Behandler folk deg annerledes?

God kveld i stua

Dette har vært en ganske hektisk, men fin dag. Nå ligger jeg slått ut med magevondt. Sikkert fordi jeg har glemt å puste idag. Magen min er rar sånn… Kanskje den er glad. Det kan også være. For det er jeg. Du kan lese mer om magen min HER.

 

Idag skal jeg skrive litt om at folk vet at jeg er psykisk syk og hvordan det påvirker meg.

Hele verden har tilgang til denne bloggen og alle som vil kan få vite at jeg er psykisk syk. Det er ikke akkurat noen hemmelighet lenger. Noe jeg synes er helt greit. Men hvordan reagerer folk da? Når de får vite at jeg er psykisk syk… Det er veldig forskjellig. Noen, men veldig få prater til meg som om jeg skulle vært laget av glass. De fleste oppfører seg helt vanlig rundt meg. Jeg er veldig tydelig med det at selvom jeg har en sykdom er jeg den jeg alltid har vært. Jeg er kanskje ikke lik mine gjevnaldene i alt, men stort sett har jeg samme mål og ønsker for livet som de fleste på min alder har. Noen er veldig flinke til å skjule at de vet. Det er selvfølgelig helt greit! Og noen stiller mange spørsmål. Det er også helt greit. Jeg er et menneske og liker å bli behandlet som et. Noe folk er veldig flinke til. At noen skal gå på tå rundt meg er ingen tjent med. 

Når jeg forteller noen at jeg har en diagnose pleier jeg å være veldig tydelig på at jeg ikke er noe annerledes enn den personen de har blitt kjent med. Jeg har bare litt tyngre bagasje og andre type utfordringer i hverdagen. Det er viktig for meg at de rundt meg vet at jeg ikke er redd for å snakke om det. Det kan også hjelpe dem til å stille de spørsmålene som noen eventuelt måtte ha. Det skal ikke være farlig å stille spørsmål rundt diagnosen. Ikke til meg. På den andre siden er det ikke alltid like gøy og BARE prate om det. Litt sånn, fordi vi ikke har noe annet å prate om. Jeg synes det er veldig hyggelig å høre om andres liv og hverdag i ny og ne også, og ikke bare prate om diagnoser og sykehus. Det er også en av grunnene til at jeg har denne bloggen, slik at nysgjerrige mennesker skal få snoke litt og dem som ikke tør å spørre kan få lese om meg her.

//privat

Jeg kan tulle med det, og de fleste synes det er helt ok. Det gjør det hele litt mindre farlig.

Hvis jeg skal fortelle en person om min diagnose synes jeg det er veldig greit at personen har blitt litt kjent med meg først. Førsteinntrykket er viktig for de fleste og hvis jeg braser ut med dette rett etter håndtrykket hadde nok mange blitt vettskremt. Det hadde hvertfall jeg!

Jeg ønsker at personen skal møte MEG før hun/han møter diagnosen. Når jeg først sier det, er det kanskje i en samtale der det passer seg eller faller naturlig å nevne det. Da er jeg alltid veldig nøye på å la personen bli klar over at det ikke er farlig og at jeg er meg tross alt. Hun/han får også streng beskjed om at hvis det er noe du lurer på, så er det bare å spørre. Jeg er ikke redd for å snakke om det og ingen spørsmål er for dumme.

Dette mener jeg er viktig, slik at ikke personen går hjem og lurer på masse, søker på internett og danner seg et bilde av hvordan jeg er. Da er det bedre at jeg får prate for meg selv. Jeg har kanskje ødelagt litt meningen bak dette avsnittet med at folk kan besøke bloggen før de møter meg for første gang. Det er bare noe jeg må leve med. Det er bedre enn det motsatte – at ingen vet, synes jeg.

 

Noen vil kanskje si at jeg prater mye om dette. Det er ikke så rart. De fleste prater om det som opptar en i hverdagen. Jeg har en blogg, en bok og en åpenhet som gjør at dette opptar meg mye i hverdagen og vil derfor bli naturlig for meg å snakke om. Allikevel føler jeg ikke at dette temaet kommer opp så ofte som før, og det er helt ok!

//weheartit.com

 

Vil du mene noe om denne saken er du hjertelig velkommen til å gjøre det i kommentarfeltet 🙂

Hade så lenge!

Hurra for meg!

Hei flotte folk!

Idag ble jeg kåret til Årets blogger i Asker og Bærum, noe jeg synes er VELDIG stas. Det føles litt som at jeg har bursdag idag fordi jeg er så heldig å få mange koselige tilbakemeldinger!

Det er så utrolig hyggelig å få så mye støtte og det betyr veldig mye for meg. Dette er en så stor motivasjon til å fortsette og være åpen og ærlig rundt psykiatri. Tusen takk!

For dem som lurer så har jeg vunnet et speilreflekskamera som jeg ikke har fått enda. Les saken i Budstikka HER.

 

Igjen, tusen takk for all støtte og fine tilbakemeldinger. Dere er fine!

(lik gjerne bloggen min på facebook. Trykk HER.)

Boken min

Hei flotte folk!

Som dere kanskje har fått med dere har jeg lagt ut veldig mange spørsmål og svar de siste ukene. Dette er rett og slett fordi dere stiller viktige spørsmål som jeg mener at det er viktig å svare på. Samtidig som det er temaer som engasjerer meg veldig! De som har fulgt meg en stund ser kanskje også at jeg blogger en del mer og det er fordi jeg føler at jeg har masse å skrive om. Som selvfølgelig er fint. Så til alle mine kjære lesere; spørsmål om hva som helst mottas med takk!!

 

I kveld tenkte jeg å fortelle dere litt om boken min.

Jeg har skrevet en bok på ca. 100 sider som heter “Hei verden. Jeg er psykisk syk.” Utgangspunktet for boken er denne bloggen. Jeg har samlet sammen de viktigste blogginnleggene. Så har jeg tatt for meg ett og ett innlegg og skrevet om hva jeg tenkte på den tiden jeg skrev innlegget og hvordan jeg tenker annerledes nå. Hva jeg har lært. Så har jeg skrevet litt om pårørende og generelt om depresjon. I tillegg har jeg delt mange erfaringer i boken. Jeg ønsker at boken min skal kunne være et verktøy for psykisk syke og deres pårørende, og en kilde for “mannen i gata”, som hvem som helst kan lese for å forstå psykiatri bedre. Kanskje får du et annet bilde av psykisk syke etter å ha lest den? Den er skrevet i et forsøk på å få mer åpenhet rundt temaet psykiatri. Noen må starte og jeg gjør det mer enn gjerne!

Det er nakent og ærlig. Jeg er stolt av boken min.

//privat

 

Jeg startet på boken i en manisk episode. Jeg var veldig kreativ og ønsket et stort prosjekt å jobbe med. Jeg skrev i 18 timer i strekk. Senere fullførte jeg den i en litt stillere fase. Motivasjonen jeg hadde for å skrive boken er alle menneskene rundt meg. Alle som støtter meg og som er en del av mitt liv. Alle dem som har hørt min historie og som fortsatt ønsker å være min venn, heie på meg. Det er de menneskene som bryr seg genuint som gir meg mot til å være så åpen og ærlig. Da jeg startet bloggen i 2008 hadde jeg ikke trodd at jeg kom til å få så mye støtte og gode ord som jeg har fått! Jeg er et heldig menneske!!

En annen ting som motiverte meg til å skrive er at jeg har et veldig sterkt ønske om at psykiatri skal få like stor aksept som fysiske plager. Og for å få til det må noen utgi informasjon om psykiske plager. Uten lærdom blir vi aldri bedre. Jeg ønsket å gi ut min livshistorie slik at andre kan se at det ikke er så farlig å være psykisk syk, og at dere kan få et inntrykk av at det ikke alltid trenger å være like tungt å ha en psykisk lidelse. Jeg og boken min har fått så mange positive tilbakemeldinger og vi er uendelig takknemmlige! Det varmer hver eneste lille krok av kroppen min. Det er godt å føle at jeg er med å bidra til mer åpenhet til samfunnet. Noen av dere har kanskje lest den? Hva synes dere?

Ønsker du å kjøpe boken min? Send meg en mail: [email protected].  

 

Vil du se videointervjuet Budstikka laget om meg? Trykk HER.

Takk for at du tar deg tid til å lese bloggen min. Ha en god natt, kjære leser!


 

(Lik gjerne bloggen min på facebook ved å trykke HER)

Tabubelagt psykiatri

Idag har vært en kort dag på jobb. Har jobbet 4 hektiske timer og nå har jeg dundrende hodepine av en eller annen rar grunn. Pleier sjeldent å ha det, men sånn er det noen ganger…

Jeg har fått spørsmål om psykiatri og tabu og skal selvfølgelig svare på det. Jeg synes det er et superspennende tema som jeg sikkert kan skrive side opp og side ned om, men har selvfølgelig prøvd å fatte meg i korthet. Håper jeg har fått med det viktigste. Enjoy!

 

//weheartit.com

Du skriver på bloggen at psykiske sykdommer er tabubelagt, hva mener du med det?

Et tema som er tabubelagt betyr at det ikke “skal” snakkes om. Banning er for eksempel tabuord. Et tabubelagt tema blir ofte begravd og ingen tør å snakke om det, det er “fyfy” å nevne det.

Mange ser rart på deg hvis du forteller at du er psykisk syk og blir kanskje redde for at du er “gal” eller utilregnlig. Det er et tema som vi ikke vet så mye om og mange er sjenerte for å stille spørsmål. I stedet for å spørre har mange et bilde av hvordan psykisk syke er og tror alle er sånn eller slik. Hvis du sier du er psykisk syk vil folk heller gå på tå rundt deg enn å snakke med deg direkte om hva som feiler deg. Noen som kjenner seg igjen her? Det som er spennende er at “mannen i gata” kan være psykisk syk. Du trenger ikke se det på personen engang.

Det har vært lite informasjon å finne om det. Det var derfor jeg startet bloggen min i 2008. Mitt mål er at dere skal kunne finne informasjon om psykiatri slik at dere kan få et litt “mildere” bilde av det å være psykisk syk. Jeg har også delt mange livserfaringer fordi jeg mener det er minst like viktig. For meg har det hjulpet veldig å ha bloggen. Det blir mindre spørsmål og folk kan forstå meg lettere (føler jeg, hvertfall).

I 2012 har flere åpnet opp og snakket rundt temaet og vi har fått mer informasjon fra media. Folk generelt aksepterer temaet mer, fordi de vet mer. At det snakkes om i media er gull! Det er vår største mulighet for å få mer åpenhet rundt det. Det hjelper også på for folk som ønsker å stå frem og si at de er psykisk syke på ett eller annet nivå. Det blir bedre tatt i mot i samfunnet.

Jeg mener at psykisk syke som er åpne kan komme lengre på kort tid enn de som ikke sier noe. Er du åpen, oppsøker hjelp og har en god dialog med pårørende og helsevesenet (fastlege, psykolog osv.) kan det bli mye lettere for personen å håndtere sykdomen sin. Det er lettere å få riktig hjelp på den måten.

//weheartit.com

 

Depresjon, angst og andre psykiske lidelser er like menneskelig som å brekke et ben. Fler og fler opplever å få en depresjon og det er få som faktisk vet hvordan de skal gå frem for å få orden på det. Derfor er det viktigere enn noen gang å gi folk informasjonen de trenger!


 Hva mener DU om at psykiatri er tabubelagt?

 

(Lik gjerne siden min på facebook ved å trykke på bildet over.)

Pappaen min og meg selv utenom diagnosen

Forholdet mitt til familien er veldig varierende. Jeg er veldig knyttet til pappa. Det går sjelden en uke uten at jeg prater med han minst en gang. Når jeg er innlagt ringer han eller er på besøk hver eneste dag. Han stiller alltid opp for meg. Det har han alltid gjort, men det så jeg ikke før jeg ble 18-19 år. Før det var han bare “irriterende” fordi han brydde seg og satt grenser for meg. Nå er han den som alltid står ved min side gjennom vanskelige valg og avgjørelser, selvom vi ikke alltid blir helt enig… Han leser meg som en åpen bok. En periode kunne han se på meg og si “har du glemt å ta medisiner idag?” og ganske riktig hadde jeg det! Han ser når det går oppover, og når det går nedover.

Fra jeg var 9 og gikk til min første psykolog var valget mitt om jeg ville involvere foreldrene mine eller ikke. Jeg valgte å ikke si noe til dem, og holde alt mellom meg og psykologen. Det gjorde det veldig vanskelig for pappa å forstå meg, og vite hva han kunne hjelpe til med. Da jeg ble innlagt første gang i 2008 overtalte behandleren min meg til å være åpen til foreldrene mine og vi hadde vår aller første familiesamtale som var veldig tøff. Etter den dagen har pappa vært involvert hver eneste gang jeg har vært innlagt og fått god informasjon om meg og min diagnose. Dette har gjort det hele mye lettere å takle hele situsjonen. Jeg tror aldri jeg hadde klart meg uten han.

Kan du fortelle litt på bloggen om deg selv utenom diagnosen?

Tja, meg selv.. Det er ofte vanskelig å finne meg selv midt oppi diagnoser og sykdom og medisiner. Det hender allikevel at jeg føler meg som meg selv. Da er jeg utadvent, skravlete, litt morsom og har god selvtillitt (men ikke for god, da er jeg manisk!). Jeg er aldri redd for å si hva jeg mener og er alltid ærlig. Løgner har jeg vokst ifra, heldigvis (det stoppet i fjortizzalderen) og nå kan jeg ikke fordra løgner, selvom det bare er en hvit en. Når jeg sminker meg, retter ut håret og skifter ut av joggedressen trives jeg med mitt eget speilbilde. Allikevel vil jeg ikke kalle meg forfengelig, for jeg går gjerne sminkeløs i joggedressen foran hvem som helst og elsker det, men det er alltid en god følelse å stelle meg litt. Jeg har et stort hår med masse krøller som jeg hater, til alles fortvilelse, men det kan jeg lite for. Det er sånn i veien… Derfor går jeg alltid med topp på hodet hvis jeg ikke har rettet ut håret. Nå tror jeg at jeg har sporet av veldig og velger å avslutte her. Jeg håper du fikk litt svar på spørsmålet ditt?

 

Synd at sola ikke ville titte frem idag, men den positive siden ved det er at jeg fikk skrevet litt til dere OG jeg skal gjøre litt husarbeid nå. Det er alltid noe positivt ved det meste har jeg funnet ut.

Ha en superfin frimandag videre

 

(Lik gjerne bloggen på facebook også ved å trykke på bildet over.)

Jeg skjelver..

Hei!

Idag har vært en lang dag. Fikk lite søvn i natt og stod tidlig opp for å dra på stranda. Tenkte at det kom til å bli chill, men når klokka nærmet seg fire var jeg helt slått ut. Jeg skalv da jeg kjørte hjem og tenkte det var fordi jeg var sulten. Tre timer senere hadde jeg fått i meg litt mat og var på vei i bursdag.

Jeg hadde en uendelig god lykkefølelse på veien dit, som jeg skrev om i forige innlegg. Da jeg satte meg på tbanen kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Sånn på nippet til å bikke over til depresjon sliten. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å dra i bursdagen allikevel, men merket fort når vi kom dit og det ble folksomt at dette ikke gikk.

Jeg skalv fortsatt, prøvde å spise litt mer og satt der litt til, men måtte til slutt bare dra hjem. Så ringte samboeren min og spurte om jeg ville komme en tur dit han var.

Jeg tenkte at jeg egentlig trengte å være hjemme og slappe av, men så er det noe med denne lille sommeren vi har fått. Det er så sjeldent dette været, at jeg følte bare jeg måtte utnytte det til det fulle. De var heller ikke så mange og tok det veldig rolig, så da bestemte jeg meg for å ta meg en liten tur dit.

Nå merker jeg at jeg burde hørt på kroppen og blitt hjemme. Det var veldig koselig, men jeg skalv hele tiden og til slutt måtte jeg bare dra hjem derfra også…

Nå ligger jeg og ikke får sove (andre natt på rad) og kroppen roper til meg at jeg må ta det med ro og sove ut i morgen. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg som pleier å være så flink til å høre på signalene kroppen gir meg! Nå vil jeg bare ut og nyte været og hvertfall ikke gå glipp av noe.

Dårlig deal dette her…

Vi får se hva morgendagen bringer, men jeg må hvertfall legge meg tidlig i morgen. Det er helt sikkert.

Vil jo ikke akkurat at det skal gå nedover nå som det går så veldig bra! Skjelvingen er her enda, noe som er et veldig tydelig slitenhetstegn hos meg. Det er ikke alltid like lett å være flink pike og høre på hva kroppen vil.

 

Håper dere sover godt, eller har det veldig gøy ute et sted. Nå må jeg prøve litt til å sove. Jeg måtte bare skrive tankene mine.

God natt, da!

Solskinnsdag

Mobilblogg:

Idag har jeg tilbrakt hele dagen på stranda og tatt med den friheten og ikke blogge. Kanskje det kommer noe i kveld, men nå skal jeg i bursdag og sitter på en svett tbane inn til byen:) Det blir kos!

Da jeg gikk ned til tbanen nå fikk jeg sånn skikkelig fin lykkefølelse i kroppen. Jeg ble varm og glad. Beste følelsen å være glad for ingenting!

 

Takk igjen for at du besøker bloggen min!!
Ha en fin kveld, kjære leser

Mine mål videre

God morgen, fine!

Nå gleder jeg meg fryktelig til å gå i sommerklær og ikke uniform!

 

Jeg vil gjerne legge til et par tiing til gårsdagens innlegg om psykiatri, som du finner HER. Jeg fikk nemmelig en kommentar fra en annen som hadde vært innlagt som fortalte at hun måtte gjøre mye selv. Det må du på Blakstad også. Du må vaske klærne dine og skifte på sengen selv, men du kan få hjelp til begge deler. Når jeg er innlagt sender jeg alltid klærne mine hjem til pappa og skal jeg være innlagt over lengre tidtar jeg med eget sengetøy (det er lov noen ganger. Det du får er litt stivt).

I tillegg vil jeg si at du blir behandlet som et likeverdig menneske. Alle ansatte er fult klar over at hvem som helst kan havne i krise og trenge hjelp. Du er ikke noe mindre enn dem av den grunn!

//blingme

 

Hva er dine mål for fremtiden?

Mitt første og viktigste mål videre er å jobbe med å tenke positivt, noe jeg merker at jeg har godt utbytte av. Det er noe jeg jobber med daglig og som jeg ser på som en teknikk for å bli mer stabil. Å bli mer stabil er mitt andre mål. Jeg ønsker å få en stabil hverdag, klare å finne en balanse med faste rutiner. I tillegg ønsker jeg å få meg en utdanning og en jobb jeg kan trives i etterhvert. Gifte meg og få barn om noen år er ønskelig, når jeg er klar for den slags. Foreløpig har jeg nok med meg selv.

Ha en fiiiin dag i solsteika! Love

Psykiatrisk sykehus

Hei på dere kjære, kjære lesere!

Idag har vært en fin dag på jobb og en herlig dag i varmen med grilling og en skikkelig fin samboer. Det er digg at sommern er her og det er enda diggere at jeg har FRI helt til tirsdag.

//weheartit.com

 

Nå tenkte jeg å skrive litt om Blakstad og rutiner rundt en innleggelse på psykiatrisk. Dette er nok årets lengste blogginnlegg, men med viktig informasjon om psykiatrisk sykehus og deres rutiner. Mitt første innlegg om Blakstad (og det første forsåvidt) kan du lese HER. Takk for at du tar deg tid til å lese dette. Jeg håper du kan få et inntrykk av hvordan det er å bli innlagt, eller hvordan rutinene er der.

 

Kan du fortelle litt om Blakstad Psykiatriske sykehus?

Sykehuset er 100 år gammelt og ligger på Askers nydeligste og roligste område, rett ved sjøen. Det er mange aktiviteter for pasienter, som f.eks. cafe med kiosk, bibliotek, treningsrom, aktivitetsrom med biljard, bordtennis osv.. Det er også ulike gruppetilbud på de ulike avdelingene.

 

Nedskjæringer fra kommunen

Desverre skrenker Asker Kommune til stadighet ned på tilbudene og jeg tror de tenker veldig lite på pasientene. Det er mye viktigere å spare penger, enn at vi har det bra… Vi er jo tross alt syke, så vi merker ikke at de kutter ned på alt som kuttes kan… Selvfølgelig merker vi det!! Vi blir påvirket av det, vi ser vi også, tro det eller ei.

I tillegg merker vi det på personalet som ikke en gang får lov til å spise samme maten som oss. Før var det både svømmebasseng, solarium og kafeteria (som var dagens høydepunkt å få gå til) og flere andre aktiviteter som var med på å bedre oss pasienter fortere. Ser ikke politikerene dette? At ved slike tilbud kan de få en hurtigere bedring hos pasientene og dermed få lavere “innleggelsesprosent”.

Neida, Blakstad er et lavterskeltilbud, på alle måter. Sist, og kanskje størst er det at det er satt av null kroner til oppussing av rom og restaurering (har jeg fått inntrykk av). Vi ser ikke stort til penger som skal brukes til det. Rommene trenger en skikkelig ommøblering. Tross politikerene gjør de ansatte på sykehuset er sinnsykt bra innsats og jeg har ikke et vondt ord til dem!


Røykerommet på skjermet avdeling. Dette er ganske fint, egentlig.   //privat

 

Personalet 

Er det en ting som er avgjørende og det aller, aller viktigste så er det oppfølgingen. Nedskjæringene har sin pris, men til gjengjeld har vi fått beholde mange dyktige psykologer, overleger, sykepleiere og annet personale! De har (ihvertfall i mitt tilfelle) gjort en megabra innsats som jeg er evig takknemmlig og veldig glad for.

At jeg får muligheten til å legges inn på et så flott sted bør jeg være godt fornøyd med, og det er jeg. Mitt liv har opp til flere ganger ligget i deres hender og de har bevart det med myk hånd. Nesten alle jeg har møtt på Blakstad har vært så tålmodige og dyktige.

//google

 

 

Rutiner for innleggelse på psykiatrisk sykehus

For å bli innlagt på Blakstad må du ha en henvisning fra lege eller psykolog. Du blir lagt inn på psykiatrisk hvis du er til fare for deg selv eller andre i feks. psykose, depresjon (selvmordsfare), mani, om du har tvangshandlinger eller andre ting du sliter med. Det er veldig mange ulike grunner til at folk sliter og må legges inn.

Når du først har kommet inn på institusjonen får du utdelt et rom og må vente på at en overlege skal komme å snakke med deg. Denne samtalen heter “innkomstsamtale” hvor det blir kartlagt hvorfor du er der, hva du sliter med, og i hvilken grad og hva sykehuset kan gjøre for å hjelpe deg på best mulig måte. Så er det bare å ta seg til rette og bli kjent med avdelingen.

//privat

 

Kontakt, lege/behandler

Man får en kontakt for hver vakt (dag og kveld). Det er en av personalet, enten sykepleier eller miljøarbeider som gjerne tar en samtale med deg, blir med å gå en tur eller utfører andre aktiviteter du måtte ønske (spille kort, yatzy, se på tv osv.). Det er også denne personen du tar kontakt med om det skulle være noe i løpet av vakten og som blir med på eventuelle samtaler med behandler.

Behandler er den overlegen/psykologen du får utdelt for oppholdet. Denne personen bestemmer hva som skal gjøres, eventuelle medisiner, og hvor lenge du må/kan være innlagt.

Du har som regel 2-3 samtaler i uken med behandler. I disse samtalene står du ganske fritt til å snakke om det du føler her og nå og hva du selv ønsker av oppholdet. Det blir også diskutert hvordan sykehuset kan være til hjelp og om du føler deg noe bedre fra samtale til samtale.

 

Behandling

Ulik diagnose krever ulik behandling. Ingen blir behandlet likt. Det er ca. 8 pasienter pr. avdeling og ca. ingen av disse har de samme kravene eller behandlingsmetodene/samtalemetodene. Dere har ulike regler for utgang (noen får gå fritt ute, andre må ha følge og noen kan ikke gå ut i det hele tatt), aktiviteter, spisevaner osv.

Utenom regler blir det ofte et sosialt miljø blandt pasientene hvor man snakker om været og andre spennende temaer. Det er ikke uvanlig eller farlig å spørre hverandre hva man er inne for. Noen svarer, andre ikke og det er helt lov.

//google.com

 

Frivillig/Tvang

Det er to ulike “vedtak”. Frivillig innleggelse og tvangsinnleggelse. Om du oppsøker hjelp selv og uttrykker at du trenger det kan du bli lagt inn på frivillig basis. Sykehuset ønsker å ha flest mulig innlagt frivillig. Om du er ute av stad til å vurdere det kan du bli langt inn på tvangsparagraf om du er til fare for deg selv eller andre.

Da kan helsevesenet tvinge deg til innleggelse enten ved hjelp av politi eller ambulanse. Det er også noe jeg kaller frivillig tvang som jeg stadig møter. Da sier psykologen/fastlegen min inndirekte at jeg enten må legges inn frivillig, ellers legger de meg inn på tvang. Da må jeg pent gjøre som de sier (noe jeg alltid er glad for i ettertid!).

Ellers har vi noe som heter nødrett. Hvis du allerede er innlagt på frivillig grunnlag og ønsker å skrive deg ut kan din behandler holde deg igjen på nødrett. Da mener han/hun at du ikke er i stand til å klare deg uten proffesjonell hjelp og du får ikke dra fra sykehuset. Dette er kun for din egen sikkerhet.

 

Hva er lov/ikke lov på psykiatrisk? Og annen “praktisk” info

Det er lov å smile. Det er lov å ha besøk stort sett hele dagen. Det er lov å sitte i stua og se på tv. Det er ikke lov å rømme, da kommer onkel politi. Du kommer veldig langt med å samarbeide med sykehuset, men det er også lov å være negativ. Det er felles toaletter på de fleste avdelingene. Det er felles måltider, men det er lov å spise på rommet. Det er internett på mange avdelinger.

Det er låste dører på de akuttpsykiatriske avdelingene – den første avdelingen de fleste havner på først. Noen blir flyttet videre til andre mer passende avdelinger. Jeg kommer ikke på noe spesielt som ikke er lov. Vanlig folkeskikk gjelder så langt det er mulig. Alle går i sine egne klær. Alle sover i vanlige senger og alle har eget rom.

 

Tvangstrøye

Tvangstrøye er ikke så vanlig som folk tror. Tvangstrøye har jeg faktisk aldri sett. Det jeg har sett er belteseng. Hvis en blir lagt i belteseng gjelder strenge regler.

Først og fremst må personen være “ustyrlig”, eller agressiv. Om en person oppleves som truende trykker personalet på en knapp og flere løper til personen.

De legger han/hun først i bakken og henter beltesenga. Så blir personen låst i armer og ben til han/hun blir roligere. Om personen er psykotisk kan dette være til pasientens beste, selvom det kanskje er vanskelig å se det fra utsiden.

Det er alltid en eller to ansatte som følger med sengen og pasienten skal ikke ha vondt, selvom det selvfølgelig er ubehagelig å ligge der. Når pasienten er roligere blir han/hun løsnet fra sengen.

//google.com

 

Mine opplevelser på Blakstad har jeg skrevet en del om.

Selvom det er et bra sted å få hjelp, håper jeg selvfølgelig at jeg slipper å bli innlagt der igjen. Du er hjertelig velkommen til å leke deg i arkivet. Jeg vil anbefale å lese etter kategoriene til høyre.  

 

Takk for at du tok deg tiden. Jeg håper du fant noe nyttig info?

God natt

Sol og varme er bra for sjelen

Nå sitter jeg ute og slikker litt sol i den lille pausen min. Kundene er blide og det er god stemning på jobb nå som sola er her. Ingenting er bedre enn det. Merker at jeg fylles med varme, smil og energi og er veldig motivert til å klare meg en sommer uten innleggelse. Sommeren er den letteste, for da har vi lys og varme og glede. Herlig.

Husker ikke om jeg har lagt ut disse bildene før, men de passer så bra så da får dere dem en gang til. //weheartit.com

Ha en fantastisk dag videre.. 🙂