Tusen Strålende Soler – provoserende!

Utdrag fra boken “Tusen Strålende Soler” av Khaled Hosseini

 

Dette er lovene som vi vil håndheve og som dere skal adlyde:

Alle borgere må be fem ganger hver dag. Hvis det er tid for bønn, og du blir tatt mens du gjør noe annet, vil du bli pisket.

Alle gutter skal gå med turban…

Sang er forbudt. Dans er forbudt. Kortspill, sjakk, hasardspill og drageflygning er forbudt. Å skrive bøker, se film og male bilder er forbudt.

Hvis du holder parakitter, vil du bli pisket. Fuglene dine vil bli drept.

Hvis du stjeler, vil hånden din bli hugget av ved håndleddet. Hvis du stjeler en gang til, vil foten din bli hugget av.

Hvis du ikke er muslim, skal du ikke utøve din religion der du kan sees av muslimer. Hvis du gjør det, vil du bli pisket og fengslet. Hvis du blir tatt i å forsøke å konvertere en muslim til din tro, vil du bli henrettet.

forts.:

Til alle kvinner:

Du skal alltid holde deg inne i ditt hjem. Det sømmer seg ikke for kvinner å gå formålsløst ute. Hvis du går ut, skal du være i følge med den mahram, en mannlig slektning. Hvis du blir tatt alene på gaten, vil du bli pisket og sendt hjem.

Du skal ikke under noen omstendigheter vise ansiktet ditt. Du skal dekke deg til med burka når du går ute. Hvis du ikke gjør det, vil du bli alvorlig straffet.

Kosmetikk er forbudt. Smykker er forbudt. Du skal ikke kle deg i iøyenfallende klær. Du skal ikke snakke uten å være snakket til. Du skal ikke ha øyekontakt med menn. Du skal ikke le på offentlig steder. Hvis du gjør det, vil du bli pisket.

Du skal ikke lakkere neglene dine. Hvis du gjør det, vil du miste en finger.

Det er forbudt for piker å gå på skole. Alle pikeskoler skal stenges umiddelbart. Det er forbudt for kvinner å arbeide.

Hvis du blir funnet skyldig i ekteskapsbrudd, vil du bli drept ved steining.

 

Hva tenker du om denne teksten? Den provoserer meg veldig! Tenk å leve under disse omstendighetene. Og det er faktisk slik det er noen steder i verden den dag idag. Skulle ønske jeg kunne redde verden.

Alene

Når jeg er alene er blir jeg tom. Nedtrykt. Tankefull. Rundt andre mennesker er jeg glad og tilfreds. Med en gang jeg blir etterlatt til meg selv, blir jeg deppa. Lar alle de negative tankene slippe til. Etter alt som har skjedd.

Men ingen kan legge livet sitt i andres hender. Vi har ansvar for våre egne liv. Både i sorg og i glede. Det er bare det at sorgen er så mye sterkere og lettere å kjenne på når man er alene. Og da må man håndere det på egenhånd. Hvordan?

Jeg tror veldig på det at det er sundt å være helt alene innimellom. Jeg tror alle trenger litt alenetid av og til. Kanskje ikke i disse tider, men til vanlig. Og hva gjør man da hvis man blir nedtrykt og negativ. Lei seg. Tankefull.

Fåreløpig har jeg ikke noe svar. Jeg har en løsning som fungerer for meg, innimellom. Synge. Jeg synger av full hals. Og noen ganger gråter jeg. Det er ikke synd på meg av den grunn. Sorgen må bare ut. Løsne.

Ingen tjener noe på å holde sorgen inne.


Fyll dagene med liv, ikke livet med dager

Her kommer en ny tekst av Audhild. Bloggen hennes finner du her.

 

– Lever du i fortiden eller fremtiden?

Dette var noe en vis lærer spurte meg om en gang, og siden da har jeg ikke greid å la være å tenke på det. Jeg som trodde jeg levde livet for fult her og nå, men sannelig gjør jeg ikke det! Dette kom som et sjokk på meg. Hvis jeg ikke lever i nåtiden, hvor lever jeg da?

En går stadig rundt og bekymrer seg over det som kommer til å skje eller tenker for mye tilbake på det som har skjedd. Jeg kan med ganske stor sikkerhet si at du og resten av landet ikke lever her og nå. Skremmende, ikke sant? Vil en virkelig bare eksister og ikke leve? Slik som mange andre kjente har sagt ? I?m not afraid of dying, I?m afraid of not living? Klisje, jeg vet.

Det handler i bunn og grunn om å være til stede i øyeblikket, la være å drifte inn og ut av fortid og fremtid. Jeg tar meg selv ofte i å analysere fortiden og å glede meg til fremtiden. For øyeblikket ser jeg frem til ny leilighet, jobb, turer, skole, bli eldre og nye spennende prosjekter, men jeg glemmer å puste ut og glede meg over det som jeg får oppleve akkurat nå. I løpet av en dag kan det være jeg tar meg selv i å leve litt, men så forsvinner jeg inn i tanken om fremtiden igjen.

Når var sist gang du tok deg tid til å hilse på personen ved siden av deg på busstoppet, gikk barbent i gresset, badet i sjøen i november, gjorde noe spontant, nøt det å være i ditt eget selskap, trakk inn frisk fjelluft? Budskapet her blir å trykke livet på pause en time hver dag, ikke rewind eller forward! Nå sitter jeg på toget hjem fra Kristiansand, derfor avslutter jeg teksten nå. Jeg skal nemlig nyte det norske landskapet noen minutter, før jeg faller tilbake til fortiden eller fremtiden. Men husk en ting dere, fyll dagene med liv og ikke livet med dager.

– Audhild Haugeberg

Den blå verden

Denne teksten har jeg funnet på min søte venninne Audhilds blogg. Den gikk virkelig inn på meg og vil gjerne dele den med dere! Hennes blogg kan du finne her.

 

Den blå verden har tatt kontroll over den virkelige verden. Jeg snakker selvsagt om vårt andre hjem, Facebook. Det er her du treffer dine kjente og kjære, oppdaterer alle om hva som skjer i ditt liv, legger ut bilder for å vise frem deg og ditt og sist men ikke minst blir venner med folk du treffer i køen på matbutikken. Alle trives i denne verdenen, ingen krig, ingen sult og alle er venner. Overfladisk sett vertfall.

En ting som fasinerer meg veldig er de såkalte ?vennskapene? i den blå verden. Folk du bare ser på som et kjent ansikt til vanlig blir plutselig en person du kommenterer bilder, statuser og snakker gjevnlig med på chatten. Det morsomme derimot er når du treffer personen ?face to face? da veksler en som regel ikke mer en et nikk og et lite hallo. For det har seg slik at på Facebook handler det mer om kvantitet enn kvalitet. Jo flere jo bedre, en vil jo ikke fremstå som en venneløs og ensom person. Eller hva?

Status, altså statusoppdateringer er det mest underholdende med hele greia. Av og til tar jeg meg selv i å sitte å trykke på oppdater knappen hele dagen bare for å få med meg hva som skjer eller skal skjer. En vil jo ikke gå glipp av noe! Gjennom en hel dag på Facebook så har en fått med seg blant annet:

  • Middagen til naboen
  • Hvem som skal på Skoi treningssenter
  • Oppdatering om hvor flinke babyer er som kan både bæsje, spise og få tenner
  • Klaging og syting over eksamen
  • Hvem som har tenkt å ta turen innom brun og blid
  • Været som aldri blir bedre
  • Hvem som har spist for mye godteri i påsken

Og sist men ikke minst, hvem som har pakket sakene å dratt på ferie i påsken. Av og til vurderer jeg en karriere som stortyv. Folk inviterer jo nesten tyvene hjem, en kan likeså godt la døra stå åpen spør du meg. Privatlivet er nemlig ikke så privat lengre. Alle kan selvsagt ikke dras under en kam, du har de  som fremdeles har føttene godt plantet i den virkelige verden. Men flertallet har flyttet inn i den blå. Vi har ikke noe å skjule, alt skal publiseres!

Jeg ser på meg selv som en av de blåeste innbyggerne i den blåe verden, men på lik linje med mobilvett så må en ha Facebook-vett. Jeg vet selv at mye av det jeg legger ut der egentlig ikke er noe jeg vil sette pris på å se i en voksen alder. Tenk den dagen dine barn kommer med flyttelasset til den blå verden, er festbildene fra 2011 da noe du ønsker de skal kommentere?

– Audhild Haugeberg, Moi et ma vie

Selvskading er ikke et alternativ!

Jeg fant en bitteliten sylskarp kniv. Trangen til å skade seg er fortsatt stor. Denne gangen fordi GLEDEN er for mye for meg å håndtere. Jeg er i skyene og vil ned på jorda, med gleden.

Selvskading er et lett alternativ, men med så alt for mange negative konsekvenser.

Jeg tok meg et glass cola i steden.

Den gamle Nina

(Skrevet Fredag 15.7)

I kveld kjente jeg gode gamle Nina komme frem til tider. Nina som ikke er sjenert. Nina som er på en fest uten å kjenne så mange, men allikevel tør å prate med folk. Sette seg ned, slå av en prat og kanskje til og med stikke frem en kommentar i mengden. Selvsikre Nina som sitter på kafé og koser seg alene. Den Nina jeg savner når jeg er syk.


– Fred ut

1 + 1 er (plutselig) lik 2

Jeg fikk min første diagnose da jeg ble lagt inn i desember 2008. Alvorlig depresjon. Den skulle gå over og innleggelsen var et engangstilfelle. Den gangen trodde jeg på det. Selvfølgelig, legene sa det jo, men i senere tid har jeg fått erfare at det er ikke alt legene sier som er 100% riktig.

På det tidspunktet var jeg nok alvorlig deprimert, men med årene har det vært mer enn bare èn alvorlig depresjon. Noe som førte til at jeg fikk diagnosen Bipolar Lidelse.

Min siste innleggelse var fra starten av April til slutten av Mai. For noen dager siden fikk jeg et brev i posten med epikrisen min (en epikrise er en kort oppsummering av livshistorie og forklaring av tilstanden under oppholdet og ved utskrivelse) hvor det stod at jeg hadde TO diagnoser.. To nesten helt like… Den andre heter Borderline og går under kategorien Personlighetsforstyrrelse.

Personlighetsforstyrrelse!! Høres ut som det er en forstyrrelse i personligheten min! Men det fant jeg fort ut av at det ikke var. Det jeg egentlig reagerte mest på var at dette er noe de bare skrev på et papir. Ingen har diskutert det med meg personlig at jeg på nåværende tidspunkt har denne diagnosen også.

Antakelig er de ikke sikre lenger på hvilken av diagnosene jeg har. Det spiller jo forsåvidt ikke noen rolle, det er bare et navn, men det er også mitt liv. Jeg har lagt hele livet mitt til rette for den bipolare tilstanden også plutselig er det andre ting jeg må ta hensyn til? Dette forvirrer meg.

Det tar nok lang tid før jeg finner svar på dette surret her. Jeg har ingen psykolog for øyeblikket og hvem skal da svare på det? Og kan en psykolog egentlig finne riktig ut av hvem av dem som stemmer mest, når de er så veldig like?

Jeg har gitt opp nå. Nå ser jeg mye fremover og gir egentlig litt F i hvilken sykdom jeg har og ikke. Men det er utrolig at en sånn ting faktisk kan gjøre det så kaotisk i hodet og oppta så mye energi.

Planen videre er derfor denne: finne leilighet, chille et år, skaffe meg et stabilt liv og kanskje en psykolog til høsten, men jeg vet ikke om jeg gidder for jeg er så lei av å fortelle livshistorien min til hundrevis av mennesker med ulike meninger og teorier. Til syvende og sist er det jeg som sitter i det og de kan si hva de vil.

Må alt ha et navn? Kan jeg ikke bare være “litt ustabil”?


– God bedring da

Når man er syk

Når man er syk er alt som går imot en et nederlag. Bare et bittelite nei, er nederlag. Med en gang føles det som verden går imot en. Selvom fornuften sier noe helt annet.

Vi fikk ikke leiligheten. Jeg er desperat. Jeg vil flytte nå. Det er ikke fordi jeg misliker mine foreldre, men når man har bodd “hjemmefra” i 2 år er det en stor overgang å komme hjem igjen og bo på et lite rom med alt du eier. Dette med leilighet opptar forøvrig all tiden min om dagen. Det gjør meg sliten. Veldig sliten. Men det er det jeg vil fokusere på; å skaffe en leilighet.

Jeg higer etter et selvstendig liv. Men hvordan kan jeg få det når jeg balanserer på kanten av stupet bare ved å lete etter det?

Skal prøve å forklare meg litt nå, det er mye tanker i hodet og jeg mistenker at det kan bli litt rotete formulert. Jeg blir utslitt av å lete etter leilighet. Leve i den spenningen det er. Får vi den/får vi den ikke…? Var den fin, eller skal vi se etter noe annet…? Hvem som helst ville blitt sliten av det. Men når man er sånn syk som meg, går dette veldig på psyken og bringer frem endel tårer og negative tanker, som igjen fører til at jeg blir psykisk sliten. Det forklarer da, at jeg knekker ved et nei eller to.

Og hvis jeg går “i kjellern” igjen nå, havner jeg på Blakstad igjen, noe som blir helt feil når jeg er så gira på å få meg en leilighet og et selvstendig liv. Skjønner?

Det andre som er alt for slitsom er å hjelpe andre. Det er kanskje det jeg liker mest her i verden, det er å hjelpe andre. Men nå, plutselig sliter det meg helt ut. Nå som jeg bor hjemme kreves det at jeg gjør de dagligdagse huslige tingene. Det er greit nok, men så drar plutselig alle på ferie og jeg blir sittende igjen med gressklipp og pottevanning (vanne blomstene). Dette er jo ikke så krevende i seg selv, men det er det å ha ansvaret for det. Jeg vil være fri til å dra på hytta hvis jeg vil det, eller kanskje ut å reise.

I utgangspunktet kan jeg vel det. Men bare det å føle at du har ansvar for noe du ikke “velger selv” virker så slitsomt. Egentlig bør det være en selvfølge, jeg er jo hjemme. Men det er det som er ulempen når man er syk.

Ble dette bare rot? Det var hvertfall lettende å skrive ned.

– Fred ut