Denne uken har jeg kommet meg tilbake i jobb etter en lengre ferie/sykemelding. Da jeg kjørte hjem fra jobb idag, slo det meg at jeg passer best til å være et frisk menneske.

“Jeg skal aldri bli syk igjen” tenkte jeg og lo litt av meg selv ganske kjapt etterpå.

Men, innstillingen er god. Tanken bak er enda bedre: jeg fungerer best som frisk og jeg holder meg friskere lenger ved å leve et så friskt liv som er mulig for meg.

Ha en fortsatt fin helg

Gjennom 5 år inn og ut av institusjoner får jeg stadig høre av nye fagfolk at jeg burde gå på Yoga og til psykomotorisk fysioterapi.

Psykomotorisk fysioterapi er en behandling hvor det jobbes ut i fra at emosjonell belastning, sykdomer og andre psykiske omstendigheter gir utslag for muskulære smerter. Det jobbes blandt annet med å endre pasientens kroppsholdning og pustemønster og fokuserer på koblingen mellom følelser og fysiske smerter.

// fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Fagartikler/Fortellinger-mellom-naerhet-og-avstand-til-kroppslig-erfaring

Jaja, har jeg tenkt. Jeg har ikke råd uansett… Det koster meg nok å være syk i løpet av et år, så det får jeg bare vente med. Jeg har fått utallige henvisninger som fortsatt ligger i skuffen.

Før sommerferien hadde jeg en betennelse i skulderen og ble, nok en gang, henvist til psykomotorisk fysioterapi. Denne gangen sendte han henvisningen.

Jaja, tenkte jeg igjen. Jeg får bare håpe det går over av seg selv og at jeg ikke trenger behandlingen når de kontakter meg.

 

// weheartit.com/entry/51160389

 

Idag ringte det en veldig hyggelig dame til meg og sa at nå var det min tur til å få behandling. Jeg takket pent nei og fortalte at jeg nettopp har kjøpt leilighet og at økonomien er stram.

“Etter en innleggelse har du krav på 6 måneders gratis fysioterapi…” sier denne fantastiske damen. “Hæ?!”, sier den forvirrede Nina.

Ikke før idag, etter FEM år, har jeg fått vite at etter en innleggelse har jeg krav på 6 måneders psykomotorisk fysioterapi… Etter fem år!!!

// weheartit.com/entry/74975063/search?query=florence+welch

 

Men! NÅ vet jeg det, og nå vet også dere at det kan være lurt å lese Norges Lover eller andre lover for å finne ut hva dere har krav på.

Neida, det er kanskje litt å ta i, men det kan være lurt å selv ta initiativ for å finne ut hva dere kan få gjennom deres behandling. For det er det visst ikke alle helsefagarbeidere som er klar over… Desverre.

 

Kan det være lurt å bygge opp en informasjonskanal som kan informere pasientene om hvike krav de har?

Har du blitt opplyst om dine krav i din kommune?

En bekjent skrev dette i lokalavisen vår. NaKuHel (Natur, Kultur og Helse) er et senter her i Asker som hjelper mange mennesker i dagliglivet og gir dem en verdifull hverdag gjennom mange ulike aktiviteter.

Kan ikke helsevesenet snart begynne å se på hva som funker i praksis??? IKKE LEGG NED ALT SOM FUNKER BRA FOR F!!

Nå er jeg møkka lei av alle nedskjæringene… Kan ikke noen begynne å høre på oss brukere?

Det var en gang en jente som var veldig lite motivert til å gå Besseggen. Familien hennes gledet seg kjempemye og siden samboeren hennes hadde så lyst til å gå turen, ble hun med.

Hun måtte stå opp så tidlig som hun aldri før har gjort, med unntak av sydenturer med flyreise midt på natta. Dette var for å komme tidlig til båten, som skulle frakte henne til Memrebu, uten å måtte stå i lang kø.

 

Da de endelig hadde kommet seg av gårde til kaia var det 2,5 timer ventetid på båtplass. Familien var visst ikke den eneste som hadde tenkt smart. De var alle enige om at lørdag egentlig var en dum dag å gå Besseggen på, men de var alle rike på tålmodighet. Det viste seg å komme godt med på resten av turen også.

 

 

Vel over med båten ventet en bratt bakke. Den slet jenta veldig med ettersom hun pustet og peste så hun nesten fikk panikkangst av sin egen pusting. Da hun kom til toppen ventet flott landskap og vakker utsikt.

 

Solen strålte på himmelen og varmet den friske brisen. “Dette kan kanskje bli en fin tur allikevel” tenkte jenta, og ble ekstra motivert når hun fant et søtt lite hjerte som en annen turgåer hadde lagt igjen på bakken.

 

 

Ettersom turterrenget var ulent så jenta mye ned i bakken da hun gikk oppover.

 

Hun synes også det var litt demotiverende og se foran seg når landskapet fortalte henne at hun hadde en lang vei igjen før turen var slutt.

 

Etter to (av 6,5) timer begynte jenta å få skikkelig vondt i magen. Hun pleide å få disse smertene ca. en gang i måneden og beskrev dem som de vondeste magesmertene hun har. Jenta visste virkelig ikke hvordan hun skulle komme seg igjennom turen.

 

 

Det var en skam å snu (og umulig) så hun måtte bite tennene sammen og fortsette i et nokså sakte tempo. “Klarer jeg å gjennomføre dette, klarer jeg alt i hele verden” tenkte jenta i sitt stille sinn mens hun slet med å holde gråten inne.

Heldigvis hadde hun med seg en snill kjæreste som bar maten og klærne hennes i sekken sin fra starten av. Han fungerte også som en slags motivasjonsfaktor for henne siden hun visste at han ville bli stolt om hun gjennomførte med godt mot.

 

Da familien satte seg ned for å spise litt niste ble smertene enda værre og nå var hun like på bristepunktet. Hun så også at det var en lang vei igjen og snart var de klare for å bestige selve Eggen som er omtalt som den værste delen av turen.

Hun skjønte at hun bare måtte flytte det ene benet foran det andre og heller bruke 10 timer, hvis hun måtte. Det var bare å begynne å klatre.

 

Da hun så vidt hadde startet klatringen forsvant magesmertene. Hver gang hun stoppet for å hive etter pusten kom de kjapt tilbake. Jenta skjønte at her var det bare å gå på, for oppoverbakker… Det var naturens beste medisin!

 

Hun klatret og klatret og smilte fra øre til øre. Da hun hadde nådd første topp hadde hun ikke lenger tid til å vente på resten av familien og måtte derfor ta med seg sin kjære og gå i forveien. Med de magesmertene var det ingen tid for å stoppe.

Jenta synes at klatringen var veldig gøy og håpet det kom flere slike partier. “Kanskje dette er en ny hobby?” tenkte hun.

 

 

 

For hver topp de to nådde, ventet en ny. Jenta var sjeleglad for at hun møtte nye oppoverbakker så smertene holdt seg borte. Litt bortover og litt nedover fikk magen til å uffe seg, igjen.

 

Da hun og kjæresten endelig nådde det offisielle toppen var hun fornøyd med egen innsats og så godt i gang at de ikke hadde tid til å stoppe der heller. De knipset et par bilder i fart og begynte på nedturen.

 

 

Jenta kunne ikke forstå at det var over en time igjen til de nådde mål. De hadde jo kommet til toppen. Kjæresten hennes sa hun var blond og korttenkt. De lo litt begge to.

 

Etter 6,5 timer var de fremme der de startet og jenta fikk gleden av å tøye ut både seg selv og kjæresten sin. Den største gleden var å tøye de korte musklene hans, men det var deilig å tøye ut sine egne muskler også. 

Så var det bare å vente på resten av familien som også hadde funnet tempoet over toppene og kom like etterpå.

I mellomtiden grublet jenta fælt på hvilke turister som hadde misforstått uttrykket “YOLO” veldig og tatt seg tid til å vise det til alle de 10 millionene turgåerne som gikk Besseggen…

Bilturen hjem var behagelig og veldig underholdende ettersom de møtte en budeie som var ute og luftet kuene sine på en lørdags ettermiddag.

Vel hjemme ventet god middag som far i huset hadde laget mens flokken var på tur. Jenta var strålende fornøyd med egen innsats og like blid etter dagens utfordringer.

Av alle dagene i året kom menssmertene på verst tenkelige tidspunkt, som viste seg å faktisk være best tenkelige tidspunkt.

“Nå har jeg frigjort endorfiner for et helt år” tenkte jenta og sovnet som en stein i senga på hytta.

Jeg fikk min diagnose, Bipolar Lidelse, i 2009 under en lengre innleggelse. Jeg hadde allerede vært åpen om mine psykiske plager en stund og ble tvunget til å tenke litt igjennom hva jeg tenkte om det å få en diagnose og hvordan reaksjoner jeg var forberedt på.

// Foto: Helle Gannestad/VG

 

Fra første dagen det ble snakk om en diagnose for min psykiske helse var jeg lettet. Jeg visste at noe var galt med meg og det gjorde ingenting for meg å få et navn på det. Med en diagnose kommer det riktige medisiner og riktig behandlig (forhåpentligvis) og en slags oppskrift på et bedre liv. 

Det første jeg tenkte var at jeg hvertfall aldri skulle legge meg ned, gi opp, uføretrygde meg og bare si “sorry, jeg er bipolar”. Her skal det kjempes med nebb og klør og jeg nøyer meg ikke med bedre. Jeg skal ha det bra. Jeg niholder på den holdningen når jeg blir dårlig, så godt det lar seg gjøre!

// http://newvintageleadership.com/wp-content/uploads/2012/03/hope-light-in-darkness.jpg

 

Et navn på hva som “feiler” meg gjorde det lettere å forholde meg til mine utfordringer både for meg og mine pårørende. Selvfølgelig hoppet jeg ikke i taket av glede, men det var lettere å si et navn enn å begynne å forklare hva som feilte meg til folk som lurte.

Etterhvert som jeg leste om diagnosen kunne jeg også forstå bedre hvorfor jeg har gjort som jeg har gjort gjennom livet. Ikke for å ha noe å skylde på, men som en forklaring.

 

 

For meg handler det mye om hvordan jeg ser på diagnosen. Jeg har aldri tenkt så mye på de negative tingene rundt å ha en dianose. Hvis jeg skal henge meg opp i de negative sidene og/eller være bitter kommer jeg ikke noe lenger med meg selv.

 

 

Selvfølgelig har jeg dager hvor jeg hater diagnosen, skulle ønske den ikke var der og synes den ødelegger mye, men det setter meg mer tilbake å tenke på det enn å tenke på hvordan jeg kan leve best mulig med den. Den er der uansett hvor mye energi jeg bruker på å være bitter, lei og irritert over den.

Jeg kommer lenger med at jeg forholder meg til den, tar hensyn og lærer meg å leve med den enn at jeg fornekter og gir beng.

// weheartit.com/entry/66870669/via/FashionLoversMofos

Husk på at hvis du skulle få en diagnose så betyr ikke det at den behøver å ta over livet ditt, eller identifisere deg på noen måte. Det er kun et navn som skal gjøre det lettere for deg å forholde deg til dine psykiske problemer.

Veldig mange med ulike diagnoser kan ha diagnosen på papiret hele livet, men det betyr ikke nødvendigvis at du trenger å være syk hele livet. Det er mange som lever helt fine liv med mange ulike diagnoser. Det handler bare om å prøve og feile og på den måten lære seg hvordan.

// leloveimage.blogspot.no

Hei alle flotte mennesker 🙂

Da har jeg tatt til mot og skal herved publisere radiointervjuet jeg var med på igår på P4s radioprogram 17.30.

Jeg har lagt det på youtube for jeg skjønte ikke hvordan jeg lastet opp lydfiler her, men dere må gjerne kommentere under dette innlegget når dere har hørt intervjuet.

 

Kopier og lim inn denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=_Rm53-teG9Q

ELLER TRYKK HER for å komme til intervjuet

 

// weheartit.com/entry/66040339/explore?pgx=EntryNotBoxed

 

P.S. Det er ikke lov å le!

Ha en fortsatt fin dag, alle 🙂

Klokken er bare 12 og jeg har allerede fått masse positiv oppmerksomhet for artikkelen i VG. Det er utrolig hyggelig at så mange følger med og gir tilbakemeldinger.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor glad jeg er for deres mail, kommentarer og likes. Tusen takk!

 

Jeg kan avsløre at det muligens blir et radiointervju i ettermiddag.

Følg med på www.facebook.com/tankekjor

 

Stor klem til dere alle!

For en stund siden hadde jeg en spørsmålsrunde her på bloggen og fikk et langt og spennende spørsmål som jeg tenkte jeg kunne svare skikkelig på.

Hei! Jeg er ei jente på 24 år. Jeg sliter en del med angst i forhold til jobb/skole situasjon.. Vært deppa ganske lenge og fått litt hjelp av psykolog, men følte ikke det hjalp så mye. Fikk høre at jeg trengte mestringsfølelse siden jeg ikke hadde noe av det i livet mitt og ikke har hatt det på flere år.. men jeg klarer allikevel ikke å forandre de tingene jeg gjør i livet. Skulker skole / jobb.. eller andre avtaler som jeg lager. Redd for hvordan jeg skal klare å fungere i arbeidslivet.. :/ Har du noen gang følt det på samme måte?

http://en.paperblog.com/let-the-sunshine-in-360695/

Hei til deg og 🙂

Først og fremst vil jeg pressisere at jeg ikke er psykolog og kan kun uttale meg ut i fra egne opplevelser, erfaringer og tanker.

Det jeg skriver kan være rett for noen og kanskje ikke fungere like bra for andre. Jeg anbefaler alltid å oppsøke hjelp dersom plagene er så store at de påvirker deg i hverdagen.

 

En av tingene som er viktig for meg i mitt liv er akkurat det du beskriver; å oppleve mestring og spørsmålet ditt vekker mange ulike tanker hos meg.

I deprimerte perioder finner jeg lite av det og trenger ofte hjelp fra mine pårørende til å se at jeg faktisk mestrer noe. Da handler det altså om at jeg ikke selv ser at jeg mestrer noe som helst.

I første omgang vil jeg anbefale deg å finne bittesmå mestringsøvelser. Kanskje er det en stor nok utfordring for deg å gå i butikken? Eller å møte en venninne i 10 minutter? Det er mange ting vi mennesker tar forgitt, men som ikke egentlig er det. Bare det å stå opp av senga kan være mestring for mange. Det handler (for meg) om å se de små tingene.

//weheartit.com/entry/67148412/via/i0

Finn ut om det er noe du er redd for, som gjør at du ikke utfører avtalene dine. Er det noe som står i veien som må jobbes med først? Kanskje angsten gjør at du skulker og dermed ikke mestrer oppgaven? Da ville jeg i første omgang jobbet med å minske angsten. Dersom angsten blir mindre, kan det bli lettere for deg å utføre gitte oppgaver.

Les mer om angst HER og HER og om panikkangst HER.

Som nevnt, i depresjon er det vanskelig å se mestringen og kanskje forhindrer den deg i å mestre skole/jobb? Det kan være at depresjonen og angsten sammen står i veien for din mestring, uten at jeg kan uttale meg om at det er 100% riktig for deg.

// www.blingme.tumblr.com

 

Mestring og selvfølelse går hånd i hånd. Hvis jeg har lav selvfølelse opplever jeg ikke mestringsfølelsen der jeg burde, fordi den lave selvfølelsen/dårlige selvtilliten står i veien. Når selvfølelsen er på plass er det lettere å se hva jeg faktisk mestrer.

Jeg bruker mange ulike skjemaer og oppgaver i min behandling og jeg kom på en som kanskje kan passe til dette temaet. SMART-modellen. Den gir deg hjelp til å få målene/mestringsoppgavene så konkrete som mulig. Kanskje den kan hjelpe deg?

 

Sett deg gjerne små mål. Bruk gjerne SMART-modellen:

S pesifikt (Gjør målet så konkret som mulig)

M ålbart (ikke for stort)

A ttraktivt (noe du virkelig VIL oppnå)

R ealistisk (Vær ærlig mot deg selv)

T idsbestemt (helst ikke alt for langt frem i tid)

Dersom du følger denne modellen og det ikke går så bra har du kanskje satt deg et for stort eller for ukonkret mål. Prøv igjen. Mer konkret og mindre mål denne gangen.

 

Du skriver også at du har gått til psykolog og at du ikke opplevde det som veldig til hjelp. Visste du at du enkelt kan bytte psykolog? Les mer om det HER.

Til slutt vil jeg tipse om en bok av Mia Törnblom som heter Selvfølelse NÅ! Jeg har selv lest den flere ganger og finner mye hjelp til akkurat dette temaet.

Lykke til 🙂

 

Tips fra leser:

Tenkte bare jeg skulle legge til noe. Jeg måtte jobbe med noe min psykiater kalte “Flink gutt-syndromet”. Jeg la alltid for mye press på meg. Da er det viktig å ikke la det å skulle få mestringsfølelse bli noe du føler du må være flink til. En ide kan være å la noe du allerede liker å gjøre få større plass. Om det så er strikking, tegning eller noe helt annet. Og da fokusere på opplevelsen mer enn om det er fint eller ikke i begynnelsen. Om du har lett for å bryte avtaler med venner kan det være en ide å avtale å gjøre nettopp den tingen du selv er trygg på og liker. Dette er bare et tips, men kan være at det kan fungere.

Jeg fikk dette spørsmålet som en kommentar og jeg tenkte å jeg kunne svare på det her. Det er sikkert mange som lurer på det samme.

Er det så smart å drikke alkohol når du har psykiske lidelser?

 

Dersom en sliter psykisk betyr det (stort sett) ikke at en må være avholds resten av livet – MEN alkohol kan påvirke og forsterke psykiske lidelser og det anbefales aldri å drikke alkohol når man er syk.

Det ene som kan påvirkes av alkoholen er medisiner. Noen medisiner skal man abslutt ikke blande med alkohol. Dette skal legen som skriver ut medisinen informere om. Andre medisiner BØR ikke blandes med alkohol, noe som kan bety at 1-3 enheter er helt greit.

Forhør deg alltid med legen dersom du går på medisiner og vil drikke alkohol. Selvom andre som går på samme medisiner som deg og kan drikke er det ikke sikkert du reagerer på samme måte!

 

Å dra “på fylla” er aldri veldig lurt dersom en sliter psykisk, men det er også veldig individuelt hvordan hver enkelt reagerer på store mengder alkohol. Noen takler det helt fint, andre får et skikkelig sammenbrudd og andre får konsekvensene i ettertid av festen. – Det lønner seg derfor å prøve seg sakte, men sikkert frem.

Dersom du ikke går på medisiner, men sliter psykisk er det også lurt å tenke seg litt om før en heller nedpå alkohol. Alkohol kan forsterke f.eks. en depresjon – noe som, for de fleste, ikke er veldig ønskelig.

Personlig drikker jeg veldig sjelden alkohol. Nettopp fordi jeg kan få kraftige reaksjoner på det å bli full og alkoholen kan forsterke episodene mine.

 

Dersom jeg skal drikke en gang må det være i trygge omgivelser, med mennesker jeg stoler på, slik at hvis det skjer noe så har jeg venner rundt som kan hjelpe meg. Men som sagt, så velger jeg bort alkoholen i fare for å få en reaksjon. Det er ikke så stort tap for meg lenger. Jeg har det gøy på fest allikevel.

Før trodde jeg mitt sosialliv var over fordi jeg ikke kunne drikke alkohol. Nå er jeg alltid med på festen, men uten å bli full og vet du hva? Det går faktisk veldig fint! Jeg har skrevet litt om det tidligere. Det kan du lese HER.

 

I tillegg til å forsterke mani/depresjon har jeg, det siste året, slitt en del med panikkangst som kommer når jeg blir full. Det  er ikke noe særlig kult og derfor har jeg funnet ut at det er bedre å ikke drikke i det hele tatt, men at jeg kan være med på det som skjer, edru.

Har skrevet litt om panikkangst HER.

Håper dette kan inspirere noen til å holde seg unna alkohol dersom kroppen gir deg signaler på at den ikke tåler det så godt.

 

(Lik gjerne siden min på Facebook ved å trykke HER)

Tilbake fra ferie kom jeg plutselig på at jeg skylder dere andre del av spørsmålsrunden! Så jeg tenkte at jeg kunne svare på den nå.

 

6. Får du psykoser?

Jeg har ikke opplevd noen ordentlig psykose (bank i bordet), men har vært i grenseland til depresjonspsykose et par ganger.

 

7. Hvordan setter du grenser for hvor den offentlige Nina slutter, og den private starter? Synes selv det kan være vanskelig å definere for egen del noen ganger:)

Når jeg skriver kjenner jeg fort på kroppen om jeg skal dele det jeg skriver eller ikke. Etter å ha skrevet et innlegg leser jeg det igjennom to-tre ganger. Hvis det er noe i teksten jeg er usikker på om jeg vil dele tar jeg det, som regel, vekk. Den private Nina har mye å fortelle om familie, venner og det generelle livet vi alle lever. Den offentlige Nina forteller om sykdom, diagnose og historier som kan være til hjelp for andre.

Den private Nina tar utfordringer og nedturer tungt. Den offentlige Nina mestrer det meste – ofte fordi jeg bearbeider alt med den private Nina, FØR den offentlige Nina skriver om det for publikum.

Det er et vanskelig spørsmål. Jeg liker vanskelige spørsmål. Det får meg til å tenke igjennom svaret nøye! Kom gjerne med oppfølgingsspørsmål dersom dette var uklart.

 

8. Blir du innlagt når du er manisk, deprimert eller begge deler?

Deprimert. Maniene mine er ikke så alvorlige at de går utover hverdagen eller utover noen andre enn meg selv og jeg klarer å håndtere det til en viss grad.

 

9. Hei! Jeg er ei jente på 24 år. Jeg sliter en del med angst i forhold til jobb/skole situasjon.. Vært deppa ganske lenge og fått litt hjelp av psykolog, men følte ikke det hjalp så mye. Fikk høre at jeg trengte mestringsfølelse siden jeg ikke hadde noe av det i livet mitt og ikke har hatt det på flere år.. men jeg klarer allikevel ikke å forandre de tingene jeg gjør i livet. Skulker skole / jobb.. eller andre avtaler som jeg lager. Redd for hvordan jeg skal klare å fungere i arbeidslivet.. :/ Har du noen gang følt det på samme måte?

 

Jeg har skrevet tre innlegg om angst tidligere. Kanskje du kan få noen tips og råd derfra? Trykk HER for å komme til det ene innlegget. I dette innlegget ligger det link til de to andre innleggene.

Jeg har lyst til å skrive et egen innlegg om mestring og mestringsfølelse, så følg med videre 🙂

 

10. Siden det begynner å bli noen år siden du ble diagnostisert – hjelper ikke medisin? Tar ikke medisin bort alle topper og daler?

 Nei. Medisin fjerner ikke diagnosen eller episodene. Den er bare med på å gjøre toppene og dalene svakere. Resten av jobben mot å bli mer stabil må jeg nok gjøre selv, gitt.

 

Håper dette var litt til hjelp?