Å få en diagnose, uansett navn, er ikke lett. Det er en utfordring å akseptere, og å leve med.

Her en noen av mine største utfordringer:

1. Å finne en balanse.

– Jeg måtte gå på trynet mange ganger før jeg lærte. Fest og fyll hver helg var ikke noe for meg. Jeg måtte finne andre ting som kunne gi meg glede i helgene. Selvfølgelig kan jeg ta meg en fest innimellom, men jeg måtte slutte å drikke mengder med alkohol. Gå i mot den norske kulturen. Det var en prosess og det har nok blitt lettere med alderen.

– Jeg måtte innfinne meg med at jeg ikke kan ha en 100% jobb. Enda. Det lærte jeg på den harde måten, men jeg lærte etter første forsøk.

– Stress er ikke noe for meg. Den kommer jeg nok til å måtte jobbe med resten av livet, og jeg gjetter at jeg ikke er alene! 

– Søvn. Ikke for mye og ikke for lite.

– Og sist, men kanskje størst. Finne en balansegang mellom aktiviteter og hvile. Finne meningsfylte aktiviteter, som ikke var en 100% jobb, men som kunne gi meg like mye. Gjøre meg positivt-sliten. Det førte også til at jeg lærte meg å lage rutiner i hverdagen.

// http://weheartit.com/caro_quotes?page=8&before=1454684247066452929
 

2. Å jobbe motsyklisk

Å gjøre det motsatte av det jeg har lyst til når jeg er på vei ned eller på vei opp.

Jeg merker ofte at det kommer en depresjon luskende når det eneste jeg vil er å være hjemme. Trekke for gardinene og ikke snakke med noen. Det er da jeg må ut. På tur eller trening eller oppsøke venner. Komme meg på jobb. Det er den eneste måten å stoppe eller moderere depresjonen.

Hypomaniene mine har jeg enda ikke klart å forutse, men når jeg “oppdager” at jeg sitter i det, må jeg gjøre akkurat det jeg ikke skal i depresjonen. Trekke for gardinene og droppe trening. Hvis ikke kan jeg fort ende opp med 5 par sorte pumps til, eller ut på byen drita full. Det er ikke så kult å krasjlande da.

// http://weheartit.com/teletubbie_2016

3. Sette grenser

Jeg har hatt en tendens til å ta på meg litt for mange oppgaver. Jeg liker å ha ting å gjøre. Her har jeg også måtte lære “the hard way”. Nå er jeg mye flinkere til å ikke si ja til alt på en gang. Heller ikke love meg bort over alt. Det går jo litt inn i det å finne en balanse.

4. Sette små mål

Her kunne jeg også brukt ordet delmål. Det er så kjipt å aldri nå målene sine. De er alt for langt frem. Derfor har det vært, og er, viktig for meg å ikke sette for store mål. De skal selvfølgelig være der de og, men det er gøy å nå et mål innimellom også.

// Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no

Understreker at jeg absolutt ikke er ferdig utlært! Dette er ting jeg må ta frem og jobbe med i perioder.

Innlegget om aksept kan du lese ved å TRYKKE HER

Idag vil jeg tipse dere om en veldig fin app! Den heter MindFit.

Jeg har skrevet “positivt-bok” i flere år. (Les mer om det HER) Nå kan jeg enkelt registrere det på mobilen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hver kveld skriver jeg minst tre ting som har vært positivt med dagen. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag er det utfordrende å finne tre ting. Andre dager kan jeg skrive ti! Men det tvinger meg til å skyve vekk det negative, og fokusere på det positive. Dette er en app for ALLE. Frisk eller syk, spiller ingen rolle.

Appen kan brukes til mye forskjellig, men jeg anbefaler alltid å prøve ut en ting av gangen. Alt på en gang kan kanskje bli litt overveldende.

Den største utfordringen er å skrive i dårlige perioder. Men jeg liker utfordringer!

Det er mange muligheter til å tappe seg for energi ved å kjempe i mot ting man ikke får gjort noe med. 

En behandling av Bipolar lidelse starter med aksept. Å akseptere at jeg har denne diagnosen og jeg kommer til å ha den resten av livet. Jeg kommer alltid til å måtte ta hensyn til den. Lettere sagt enn gjort.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For min egen del ble jeg lettet over å få diagnosen. Vi visste alle at det var noe. Jeg slet psykisk, men det var vanskelig å forklare. Jeg kunne ikke vise til noe konkret. Som om jeg fant det opp. Nå skal det sies at det var vanskeligere å forklare en depresjon for 10 år siden, enn det er nå.

Med en diagnose kom en oppskrift på behandling. Medisiner, samtaler, livsstil – mye var allerede forsket på og godt utviklet. Det hadde funket på noen. Alt var tilstede for at jeg skulle klare det. Å bli stabil en dag. Jeg måtte bare lære meg hvordan.

Så jeg aksepterte både diagnose og behandling. Alt rullet og gikk. “Jeg har en Bipolar Lidelse. Det må jeg leve med” sa jeg til meg selv. Helt til jeg fikk en ny depresjon. Aksepteringen måtte starte på nytt.

En ting er å akseptere behandlingen, en annen er å akseptere en depresjon i depresjonen. Det var verre. Å akseptere at livet mitt ble satt på vent. At jeg ikke klarte å opprettholde hverdagen i noen slags form. At jeg var til bry og måtte få hjelp av mine nærmeste. Den runden må jeg gjennom hver eneste gang.

En annen ting det var vanskelig å akseptere er de tapte ungdomsårene. Det høres kanskje litt klisjé ut, men nå klarer jeg (etter endel trening) å se tilbake på alt jeg har lært, ikke på hva jeg har tapt. Det tapte kan jeg ta igjen, og jeg er på god vei allerede. Kanskje det var lettere å akseptere den dagen jeg så at jeg var på den veien?

Men jo mer jeg jobber med det, jo lettere er det. Jo mer mine nærmeste forteller meg at det er ok, jo lettere blir det. Så jeg spør. Mange ganger. Bare for å forsikre meg om at de fortsatt er der.

Så kommer en god periode igjen. “Dette er den jeg er, og jeg er så mye mer enn denne diagnosen. Dette må jeg bare leve med” og jeg setter mer pris på de friske periodene det blir flere og flere av. Jeg kan ikke gi noen oppskrift på hvordan å akseptere en så alvorlig diagnose, men for meg har det vært viktig å finne alle de gode sidene ved meg selv. Alle mine positive egenskaper. For det er mange av dem, det er bare ikke så lett å huske i en depresjon.

//sundlofoto.no
 

Jeg kommer aldri til å la noen ta fra meg den store innsatsen jeg har lagt i dette arbeidet. Å finne balansen. Jeg skulle hatt gullmedalje for den jobben!

Aksept er første skritt på veien til bedring. Ta tak i deg selv og be om hjelp.