Det er visst overraskende mange som er nysgjerrige på om jeg klarte å fullføre studiene, og det er skikkelig hyggelig! Så her kommer det: Jeg klarte det.
100% sosionom.
Sier som jeg har sagt mange ganger før: Kan jeg, kan du.
Siden jeg ikke har hatt så mange spennende oppdateringer om mitt eget liv på flere år, føler jeg meg litt ferdig med å dele på denne måten. Jeg håper allikevel denne bloggen fortsatt kan brukes som hjelp, støtte, inspirasjon og til å finne tips og råd. Takk for alt, så lenge.
Jeg har fått et par spørsmål om hvordan det går med studiene. Jeg har skrevet et lite innlegg på Instagram om at jeg nå har levert eksamen og herved fullført 2 av 3 år!
Jeg hadde faktisk mammapermisjon (Ja, det stemmer! Veldig stas!) mellom 1. og 2. året og har denne høsten vært i praksis på et fantastisk behandlingssenter for psykose. I morgen skal jeg ha min aller første vakt der helt på ordentlig og det gleder jeg meg veldig til! Det blir noen vakter der innimellom også er jeg allerede klar for det 3. og siste året av min bachelor i sosialt arbeid.
Om jeg ikke var overbevist fra før så er jeg det hvertfall nå; å ha en meningsfylt hverdag er avgjørende for en god psykisk helse. Hva det er må være opp til den enkelte, men jeg er helt sikker på at vi trenger å oppleve mestring. Det er vår viktigste og mest effektive medisin.
Som du kanskje har fått med deg, ligger mitt første debattinnlegg ute på forsiden til Aftenposten.no nå. Du finner det ved å TRYKKE HER.Her kommer en oppfølging av innlegget.
Jeg hadde et lite dilemma da jeg ble spurt om å skrive innlegget til Aftenposten. Mange der ute kritiserer helsevesenet for mye forskjellig og derfor har jeg hele tiden vært veldig opptatt av å kun snakke godt om mine opplevelser i psykiatrien og heller unngå å snakke om de mindre positive. De viktige sakene blir belyst på andre måter.
Da det nå allikevel har vært så mye fokus på medisinering, og spesielt antidepressiva, følte jeg at det kunne passe inn å fortelle min historie rundt det. Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik opplevelse og jeg vet at det kan være vanskelig for mange å snakke om. Personlig er dette en del av min fortid som jeg har lagt bak meg, og som jeg skriver i innlegget så har jeg det mye bedre nå som jeg kun står på et medikament.
Denne viktige tilbakemeldingen fikk jeg igår kveld etter publiseringen.
“Om det er noe jeg savner i debattinnlegget, er det mer din følelsesmessige opplevelse av å bli medisinert med for mye og nå, hvor du opplever å fungere bra med noe.”
Da jeg gikk på antidepressiva gikk jeg også på videregående. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så alt for mye av den tiden annet enn at jeg var hyppig innlagt, mye deprimert og slet veldig med konsentrasjonen. Jeg forandret meg veldig på de tre årene og mot slutten kjente jeg meg selv nesten ikke igjen.
Jeg tror ikke det kun var antidepressivaen som gjorde meg så forandret, men den var nok med å spille inn. Jeg var også i en ganske ustabil behandling, med mye psykologbytter, i tillegg til de hyppige innleggelsene.
Nå som jeg kun står på et medikament (stemningsstabiliserende mot bipolar lidelse) lever jeg et stabilt og godt liv. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv i 2011 da jeg fikk en dyktig behandler og fikk trappet ned på alle pillene.
De siste tre årene har jeg kun hatt 2-4 innleggelser per år, og varigheten forkortes litt etter litt. Jeg har kjøpt meg leilighet, har samboer, jobber og holder foredrag. I tillegg kjenner jeg meg selv veldig godt og vet når jeg må sette inn litt ekstra tiltak for å holde meg på bena (se linker nederst i innlegget). I tillegg kan jeg snakke om fortiden min uten at det plager meg så veldig mye.
Jeg tror at et godt og stabilt behandlingsopplegg, sammen med jobb, stabilt bo og en organisert hverdag har like mye å si som denne ene medisinen jeg tar.
Det er viktig for meg å pressisere igjen at jeg ikke er imot antidepressiva som medikament, men en overforbruk og uten god nok oppfølging. Jeg vet at mange har god effekt av antidepressiva og det er kjempefint at det kan være til nytte, men overforbruken og det sterke økningen er det som skremmer meg.
I disse innleggene har jeg skrevet litt om mine tiltak for å holde meg stabil.
Jeg fikk en forespørsel av Aftenposten tidligere idag om jeg ønsket å skrive noe mer til saken som vært diskutert fra NRK, mandag. Den kan du lese og se ved å TRYKKE HER.
Medisiner er et spennende og viktig tema, så jeg takket ja. Nå ligger teksten min på Aftenpostens nettside.
I morgen kan du lese kortversjonen i papirutgaven av Aftenposten. I tillegg skriver jeg litt om mine følelser og opplevelser rundt medisineringen her på bloggen i løpet av morgendagen.
I etterkant av publiseringen har jeg fått blanede tilbakemeldinger, og jeg tror kanskje noen har misforstått saken litt. Derfor ønsker jeg å forklare meg litt her.
(hvis du ikke har sett det, kan du gå inn og se ved å TRYKKE HER)
For det første. Ordet “lykkepiller” blir brukt flere ganger. Det er et ganske misvisende ord for de som ikke vet så mye om antidepressiva. For medisinene har ikke den virkningen. De kan hjelpe deg å komme over de tyngste dagene, men de gjør deg ikke 100% lykkelig.
Personlig er jeg ikke spesielt fan av ordet, men velger å ikke henge meg så mye opp i det ettersom det antakelig er et virkemiddel fra journalistens side.
http://weheartit.com/Proud_Directioner_24
For det andre. Jeg sier at jeg ble mer deprimert av antidepressiva. Det behøver ikke bety at det er slik for alle med Bipolar lidelse.
Jeg sier at jeg persoling ikke hadde noe god erfaring og effekt av det, men jeg vet at det er veldig mange der ute som har veldig god effekt av antidepressiva. Både med depresjon og Bipolar lidelse.
Men mange med bipolar lidelse kan også oppleve en motsatt virkning med antidepressiva. At en får hyppigere eller værre episoder, slik som jeg gjorde. Det betyr ikke at det gjelder alle. Vi er så forskjellige som mennesker, og vi reagerer ulikt på medikamenter. Det viktigste er å bli fulgt opp av lege eller psykiater gjennom hele forløpet.
Det som jeg er veldig opptatt av er den enkle bruken av medisiner. Det er så lett å dra til legen med depresjon og få skrevet ut en resept og bli sendt hjem igjen. Jeg tror ikke man blir frisk av bare det. Antidepressiva og andre medisiner kan absolutt være nyttig, men uten psykoterapi tror jeg ikke vi kan oppnå en varig god effekt.
Det er bare så synd at det kun et et fåtall av alle som tar slike medisiner som også går til psykolog/psykiater.
Det skremmer meg veldig er at jeg hører stadig om flere og flere som får skrevet ut antidepressiva hos fastlegen, men som får avslag på poliklinikken. De fleste blir jo deprimerte av ulike årsaker som trengs å bearbeides. Antidepressiva gjør oss ikke friske, men mange blir friske med psykoterapi og en blanding av disse kan være optimalt.
Igår kom saken på NRK Dagsrevyen, som jeg har skrevet om i noen dager nå, hvor jeg var med som intervjuobjekt. I tillegg kom det en artikkel ut på NRK.no like etter Dagsrevyen.
TV-innslaget kan du se ved å TRYKKE HER(Det er hovedsaken, altså den aller første i Dagsrevyen)
– Sommerferien, som var veldig fin, selvom vi “bare” var i Norge. Vi var på hytteturer, i bursdager og sosialiserte oss mye. Vi flyttet ut av leid leilighet og fikk kjenne på en kort, økonomisk frihet ved å bo hjemme et par måneder.
– VG-oppslag og Radiointervju på P4
– Maria Mena konsert i november. Det var en sterk opplevelse som du kan lese mer om HER.
– Jeg startet å jobbe i kommunens vikarbyrå, avdeling barnehage og fikk flere gode opplevelser med barn.
// thegirlandthelion.tumblr.com
– Forestillingen Alene. Sammen som du kan lese om ved å TRYKKE HER.
– Alle foredragene jeg holdt. Høydepunktet av alle dem var nok det jeg holdt på Verdensdagen for Psykisk Helse. Les mer om det HER.
– Jeg gikk besseggen med SYKE magesmerter. Det har jeg skrevet om HER.
Det er to høydepunkter som ligger øverst på listen min.
1. At vi kjøpte vår egen leilighet i august!!
2. At jeg vant Årets Frivillighetspris i Asker Kommune. Les mer om det HER og HER
Høydepunktene er gode minner. Nedturene er historie, så de gidder jeg ikke gå inn på.
Takk 2013 for alle gode minner og for at du gjorde meg sterkere!
Hvert år, på den lørdagen som faller nærmest den internasjonale Frivillighetsdagen 5. desember, deles Frivillighetsprisen ut til en initiativrik person, lokal forening eller en gruppe som har gjort en bemerkelsesverdig innsats for samfunnet rundt seg, med frivillig innsats, engasjement og pågangsmot til beste for den enkelte og/eller samfunnet.
Frivillighetens bredde og mangfold, både med tanke på organisasjonsform, tematikk, alder og kultur, skal over tid gjenspeiles i et tilsvarende mangfold blandt prisens vinnere.
Prisen skal synliggjøre frivillighetens verdi gjennom å løfte fram gode eksempler på resultater av frivillig innsats. Asker kommune sender sin vinner inn som kandidat til nasjonal frivillighetspris det påfølgende året.
// weheartit.com/entry/79793861
Så tenkte jeg at dere skulle få lese nominasjonsteksten som Thea skrev til Juryen. Den er så utrolig fin og rørende!
Kjære Jury,
Jeg ønsker med dette å nominere Nina Emilie Ørbech til Årets Frivilligpris. Nina er en 23 år gammel jente fra Heggedal som 19 år gammel fikk diagnosen bipolar lidelse. Siden den gang har hun, i tillegg til å jobbe hardt med sin egen psykiske helse, stått på for åpenhet og debatt rundt psykisk helse med et særlig fokus på barn og unge.
Nina har blogget om sykdommen sin på www.tankekjor.blogg.no. På bloggen forteller hun åpent og ærlig om hverdagen som psykisk syk, og kommer med tips og råd til folk i samme situasjon. Hun er ærlig, men hun gjør seg aldri til et offer. Hun søker løsninger, og bruker sine erfaringer med helsevesen og sykdom for å kunne hjelpe andre. Nina velger en veldig atypisk retning for både bloggere og ander opplysningskilder for psykisk sykdom, gjennom innlegg som for eksempel dette: http://tankekjor.blogg.no/1375862725_er_det_s_smart__drikk.html hvor hun skriver om å drikke alkohol i forhold til psykiske lidelser, og dette: http://tankekjor.blogg.no/1375538851_mestringsflelse.html hvor hun skriver om å oppleve mestring i en hverdag som kan virke vanskelig og håndtere. Gjennom bloggen får man et annet bilde på psykisk syke; en herlig og aktiv jente som greier det hun vil, utfordringer til tross. Hun gjør psykiske sykdommer mindre skummelt, rett og slett. Hun har også satt av mye tid til å svare en del barn og unge som kontakter henne på mail. I løpet av 2013 har hun vært en enorm støttespiller for rundt 50 andre unge mennesker som har hatt vanskeligheter. Det fineste med måten hun gjør dette på er at hun går aldri ut over sin rolle som støttespiller: Hun er flink til å understreke at hun ikke er profesjonell, men bruker heller sin erfaring med helsesystemet til å gi pekepinner på hvor man kan søke og finne hjelp.
Med utgangspunkt i bloggen har Nina også skrevet en bok som har vært til salgs i forskjellige lokale bokhandlere, og på under to år har hun greid og selge 400 eksemplarer. Med det har hun altså nådd ut til 400, om ikke mer, mennesker med sin åpenhet og undring rundt et meget viktig og fortsatt tabulagt tema.
I tillegg til å være engasjert på en større basis har Nina også et stort og bankende hjerte for lokalmiljøet i Asker kommune. Hun har de siste tre årene hatt årlige forestillinger i Asker kulturhus hvor hun hvert år engasjerer rundt 30 barn og unge fra 11-25 år i store oppsetninger med dans, musikk og drama. De tar opp viktige tema som menneskehandel, schizofreni og bulimi, og Nina har regissert og skrevet manus til alle forestillingene. I 2011 hadde de ca. 300 besøkende, med samme antall i 2012 og i 2013 greide hun å engasjere lokale skoleklasser, og fikk med dette budskapet ut til ca. 600 mennesker. Dette arbeidet strekker seg også utenfor informasjonsarbeid, da det gir unge mennesker en mulighet til å utvikle seg og lære nye ting i et trygt miljø. Nina er ikke redd for å gi ansvar og bygge opp menneskene rundt seg, samtidig som hun legger enorme ressurser inn i disse forestillingene. Hun har en enorm fortellerglede og forståelse for formidling, og hun vet å bruke hele seg i prosjektene hun involverer seg i. Overskuddet av forestillingene har også gått til veldedige formål, som for eksempel Varmestua i Asker.
Nina har også holdt en rekke foredrag, blant annet for ungdomsskoler i Asker, sykepleierstudenter og i Asker kulturhus på verdensdagen for psykisk helse i oktober. Dette var et gratis arrangement åpent for alle, og det kom rundt 60 besøkende for å høre Nina dele sine erfaringer. Hun er også resursteamkoordinator for Bipolarforeningen Norge hvor hun jobber frivillig med å arrangere foredrag med forskjellige aktører om åpenhet rundt psykisk helse rundt om i Norge.
Jeg mener Nina Emilie Ørbech fortjener årets frivillighetspris for det utrettelige arbeidet hun gjør med åpenhet om psykisk helse og den enorme innsatsen hun legger inn i nærmiljøet og menneskene rundt seg. Nina er et arbeidsjern uten like, og en av de tøffeste jentene jeg noen gang har vært så heldig å få møte. Hun gjør et helt uvurderlig arbeid for åpenhet om psykisk helse, både i kommunen og på en større skala, og dette fortjener virkelig en annerkjennelse!
Mitt navn er Thea …, og jeg er en venninne av Nina som har fulgt henne gjennom disse årene med opptur og nedturer. Jeg ser hvor mye glede og kunnskap hun sprer til alle menneskene rundt seg, og hvor mye godt hun tilføyer debatten rundt norsk psykiatri.
Jeg er avhengig av mange ting. Bland annet gode tilbakemeldinger på det jeg gjør. Dette må være en av de største annerkjennelsene jeg kan få, og det motiverer meg veldig til å fortsette kampen om åpenhet rundt psykisk helse.
Jeg er en av to vinnere til Årets Frivillighetspris i Asker Kommune.
Det er en stor annerkjennelse, ære og glede å få denne prisen fra hele kommunen, utdelt av ordføreren. Det er utrolig stas og jeg er så utrolig takknemlig!!!
Det var altså to vinnere av prisen i år. Da jeg hørte nominasjonsteksten til den andre personen ble jeg ydmyk over å få dele prisen med en så engasjert person. Han driver med masse frivillig arbeid med innvandrerne i Asker Kommune. Sånne ressurspersoner som han trenger verden flere av!!!
Jeg må nesten få takke min kjæreste Thea, som nominerte meg med en rørende og fin nominasjonstekst. Tenk at hun sitter i England og følger med på alt jeg gjør. Det rører meg, og jeg er evig takknemlig!
Også må jeg få si tusen takk for at akkurat DU leser bloggen min!!! Og dere skal ikke se bort i fra at jeg har noen planer for 2014 også!
(Jeg har foreløpig bare mobilbilder, men tatt gjerne innom igjen om noen dager så skal jeg legge inn noen speilrefleksbilder også)
