedet har jeg puttet på meg et enda bredere og fakere smil.
Mange fake-glade dager betyr mange begravde følelser.
På fredagskvelden (altså for en uke siden) spurte Henrik meg: “Hva er greia di nå? Hva skjuler du? Jeg føler at det er noe du ikke forteller meg” Jeg hadde tenkt på det flere ganger. Hva var egentlig greia? Jeg føler meg rar, men jeg kan ikke forklare det, for jeg vet faktisk ikke. Det var også svaret mitt. Jeg hadde det bra, men hadde mye vondt inni meg allikevel. Hadde jeg det egentlig så bra? Jeg følte meg fake og jeg følte meg fanget.
Etterhvert som jeg pratet og fortalte hvor forvirra jeg var ble jeg plutselig slått av en tristhet. På et blunk hadde han dratt av meg hele maska og tårene sprutet ut. Masken var borte og det var usannsynlig befriende.
// http-//weheartit.com/entry/41872002/via/gaska
Nå er jeg likegyldig, deprimert og lei. Det føles merkelig godt. Jeg er tilstede igjen. Boblen er sprukket og jeg kan begynne å bearbeide depresjonen.
Så slo det meg at dette er ikke første gang det skjer, men det er en stund mellom hver gang så jeg glemmer at det kan skje. Noen ganger når jeg er deprimert så kjenner jeg depresjonen inni meg og jeg sier at jeg er deprimert, men jeg klarer ikke å få ordentlig kontakt med følelsene mine.
Jeg klarer ikke føle meg skikkelig trist. Jeg blir sint og lei og får kort lunte, men jeg gråter ikke og klarer fint å komme gjennom dagene. Jeg har usunt mye guts og jeg har på meg masken. Jeg vet at jeg er deprimert, men jeg er låst i en boble eller et skall. Lar ingenting gå inn på meg. Det skjedde denne gangen også.
Jeg ble gjennomskuet… Selv hadde jeg skjønt at noe var galt, men ikke hva… Jeg trengte et dytt for å komme meg ut av det, og det fikk jeg. Først var jeg litt sur på han, for det er jo ikke gøy å bli dyttet ut i depresjonen, men jeg skjønner jo nå at det var til mitt eget beste og han var der for å ta meg imot og det er jeg evig takknemlig for!
// http://blingme.tumblr.com
Så hva NÅ? Nå har det gått en uke og jeg har begynt å kjenne på følelsene mine. Det er ikke noe godt, så jeg prøver hele tiden og bare hoppe opp på en middels bra nivå, men hele tiden blir jeg innhentet.
Jo lengre jeg lar depresjonen være, uten å bearbeide, jo lengre varer den når den kommer til overflaten. Jeg klandrer ikke meg selv denne gangen, for jeg fikk jo ikke til å kjenne på følelsene.. Men jeg må allikevel ta støyten etterpå.
Nå venter senga, sesong 2 av Sex and the City, is, fine sanger å finne styrke i og litervis med grining. Høres kanskje ut som PMS eller et break-up, men det er sånn jeg depper. Det er hvertfall sånn jeg skal prøve å komme meg ut av det denne gangen. Jeg skal hvile og hente ny energi, men jeg tror det kan ta litt tid.
// http://blingme.tumblr.com
Jeg skal allikevel ikke begrave meg helt. Har et nytt og fint forestillingsprosjekt på gang som du kan lese om HER.
Så målet blir å gjøre litt hver dag. Komme meg ut i sollyset, sove nok og omgås fine folk.
Jeg har lenge ønsket meg gjestebloggere som ønsker å dele sine erfaringer og tanker her på bloggen. Nå har jeg vært så heldig å få dele et blogginnlegg med dere fra Madeline. Bloggen hennes finner du HER.
Vi mennesker har mange dører i livet vårt! Vi har lukkede dører, åpne dører og glemte dører! De lukkede er noe skummelt og nytt. Vi vet ikke hva som venter oss bak den døra, derfor skyver vi den døra så langt vekk vi greier for det er skummelt og for virkelig!
De åpne dørene er “lette” mål/drømmer. Det er dører vi kjenner litt mer til og tør å smake på, kjenne litt på. De åpne dørene fører til mange muligheter og utfordringer! Åpne en dør er bra.
De glemte dørene er værst. Det er dører man aldri vil åpne igjen. Låser døren og kaster nøkelen så langt vekk man greier. De glemte dørene er vonde ting, ting man ikke vil kjenne på eller føle. Det er dører som lett åpner seg når man er sårbar og liten. Desverre.
//http://weheartit.com/entry/48505265
Livet blir som en åpen bok. Det er mange kapitler og dører. Man kan legge et kapittel bak seg og begynne på et nytt et. Livet er en reise!
Man kommer hele tiden til nye steder, nye situasjoner og man åpner mange dører. Man lærer noe nytt ved seg selv gjennom hele reisen og man lærer mye av andre!
Livets reise tar aldri slutt og det vil bli vanskelig i perioder, veldig vanskelig, men da må man prøve å tenke på de gode tingene i livet. Det som er verdt å leve for. Det er viktigst av alt. Aldri mist håpet! Ikke la lyset brenne ned. La det leve! Lyset vil vise deg vei i vanskelige situasjoner.
Stol på deg selv, ha tro på deg selv! Du er bra nok slik som du er!
