Medisiner – hva er riktig for meg?

Spørsmålet om medisiner har det (naturlig nok) vært mange mail om etter Oljebarna. Jeg må dessverre svare det samme til alle; At det er så individuelt at jeg ikke ønsker å oppgi navnet pr. mail. Jeg skal allikevel dele noen tanker og tips.


Alle reagerer ulikt på medisiner. Jeg sitter, dessverre, ikke med fasiten. Psykiater, fastlege eller behandler må kunne se hele bildet når de skriver ut medisiner. Sykdomsforløp og symptomer er viktig for valg av medikament, og både forløp og symptomer er helt individuelt. Jeg ønsker derfor ikke å være pådriver eller drive reklame for ulike medikamenter. Ikke den jeg tar i dag og ikke det jeg har prøvd tidligere.



// blingme.tumblr.com

 

Det som kanskje er det viktigste, og som jeg sier kort om i Oljebarna også, er at du må vite HVA du tar og hvorfor? Be om å få være en del av behandlingen og still spørsmål. Her er noen av spørsmålene jeg gjerne skulle visst at jeg kunne stille.

 

– Hva kan jeg forvente av effekt?

– Hvilke bivirkninger kan jeg oppleve?

– Hvordan er den generelle virkningen i dette medikamentet?

– Hvor lang tid kan det ta før jeg kan kjenne effekt, og hva hvis jeg ikke gjør det?

– Er det flere alternativer jeg kan velge, og hva er eventuelt forskjellen på dem?

– Hva vil være et naturlig andrevalg dersom dette ikke funker?

– Hvilke andre behandlingsmetoder er planlagt ved siden av?

 

Vær bevisst, still spørsmål og/eller krav til medisineringen, ikke bare takk ja og gå. Ta gjerne med deg en pårørende når det skal vurderes medisiner.

 

For min del hjalp det veldig å vite at jeg hadde flere alternativer når jeg skulle velge den ene jeg skulle ta daglig. Jeg fulgte råd fra min psykiater, men vi la også en plan på at hvis denne ikke fungerte skulle vi trappe ned på den og prøve et annet medikament. Jeg fikk vite hvordan de to ulike fungerte og hva som var forskjellen på dem, og kunne ta et første og annetvalg ut i fra det.

 

Så mitt tips er: spør og grav, men lytt til legen. Lytt til tips og råd og kanskje har du noen pårørende du kan drøfte det med før du tar valget? Og ikke minst, følg oppfølgingen i ettertid – det er det aller viktigste. Hvis det ikke er planlagt noen oppfølging, som det dessverre noen ganger ikke er, krev det. Medisiner er ganske sterkt for kroppen og ingen bør styre det alene.

 

Jeg har prøvd å trappe både opp og ned på egenhånd, som førte til sterke bivirkninger, uventede og unødvendige følelser og situasjoner som kunne vært unngått hvis jeg hadde samarbeidet med en lege.


Det er viktig med en god fastlege eller psykiater når det kommer til valg av medisiner. Dersom du ikke føler at legen din er på samme “lag” som deg, kan det være nyttig å ta det opp med han/henne. Dersom det er helt håpløst kan det kanskje være lurt å bytte, men jeg anbefaler alltid å prøve å snakke med personen først. Det er (forhåpentligvis) den fagpersonen som kjenner deg best og det kan også være veldig nyttig! Ofte har de full kontroll, men leger kan ha det med å si veldig lite, selvom de tenker noe, så spør dem hva de tenker og mener.

 

Det er din kropp, ditt liv. Krev å få være en del av det!



Cannabisdiskusjonen

I episoden av Oljebarna er det Silje (23) som får mest oppmerksomhet. Hun er norsk og har flyttet til Amsterdam for å kunne røyke lovlig Cannabis. Jeg skjønner veldig godt at det blir diskusjoner av det, og det var veldig forventet at episoden ble sett av så mange på grunn av henne. Det er jo så delte meninger i den debatten. Ingen sure miner herfra, jeg har full forståelse for det, og jeg er takknemlig for at jeg får så fine tilbakemeldinger.

Men jeg vil veldig gjerne uttale meg om saken. Det engasjerer selvfølgelig meg og!

Jeg skal ikke gå inn på debatten på samme måte, men jeg har tenkt mye på fremstillingen av Cannabis i episoden. Jeg synes det var fint at jenta er såpass oppegående som hun er, men dessverre tror jeg hun kan treffe litt feil målgruppe. Jeg er redd for at budskapet hennes om Cannabis kan treffe mange unge. Mange unge som sitter hjemme på rommet sitt og kanskje sliter med angst, depresjon eller andre psykiske plager.

Kanskje de ikke tør å snakke med noen. Kanskje det har vedvart en stund uten at noen har plukket opp signalene. Kanskje ser noen episoden og tenker “yes! Endelig noe jeg kan gjøre på egenhånd for å fikse problemene, uten at noen merker det” eller “Det hjalp henne, da hjelper det nok meg og” eller noe annet i den duren. Det bekymrer meg. Det ser jo så lett ut for henne!

Samtidig sier hun noe om at det er både vanskeligere og farligere å skaffe det ulovlig i Norge, men når det frem på samme måte? Velger vi ikke litt hva vi vil høre, og ikke?


// http://whitepaperquotes.tumblr.com

Jeg forstår at mange er redde for både helsevesenet og medisiner. Det er nytt og ukjent. Hva møter jeg? Hva skjer, og hvordan tar jeg kontakt? Som jeg også sier i episoden er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Silje nevner at hun har prøvd flere ulike medisiner, uten hell. Jeg måtte også prøve noen ulike medikamenter før jeg fant det som hjalp best for meg. Men jeg fikk både hjelp og veiledning gjennom det og fant til slutt noe som har hjulpet meg til et mer stabilt liv.

Ikke alle trenger medisiner for å bli friske. Mange klarer seg kun med psykologhjelp. Og om du må prøve medisiner, så er det ikke nødvendigvis sånn at du trenger å prøve mange, eller oppleve det som Silje gjorde – å bli følelsesløs og trøtt. Uansett, prøv å oppsøke hjelp! Det er verdt et forsøk. Jeg lover.


// Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no

Jeg har skrevet en innlegg om akkurat det å oppsøke hjelp, hva som skjer og hva du kan gjøre selv. TRYKK HER for å komme til innlegget, eller trykk på bildet under. Jeg håper dette kan hjelpe noen der ute, som kanskje vegrer seg for å oppsøke hjelp.

Jeg oppfordrer alle foreldre der ute til å snakke med ungdommene deres. Sett dere inn i, og vær obs på tegn til depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Jeg hadde ønsket at jeg ble konfrontert av mine foreldre tidligere, men jeg skjønner også at det var vanskelig for dem å se at noe var galt. Vi blir flinke til å skjule vonde følelser i ganske tidlig alder. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, og ta deg tid. Det er ikke lett å spytte det ut. Det tar tid og det er vanskelig å sette ord på.

Så spør jeg Silje: Kommer problemet til å forsvinne, eller blir det bare utsatt?

Slenger til slutt med en kommentar fra en av de mange diskusjonene der ute.