Hver kveld skriver jeg minst tre ting som har vært positivt med dagen. Hvis jeg har hatt en skikkelig dårlig dag er det utfordrende å finne tre ting. Andre dager kan jeg skrive ti! Men det tvinger meg til å skyve vekk det negative, og fokusere på det positive. Dette er en app for ALLE. Frisk eller syk, spiller ingen rolle.
Appen kan brukes til mye forskjellig, men jeg anbefaler alltid å prøve ut en ting av gangen. Alt på en gang kan kanskje bli litt overveldende.
Den største utfordringen er å skrive i dårlige perioder. Men jeg liker utfordringer!
Jeg vet at du sliter, men hvorfor vil du ikke ha hjelp? Hvorfor tør du si det til meg, men ingen andre? Hvorfor må jeg bære dette for deg? Hvorfor må jeg bære det alene?
De siste ukene har jeg holdt en del foredrag rundt omkring og jeg får mange ulike spørsmål. Noen kan jeg svare på, andre ikke. Det er spesielt ett spørsmål jeg ikke klarte å svare på da, men som jeg har tenkt mye på i ettertid.
“Hvis en venn har en depresjon, men ikke vil oppsøke hjelp, hva gjør jeg da?”
Du vet at jeg er ufattelig glad i deg. Jeg vil deg kun det beste og alt godt. Men denne hemmeligheten gjør så vondt for meg å bære. Det er vondt for meg å vite at du har det vondt og at du ikke får hjelp til å bli frisk fra det. Jeg skulle ønske du kunne se at dette kan bli bedre. At du kan få det bra igjen.
Jeg vil alltid være der for deg, men dette blir vanskelig for meg også. Jeg vil støtte deg på veien og være med deg på det du trenger, men jeg klarer ikke lenger å gjøre det alene. Jeg trenger at du oppsøker hjelp. Jeg kan være med til helsesøster, eller vi kan snakke med læreren vår. Eller så kan vi snakke med mamma eller pappa? Da slipper du å snakke med din egen familie enda. Vi kan gå til fastlegen din, eller helsestasjonen for ungdom. Hvor du vil, men du må snakke med en voksen.
Jeg kan ikke lenger se på at du har det vanskelig. Du er min beste venn og jeg vil at du skal ha det bra. Det er vondt å se at du ikke har det så godt som du fortjener.
Det finnes mange gode behandlingstilbud. Det finnes mange personer dere ute som jobber for å hjelpe andre i din situasjon, og de fleste får det bedre. De kan hjelpe deg også. De ønsker å hjelpe deg!
Jeg vil være der for deg hele veien. Jeg går ingen steder, selvom du får prate med en voksen. Den personen erstatter ikke meg. Den bare hjelper oss på veien.
Jeg er evig glad i deg og vil for alltid støtte deg
Dette er brevet jeg ville skrevet. Å få et budskap skriftlig kan være sterkt for den som sliter. Det kan få frem hvor viktig det er få den hjelpen de trenger. Kanskje du kan skrive ditt brev til den du ønsker å hjelpe?
Husk at hvis det er alvorlig, så skal du ikke gå med det alene. Hvis personen som sliter er til fare for seg selv eller andre er du pliktig til å si det til noen. Det kan være egne foreldre, dens foreldre, lærere eller andre. Hvis det er akutt alvorlig kan du ringe politiet eller legevakten.
Til deg som sliter, men ikke tør å oppsøke hjelp.
Husk at dine venner skal være dine venner. De skal støtte deg, men de skal ikke behandle dine utfordringer. Husk at dine venner også kan bli slitne. Husk at de kan ha det vondt på dine vegne. Husk at de ønsker det beste for deg! De vil at du skal ha det bra. Vil ikke du det mot dine venner?
Det er alltid vanskelig å hjelpe noen som ikke ønsker hjelp. Noen ganger tar det måneder og kanskje år før personen selv innser at han/hun trenger det. Det beste du kan gjøre er å være der og å lytte.
Jeg skulle ønske jeg hadde et klart svar på dette her.
Det er ikke lenge siden jeg fikk (nok) en fin mail av en av dere lesere med et par spørsmål. Jeg setter veldig stor pris på alle mail, og mange spør om det samme. Så noen ganger tar jeg med meg spørsmålene deres hit på bloggen for å dele det med alle, i håp om at det kan hjelpe enda flere.
Denne gangen var spørsmålet om jeg hadde noen tanker om hva som har vært til hjelp fra familie og andre voksenpersoner. Jeg antar at jeg har skrevet noe om det et sted her på bloggen, men jeg kommer alltid frem til noe nytt hver gang jeg skriver så, here we go.
Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg. Familie, venner og i helsevesenet. Jeg har til og med en “vennegjeng” hvor alle er 40+.
Det viktigste for meg i tunge perioder er de gode samtalene. At de tør å spørre og at de gir meg tid til å svare. Noen ganger sitter setningene LANGT inne, men det er alltid rom for å sette ord på det som er vanskelig. Gråten kommer stort sett først, og det er godt å kjenne på at det også er lov.
// Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Noen ganger klarer jeg ikke å si det jeg vil si. Det er vanskeligere enn dere tror å si ordene “jeg er deprimert” eller “nå har jeg det vanskelig”. Det sitter hvertfall langt inne.
At jeg ikke svarer betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke vil snakke om det, men heller at de ikke stiller meg de rette spørsmålene. Jeg må få understreke at dette gjelder meg. Dette er noe som mine nærmeste vet fordi vi har snakket om det når jeg kommer ut av depresjonen.
// weheartit.com
I friske perioder har mine voksenpersoner fått lov til å fortelle hva de synes er vanskelig med mine episoder. Gjerne med en fagperson i rommet, som kjenner meg. Jeg har fått mulighet til å forklare dem hva jeg egentlig mener når jeg sier/gjør det ene eller det andre. Jeg vet at det er vanskelig for dem å vite hva de skal gjøre i en situasjon de aldri har vært i selv.
Et eksempel er at “Ikke ta på meg” betyr ikke alltid “gå bort”, men heller at jeg begynner bare å gråte igjen (eller mer) hvis du gir meg en klem eller holder meg på skulderen. Da får jeg ikke til å si det jeg vil si.
Det aller viktigste er at de nærmeste ikke har behandlet meg noe særlig annerledes. Det har vært en hårfin balansegang de gangene jeg har vært veldig deprimert. Da har jeg fått all den hjelp og støtte jeg har trengt. Ingen har snakket til meg på noen annen måte, for jeg er fortsatt meg, men jeg har fått litt mer hjelp til de dagligdagse tingene. Når ting begynner å bli bedre har jeg ganske fort fått tilbake ansvaret, men litt hjelp og støtte fra siden. Forventningene er tilbake.
// Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Det er veldig tøft. Det kan faktisk gjøre meg litt mer deprimert der og da, men jeg har alltid støtte med meg og selvtilliten øker for hvert daglige gjøremål jeg håndterer på egenhånd. Jeg tror dette har stor innflytelse på hvor fort jeg kommer ut i hverdagen igjen.
Dersom noen har andre tanker om hva som er til hjelp fra voksenpersoner og familie så må dere gjerne legge igjen noen tanker i kommentarfeltet.
Jeg trodde jeg hadde skrevet om det før, men finner ikke innlegget, så da skriver jeg litt om det igjen. Dette er også noe jeg tar opp i foredragene mine der det er rellevant.
Hovedpoenget er å registrere humøret hver dag. Dette kan gjøre det enklere å se det store bildet. Kanskje du kan se om du har noen episoder som går igjen. Kan det ha med årstid, hendelser, medisiner eller menstruasjon å gjøre? Er det andre faktorer som spiller inn?
Stemningsregistrering kan gjøres på flere måter. På skjema eller i app. Se mer på Bipolarforeningens sider, eller ved å TRYKKE HER.
For min del har det vært veldig nyttig når jeg skal måle fremgangen min. En gang i året setter jeg meg ned å lager en oversikt over hvor mange depressive, hypomane og friske dager jeg har. Det er det eneste verktøyet som kan vise meg svart på hvitt at det har blitt bedre i løpet av de siste tre årene.
Det er også veldig nyttig for å se om jeg har noen mønster i episodene og når jeg har blitt kjent med det mønsteret er det lettere for meg å ta forhåndstegler når jeg vet at det kommer.
I tillegg kan jeg lettere svare når psykologen spør meg hvordan jeg har hatt det i det siste. Hvis jeg er i en episode akkurat da, kan jeg gå tilbake å se at det ikke nødvendigvis har vært sånn så lenge som det føles ut som. Noen ganger kan det også være vanskelig å huske hvordan humøret faktisk har vært i det siste.
Jeg har funnet skjemaet veldig nyttig og håper du vil prøve det også, eller tipse noen du kjenner om det!
// Foto: Ole Walter Sundo – sundlofoto.no
Følg meg gjerne på sosiale medier:
Facebook – facebook.com/tankekjor
Instagram – @tankekjor
Twitter – @tankekjor
(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)
Jeg husker ikke om jeg har skrevet om dette før, men det kommer stadig nye lesere, så jeg skriver om det uansett.
Jeg fører noe som jeg kaller for positivt-bok. I den skriver jeg noen stikkord hver kveld fra dagen. Poenget er at ALT (overraskende nok) skal være positivt.
Hvis jeg har opplevd noe kjipt i løpet av dagen, så er det ofte det jeg tenker på når jeg går og legger meg. Ved å vri hjernen min litt, så tvinger jeg meg selv til å fokusere på det istedet. Det er ikke kjempelett og det krever trening, men det virker for meg.
Dette er selvfølgelig ikke løsningen på noen psykisk sykdom, men det er å hjelpe seg selv på veien. Ofte så er det noen positive ting i løpet av dagen, jeg bare ser dem ikke fordi de negative får så stor plass. Spesielt når jeg er deprimert.
– Kjøp deg en litt fin bok som er lett å ta med seg rundt.
– Positivt-bok bør skrives over en lengre periode for å kunne kjenne effekten på kroppen.
– Jeg kan ikke love at alle får ønsket effekt, men er det ikke verdt et forsøk?
– Det trenger ikke være så store ting.
(Det kan være alt fra at du orket å stå opp av sengen, fikk i deg mat, klarte å holde en avtale eller møtte noen du var glad i. Poenget er å finne de små tingene som gledet deg eller ga deg en mestringsfølelse i løpet av dagen.)
Jeg jobber, som nevnt tidligere, på Lærings- og mestringssenteret, avd. Blakstad i Vestre Viken.
Nå skal vi snart i gang med neste Bipolarkurs hvor alle med Bipolar Lidelse innenfor Vestre Viken kan delta. Det eneste du trenger er en enkel henvisning fra fastlege/psykolog.
Kurset går over 10 ganger, med ca. 3 timer hver gang. Vi har foredragsholdere som informerer oss om diverse nyttige temaer innenfor diagnosen.
Økonomi, hva skjer i hjernen, medisinering, tilbakefallstegn, symptomer, hvordan snakke med pårørende – for å nevne noe. I tillegg er det rom for diskusjon og erfaringsdeling.
Utdrag fra informasjonsskriv:
“Formen på kursene vil være undervisning og dialog med foreleserne, samt erfaringsutveksling. Du vil få en kursperm første dagen.”
Kunne dette være noe for deg? Ta kontakt med Tone Finvold snarest for påmelding og mer informasjon.
Etter en lang, stressende periode kjenner jeg på en ro. En uventet og deilig ro. En balanse.
Kanskje er det stille før stormen, men det vil jeg ikke tenke. Det jeg heller vil tenke er at jeg har kommet mye lengre og at jeg klarer å håndtere både stress og hvile på en helt annen måte enn tidligere. Bank i bordet!
// weheartit.com/entry/82597197
Før:
Etter stressende perioder slet jeg med å slappe av. Jeg lagde en lang todo-list med uviktige ting som ble veldig viktig, bare for å forlenge stressperioden. Når jeg endelig stoppet opp kom depresjonen.
Nå:
Jeg slapper helt av, sorterer ut de uviktige tingene og kjenner på en stolthet, ro og tilfredshet over alt jeg har oppnådd den siste måneden. (Jeg skal forøvrig skrive et eget innlegg om det senere)
// blingme.tumblr.com
Hvorfor?
1. Tilstedeværelse.
Gjennom hele stressperioden har jeg gått til psykomotorisk fysioterapi og har øvd både der og hjemme på å være tilstede her og nå.
2. Balanse.
Mellom hvile og positive aktiviteter uten stress
3. God planlegging.
I løpet av stressperioden har jeg jobbet parallelt sammen med psykologen min om å lage en “kriseplan” som går kun på perioden etter stresset.
I tillegg har jeg forberedt meg selv og de rundt meg på at etter onsdag så skal jeg bare hvile og slappe helt av frem til mandag (idag) uten mye mobil, internett, aktiviteter og impulser. Etter det skal jeg bygge arbeidsnivået rolig opp igjen til et balansert nivå.
// girlandthelion.tumblr.com
4. Avstand
Jeg har bevisst styrt unna emosjonelle serier og musikk som kan vekke gamle følelser eller triste følelser i meg. Jeg prøver heller å fylle på med morsomme serier og glad musikk. Ingen vits å terge depresjonssymptomene.
Macen min har nesten ikke fått noe oppmerksomhet. Ikke internett heller. Det suger ofte opp mye tid og energi (på tullball).
I tillegg har mobilen min fått hvile i “ikke-forstyrr-modus” – som er en alt for behagelig innstilling på iPhone. Den har også fått sove i stua istedet for på rommet mitt (iPaden har blitt brukt som vekkeklokke) som har gjort at jeg har måttet finne roen i meg selv og ikke i appene på mobilen om kvelden.
// weheartit.com/entry/82963662/gallery-ios
Idag har jeg fått holde et innlegg fra brukerperspektiv for 250 fagarbeidere om innleggelser og medisiner. Det var utrolig spennende å få snakke til psykologer, psykiatere og miljøarbeidere!
Jeg tror jeg har funnet min greie, for jeg koser meg så innmari når jeg står på scenen. Latter fikk jeg også! Det er nok det beste 🙂
I morgen skal dere få lese kriseplanen min for denne stressperioden.
Er det en ting jeg har gjort alt for mye av gjennom livet er det å starte opp store prosjekter, forlate dem og la dem falle i grus. Da står jeg igjen med et stor tomrom og mye anger.
Derfor vil jeg heller bite tennene sammen, fullføre og være stolt og fornøyd etterpå. Det innebærer også å ta konsekvensene i ettertid. Jeg mener, i mitt tilfelle, at det er verdt det.
www.blingme.tumblr.com
Når jeg skriver “konsekvensene i ettertid” mener jeg at jeg er ekstra sårbar for stress. Langvarig stress kan utløse en episode av hypomani eller depresjon hos meg.
Stress, for meg, er avhengighetsskapende. Jeg koser meg, men jeg vet at det kommer konsekvenser i ettertid som ikke er like bra. Da er spørsmålet; er det verdt kosen?
Svaret vil alltid være ulikt fra person til person, men svaret mitt er ja! Kanskje ikke alltid, men det er det i dette tilfellet.
Og I dette tilfellet (som i de fleste andre tilfeller) er det hvordan jeg takler stresset som er avgjørende. Gode mestringsstrategier kan forhindre en episode i etterkant av den stressende perioden.
Trikset er å finne ut hvilke mestringsstategier som passer for deg, men her er noen av mine stragegier for å komme meg gjennom dagene:
– Nok søvn/stabil døgnrytme
– Hvile innimellom og ikke gjøre så mye
– Prøve å fordele oppgavene mine gjevnt utover dagene
– Si nei til flere oppgaver
– Ha helt fri til å gjøre akkurat det jeg vil på søndager
– Ta en ting av gangen
– Sørge for å få i meg nok og gjevnlig næring
– Sette av tid til meg selv
– Ta pustepauser
– Sortere ut hva som er viktig å gjøre
http-//weheartit.com/entry/75671106
Det blir spennende å se reaksjonene mine når ting roer seg igjen. Jeg har et fantastisk nettverk og god oppfølging, så jeg er ikke så bekymret, egentlig.
Jeg tror at hvis jeg er flink til å bruke mestringsstrategiene mine, kan jeg forhindre at jeg faller helt ned i kjelleren eller opp i skyene.
Leserne av dette magasinet skal ha en sentral rolle og få muligheten til å dele sine historier, komme i kontakt med andre som sliter og få dele tanker, følelser og erfaringer med hverandre.
Jeg har selv vært så heldig å få være skribent for dette magasinet og jeg er veldig stolt av å kunne representere det!
Magasinet er gjennomført og ryddig, og jeg anbefaler det på det sterkeste!
Gjennom 5 år inn og ut av institusjoner får jeg stadig høre av nye fagfolk at jeg burde gå på Yoga og til psykomotorisk fysioterapi.
Psykomotorisk fysioterapi er en behandling hvor det jobbes ut i fra at emosjonell belastning, sykdomer og andre psykiske omstendigheter gir utslag for muskulære smerter. Det jobbes blandt annet med å endre pasientens kroppsholdning og pustemønster og fokuserer på koblingen mellom følelser og fysiske smerter.
Jaja, har jeg tenkt. Jeg har ikke råd uansett… Det koster meg nok å være syk i løpet av et år, så det får jeg bare vente med. Jeg har fått utallige henvisninger som fortsatt ligger i skuffen.
Før sommerferien hadde jeg en betennelse i skulderen og ble, nok en gang, henvist til psykomotorisk fysioterapi. Denne gangen sendte han henvisningen.
Jaja, tenkte jeg igjen. Jeg får bare håpe det går over av seg selv og at jeg ikke trenger behandlingen når de kontakter meg.
// weheartit.com/entry/51160389
Idag ringte det en veldig hyggelig dame til meg og sa at nå var det min tur til å få behandling. Jeg takket pent nei og fortalte at jeg nettopp har kjøpt leilighet og at økonomien er stram.
“Etter en innleggelse har du krav på 6 måneders gratis fysioterapi…” sier denne fantastiske damen. “Hæ?!”, sier den forvirrede Nina.
Ikke før idag, etter FEM år, har jeg fått vite at etter en innleggelse har jeg krav på 6 måneders psykomotorisk fysioterapi… Etter fem år!!!
Men! NÅ vet jeg det, og nå vet også dere at det kan være lurt å lese Norges Lover eller andre lover for å finne ut hva dere har krav på.
Neida, det er kanskje litt å ta i, men det kan være lurt å selv ta initiativ for å finne ut hva dere kan få gjennom deres behandling. For det er det visst ikke alle helsefagarbeidere som er klar over… Desverre.
Kan det være lurt å bygge opp en informasjonskanal som kan informere pasientene om hvike krav de har?
