Det gikk jevnlig opp og ned. Skuffelsen var desto større når jeg nok en gang falt ned i dype daler. Jeg trodde jo bare at jeg hadde en depresjon. Som kom til å gå over… I ettertid vet jeg at angsten kom fordi jeg var så deprimert.
21.09.09. Reinnleggelse???
Nå trodde jeg virkelig jeg var på rett spor, men neida. Det er vanskelig å gå oppover i en rulletrapp som går feil vei.
Forrige uke var ikke veldig morsom. Alt gikk nedover og jeg gråt for hver minste ting som skjedde. Hadde angstanfall flere ganger daglig og glemte alt som het å leve. Å ligge hjemme på sofaen i dagesvis og deppe er kanskje vanskelig å tenke seg, men i uka som var kunne jeg ikke tenke meg noe annet. Angsten vet jeg ikke hvorfor kommer, men det er nok en følge av depresjonen.
Når jeg får angstanfall blir jeg paranoid, så jeg føler at alle som går fordi huset skal komme inn og voldta meg, eller pine meg på andre måter. Jeg gråter og gråter og vet egentlig ikke helt hvorfor og pulsen er veldig høy. Dessverre skjer dette ofte når jeg er alene så det er vanskelig å kontrollere hva jeg gjør. Impulskontrollen har blitt enda litt bedre, men hver gang jeg får angstanfall eller har det vanskelig sliter jeg med å styre det.
Grunnen til at det ble vurdert en ny reinnleggelse var flere ting. Jeg hadde det ikke noe bra forrige uke og gav nesten opp alt. På torsdag var jeg hos psykologen og hun var veldig i tvil om innleggelsen. Vi ble enige om at jeg skulle dra til legen på fredag for å ta blodprøver. Dette var for å sjekke om antideprissivaen var tatt opp i blodet mens jeg var forkjøla for det kunne være en av grunnene til nedturen. Det er visst mye de kan finne ut ved blodprøver.
23.09.09. Still free
Jessssssssssssss fortsatt FRI!!
Vi ble enige om at vi skulle drøye til over helgen for å se hvordan det gikk. Det gikk litt bedre på søndagen, og psyken har gått litt opp igjen. Da vi hadde møte idag var de heldigvis enige med meg om at det ikke var så lurt med innleggelse igjen. Lettende.
I og med at jeg var såpass ustabil som jeg var, ble jeg lagt inn på en åpen døgnenhet i perioden 1.10.09 ? 01.02.10. Her var det åpne dører og jeg kunne fortsette dagliglivet selvom jeg var innlagt. Det var et langt opphold med utredning og mye frem og tilbake. Medisinendringer og utprøvninger. Jeg ble skrevet ut med bipolar lidelse og feil medisiner. Noe som ikke er en særlig god match. Disse månedene jobbet jeg mye med meg selv og hvordan jeg skulle håndtere hverdagen og ble skrevet ut litt sterkere enn da jeg kom inn.
Da jeg fikk diagnosen ble jeg lettet. Nå vet jeg hva som feiler meg og kan forholde meg til retningslinjer for den konkrete diagnosen. Jeg leste meg opp på den og fikk svar på hvorfor jeg var som jeg var i oppveksten. Det var også mye lettere for meg å håndtere eventuelle opp og nedturer. Diagnosen forklarte meg mye.
Jeg har gått til psykolog siden jeg var 9 år. Min første innleggelse var i 2008. I slutten av 2009 ble jeg innlagt på en døgnpost for utredning. Det var mistanke til at jeg hadde en diagnose. Mellom disse to innleggelsene hadde jeg mye opp- og nedturer, og gikk uvitende om en Bipolar Lidelse. Her er noen utdrag:
Det første utdraget er fra 14.07.09. Jeg hadde flyttet for meg selv og hadde mer enn nok med skolen, så jobb var nedprioritert og jeg skulle få hjelp fra NAV… I tillegg har jeg flyttet mye gjennom årene med skilte foreldre og pendlet 3 timer hver vei i 3 år til videregående skole, noe som ikke gjør det Bipolare særlig godt.
… Penger er fortsatt et problem. Man kan ikke betale med penger man ikke har og når jeg ikke kan jobbe så mye heller har jeg kommet meg ned i en dal som det er litt vanskelig å komme seg opp fra med det første. Pengene suger meg ned og det er ikke noe gøy. Ellers er det herlig å bo alene. Jeg kan gjøre som jeg vil, når jeg vil og har kun meg selv å forholde meg til i min egen leilighet.
Uansett, det er godt å komme bort fra alt hjemme, alle menneskene jeg må forholde meg til, endre tankemønsteret når jeg flytter fra mamma til pappa eller omvendt.
Det jeg gleder meg veldig til er å GÅ til skolen!! Slippe å stå opp 06.30 for å reise i 1,5 time for å komme meg til skolen. Kunne GÅ hjem igjen, uten å møtte vente på bussen og løpe til toget for å slippe å vente en time på neste. Det er en av de tingene jeg blir mest sliten av, tror jeg!
Dette blir nok en stor utfordring på mange måter, men det blir også en lettelse!
Pga. Mye feilmedisinering reagerte kroppen min med depresjoner og mye ustabilitet. Jeg har lært meg nå at for mye antidepressiva i en bipolars hverdag er mer ødeleggende enn hjelpende. (Jeg visste ikke at jeg hadde diagnosen på dette tidspunktet.)
15.8.09. Breakdown
Glemte å fortelle om mitt breakdown idag. Sånn i 1-2 tiden sa det plutselig bare klikk. Jeg var på jobb og plutselig klarte jeg ikke gjøre noen ting og alt ble bare mørkt og trist. Ikke noe selvmordstanker, heldigvis da. Men bare masse tunge tanker om alt mulig dritt og at det er spesielt ille nå som jeg ikke har penger eller noe. Skulle så gjerne visst hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller hva jeg kan gjøre for å fjerne alt sammen, men mye sitter nok en god stund til. Nå skal det bli godt å få komme til psykologen igjen, tror jeg. Når jeg først faller litt ned, så faller jeg akkurat litt for langt og det er vanskelig å hente seg inn igjen alene. Prøver så godt jeg kan nå og komme meg igjennom det uten beroligende da og det er jo en veldig bra ting! Får se hvordan det er i morgen.. Sikkert endel bedre tenker jeg. Så skal det nok bli bra å komme i litt normal gjenge igjen.
23.08.09. Humørsvingninger
….. Sist, og kanskje størst. De jævla humørsvingningene. Jeg vet ikke hva som gjør det eller hva som plager meg om dagen, for jeg har det egentlig ganske bra! men noe er det og jeg griner masse uten å vite hvorfor. Ellers skal det veldig lite til før jeg griner, blir sint, eller lei meg. Det er litt kjipt for kanskje jeg må øke dosene på medisiner og det vil jeg jo ikke. Men vil ikke gå sånn her heller!! Er veldig glad innimellom, men er mest sånn care eller sånt crap. What to do??!! Pis ut
Livet er virkelig herlig. Okei, jeg skal kanskje ikke legge på for mye før jeg i det hele tatt har starta, men etter den siste innleggelsen har jeg hatt det så veldig bra! Jeg visste ikke at livet kunne være så godt. Tenk om jeg hadde gjort slutt på det? Det er jo nå det starter…
Russetiden er her endelig og det har jeg ventet på siden jeg var kanskje 10 år. Selvom jeg føler meg litt liten til å være russ, så er det nå det er min tur og det nyter jeg! Så mye jeg kan da, selvfølgelig. Jeg tåler jo ikke så mye av gangen, men det jeg får vært med på er supergøy. Vi har intensiv på skolen også. Det er jeg ikke så mye med på enda, men jeg har vært der litt og det kommer nok til å bli bra! Og jeg skal kanskje flytte til sommeren, med verdens søteste jente, Sara. Nei, jeg er ikke forelska, men veldig betatt 😛 Hun er så søt og god og det føles litt som at vi er søstre siden vi kan diskutere høylytt og være bestevenner litt etterpå. DiggH!
Jeg vet ikke hvor avsnittene mine skal være egentlig jeg for i hodet mitt er alt bare en stor gul sol eller noe sånn. Det er vanskelig å skille fra hverandre alt det positive. Jeg har foresten fått en litt annen måte å tenke på og jeg har begynt å lese bøker og slappe av. Men best av alt; jeg er en stor egoist som for engangsskyld tenker masse på meg selv og mitt eget beste. Så du får leve med det enten du er venn eller fiende, for jeg digger det! Jeg tror trikset er å ta en dag av gangen. Selvom jeg legger planer, skriver jeg dem i boka og begynner å tenke på det igjen dagen før det skal skje. Litt vanskelig innimellom, men det hjelper mot stress! Tving deg selv til det når du er stressa, for du kommer til å merke at det hjelper du også.!
Musikkgleden har jeg også fått igjen. Hører masse på musikk og nyyyter det! Synger og er helt med. Elsker musikk igjen, endelig. Har hatt en lang periode (siden før første innleggelse) hvor jeg ikke har klart å høre på musikk. Har visst vært lei og musikken har ikke gledet meg noe. Det er merkelig, for jeg elsker musikk og endelig har det kommet tilbake til meg! Don’t Stop Me Now av Queen passer seg bra i disse dager. Minus dette med dop da!
En annen viktig ting jeg har tenkt mye på idet siste, er at jeg ikke er så veldig fotogen.. Det må jeg ta igjen med personlighet. For det ER sant at utseende kommer innenfra og det liker jeg å tenke på. Så derfor, når jeg har store og røde ringer rundt øynene så må jeg oppføre meg ekstra pent og vise masse av meg selv siden da kan folk skjønne at jeg er tøffere enn jeg ser ut til.. eller kulere om du vil. Tenkte å skrive morsom, men det er kanskje ikke ordet? Eller, jeg er jo litt morsom også da. Uansett, du skjønner poenget og jeg er ganske sikker på at du også har tenkt sånn engang.
Flere ganger den siste uka har jeg hatt lyst til å gråte fordi jeg er så lykkelig. Lykkelig!!! Visste virkelig ikke at det gikk ann.. Trodde liksom bare det var noe man sa, men nå skjønner jeg det virkelig. Og jeg har vært veldig opptatt av å glede andre. For det har jo ikke vært så lett når jeg har vært deprimert, men nå kommer det. Nå vil jeg egentlig bare glede mennesker hele tiden. Gjøre alt jeg kan for at folk skal ha det like bra som meg (ser du, jeg er ego!). Jeg vil glede alle jeg er glad i og prøve å like alle jeg ikke er så glad i, men jeg bare sier ifra… hvis jeg ikke klarer det så er neste steg det å prøve å ignorere det negative om menneskene og bare være hyggelig. Det høres jo helt dust ut når jeg skriver det, men sånn er det hvertfall.
Jeg var på skolen idag. Hadde ikke lyst, men klarte å presse meg til det. Bra Nina!! Var der i mange timer og ble ganske sliten, for jeg blir jo sliten veldig fort, men må jeg nok regne med istarten. I morgen har jeg fri og skal være litt med pappaen min og med Sondre. Det gleder jeg meg til.
Når skal dette lykkeruset slutte?? Er det medisinene som gjør det, eller er jeg bare en god kristen? Nå ler jeg litt for meg selv til og med. Den var litt bra da?! Det er mange som sier til meg at jeg ikke må ta det altfor tungt hvis det snart kommer en nedtur, og det skal jeg nok ikke. Da må jeg bare huske på disse lykkedagene, som jeg egentlig ikke skjønner hvor kommer fra. Det er ikke noe spesielt med dem, men jeg er bare glad i vennene mine, familien, Sondre, sola og livet. Okei, det hørtes overfladisk ut, men greia er at jeg prøver å ikke tenke på de vonde tingene og problemene og alt sånt. Det er ikke noe lurt for da daler jeg jo nedover som ett flykræsj! Nei, fortiden kan forbli et lukket kapittel. Det er ikke noe man kan gjøre noe med nå. Fremtiden er det som gjelder det er her man kan fikse og ordne og leke, le og smile. Eller noe sånt…
På lørdag var jeg og sinnsykt mange andre russ i oslo. Vi krabbet sammen fra stortinget til slottet (knute). Det var vondt, men litt gøy også. Etterpå var vi en gjeng søte russ som tok noen andre knuter som bland annet å snakke med sinnataggen og synge julesanger rundt ett tre. Det var bra, men det aller beste var at vi delte ut pizza og Big Mac til flere uteliggere og de ble så glade! Det varmet hjertet mitt til det nesten sprengte! Jeg ble så glad av å glede de uteliggerene, at jeg hoppet og smilte og bare klarte ikke å utrykke gleden (følte jeg selv da, selvom de andre sikkert var dritt lei av at jeg sa: awwww, jeg blir så glaaaad osv. i sånn en time etterpå!). Men uansett… nå er det snart sommer og det ER russetid og livet er herlig! Så får vi se hvor lenge det varer. Håper det varer forevig!! Husk at alle må være snille med hverandre og selvom jeg har det bra så behøver det ikke vare for evig, det vet jeg. Jeg er fortsatt var på småfrekke kommentarer ogsånt, hvis du lurer på det.. Jeg er et følsomt menneske, OKEI! Je…
P.S. den matlysten har ikke bedret seg noe særlig, men jeg jobber virkelig med saken!! Spiser heller masse usundt enn å ikke spise i det hele tatt. Det er mitt mye motto og jeg lever etter det 100%.
Preikes! (Lurer på om det er noe jeg har glemt? Sikkert…)
Ja, da var jeg her igjen da.. Med de grønne veggene og stygge tankene. Det er ikke så lett å få alt til å funke med en gang.
Jeg dro altså rett fra Oslo S (kom fra trondheim) og til legevakten og var på Blakstad i natt engang. Da var det samtale og gjennomgang av tingene mine før jeg prøvde å få sove. Var på skjermet avdeling den første natten da. Der er der litt mer sterilt enn her på stuesiden. Som jeg tror jeg har skrevet før, så er det for dem som er litt mer utagerende, eller til en større fare for seg selv. Legene vurderte meg dit hen at i natt var jeg veldig ustabil, så de ville ha meg der over natten og det var egentlig helt greit. Idag er jeg på stuesiden, sammen med nesten bare menn. Derfor er jeg mest på rommet mitt. Jeg tror det går litt sånn i bølger når det er overtall av menn og omvendt. Hadde skikkelig flaksdenne gangen da.
Innleggelsen blir nok bare på noen dager slik at jeg får stabilisert meg litt igjen. Tankene går ikke helt den rette veien, så jeg må jobbe litt mer med det igjen. Er ikke på langt nær så syk som jeg var sist. Har blitt mye friskere og vil fortsatt leve, så det går gradvis fremover, selvom det tar lang tid. Jeg får ihvertfall øvd meg på å være tålmodig da. Det som er kjipest nå er at jeg kjeder meg og ikke helt klarer å slappe av. Jeg håper jeg er ute igjen på tirsdag.
Har ikke så mye matlyst heller om dagen og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra. Jeg som er så sinnsykt glad i mat, har plutselig ikke lyst på noen ting.. Men, det kommer seg nok etterhvert. Nina slutter aldri å spise! Eller det skriver jeg kanskje bare for å berolige dere, men jeg vet ærlig talt ikke hva som skjer på matfronten enda. Det som er viktig å få frem er at jeg VIL ikke slutte å spise og det kommer jeg nok ikke til å gjøre heller. MAT ER HELLIG!
Nå skal jeg lese litt og vente på at det blir natta. På en måte vil jeg hjem, på en annen måte ikke. Det er mer å gjøre hjemme da (selvom det er lite det også, egentlig..). Det var en ting til jeg skulle skrive men det husker jeg ikke, så det får jeg heller ta hvis det dukker opp. Snakkes!
Endelig! Nå er jeg ute for godt (forhåpentligvis). 9 lange uker, nå er jeg endelig frisk nok til å starte livet igjen. Skal ha endel oppfølging utenifra, men nå kan jeg dra dit jeg vil, når jeg vil! Det blir jo litt skummelt også, for nå er jeg overlatt helt til meg selv. Det blir en utfordring som jeg må ta litt som den kommer. Skal gjøre mitt beste for å fullføre denne behandlingen som jeg startet på 1.desember 2008. Det kan ta laaaaang tid, men sånn får det heller bare være. Jeg er klar over det, og litt forberedt. Kan også kontakte kriseteamet i Sandvika hvis det blir for ille (men der gjør det ikke).
Sondre har bursdag idag! Det er fett. Han oppfører seg som en 10åring på julaften. Fyker rundt i huset her, blåser opp balonger og fester dem i taket. Smiler, ler og tøyser. Det er godt å se han så glad, selvom han har et tonn med energi som han sikkert kunne fordelt litt over dager. På en annen side så har han jo bare bursdag en gang i året da, og det er vel greit at han kan få være vårt lille barn idag (eller no sånt). Han er søt når han er sånn, det må jeg bare si.
Var en tur på skolen idag, etter at jeg ble skrevet ut og la litt planer for skolebenken og meg framover. Det ser greit ut. Endel fri og endel formiddagsskole. Fra sånn 12 tiden og til ca. 4 eller før. Det er chillbill… og sikkert HELT uinteressant for deg! Men uansett… Etter skolemøtet, var pappa og jeg på Mcærn og den lille magen min skulle helst ha hoppet over den turen, selvom jeg synes det er ganske godt, så synes ikke magen min det. Vi er litt uvenner om dagen. Nå er jeg hos Sondregutt og skal spise verdens BESTE taco!!! Det er premien for å ha kommet ut fra Blakstad og husmorskosten der. Det var veldig god mat, og sinnsykt gode grønnsaker (!!), men har savna pannekaker, taco og densalgs. Helgene var ganske kjedelig da, så bare det å være med familien til helgen blir jo reine ravepartyet i forhold! Hehe, har aldri vært på rave da, men det høres jo egentlig ganske fett ut.. Eller no sånt. Uansett, nå skal jeg leke med kjæresten min, se på Friends, spise masse mat og kose med hundene i huset her. Lykke til i det FRI, Nina!! Parates ja… Hadebraaaa
Livet på Blakstad er ikke sånn som alle tror. Derfor vil jeg skrive litt om det, så du også kan få en lite inntrykk av hvordan det egentlig er. Nå har jeg vært her i 9 uker og skal ut i livet igjen på onsdag. Det har vært en lang og tøff utfordring, men jeg har visst klart det. Noe jeg ikke hadde trodd!
Da jeg bla lagt inn 10. desember, var alt håp ute.. Trodde aldi jeg kunne bli frisk igjen og ville ikke leve mer. Sykt hvor på jordet jeg var egentlig. Helt ute å sykla, i tankene altså. Jeg var sikker på at jeg var ferdig med alt jeg skulle gjøre i livet og at jeg skulle dø, fort som faen. Jeg skulle hoppe fra en bro, ta overdose på piller, henge meg eller noe annet sykt. Ja, sykt. For det er ikke meningen at mennesker skal tenke på det så tidlig i livet.
Jeg vil helst ikke dele så mye av det personlige jeg har opplevd og det skjønner du sikkert! Men målet mitt nå er å gi deg et litt annet inntrykk av Blakstad sykehus og akuttpsykiatriskavdeling. Avdelingen jeg har vært på er en akutt post for helt “vanlige” mennsker som har blitt syke over lange eller kortere perioder og som trenger litt hjelp til å komme seg ovenpå igjen. Det er virkelig ikke sånn som mange tror. Vi er ikke psyko. Eller hva er det ordets betydning egentlig? Vi er ikke gale da. Hvis man er det, havner man på en annen avdeling. Det finnes mange forskjellige avdelinger her på Blakstad. Ulike symptomer og sykdommer tilhører ulike avdelinger. Det er ikke sånn som på filmen De Gales Hus, at alle er samlet under ett tak. Folk blir satt på avdelinger som tilfredsstiller sine personlige behov.
Tre til fire ganger i uka har vi gruppeterapi. Det kan være bevegelsesgruppe, kunst og uttrykksterapi eller samtalegrupper. Det stilles ingen krav til oss som pasienter, vi kan bare gjøre vårt beste, eller bare være tilstede. Det er litt digg. Og det hjelper. I kunst og uttrykksterapi-gruppene gjør vi mye forskjellig. Vi tegner, bruker leire, maler og sånne ting. Humøret har mye å si på hva vi uttrykker i gruppene. Ja, det høres sikkert kjempe rart ut, men som sagt så hjelper det.
Alle måltider spiser vi sammen. Det er faktisk veldig koselig. Selvom det er mye utskiftninger så er det veldig hyggelig. Vi kan bli kjent og snakke om alt mulig rart. Vi blir som en liten familie. Med utskiftninger mener jeg at mange kommer inn hit, er her et par dager og blir overført til andre avdelinger. Jeg har vært her litt for lenge nå. Det er vanlig å bli en uke eller to, men nå har jeg vært her i 9 uker. Det eneste som er gøy med det er at jeg har fått god oversikt. Som regel skjer det lite her så da blir man veldig nyskjerrige og følger med på alt som skjer.
På Blakstad har vi eget bibliotek, treningsrom, kantine/kiosk, fritidavdeling for alle pasientene på bruket. Det er jo ikke lite! Gode opplegg med skiturer, gåturer med personalet og bordtennins eller biljard. Så spiller vi kort,hører på musikk, ser filmer sammen med folk på avdelinga og ser på tv i stua. Så det er kanskje litt som skjer likavel.
Vi blir IKKE sperret inne selvom det er en lukket avdeling. Man får utgang etter hva som passer for den enkelte. I starten hadde jeg ikke utgang i det hele tatt, det var pga selvmordsfaren. Så blir det slakkere tøyler etterhvert som man blir friskere. Nå har jeg tre dager igjen her så nå har jeg fri utgang. Dvs at jeg kan si “Hade, jeg går meg en tur og blir borte en times tid” også låser personalet opp for meg, så går jeg. Hvis jeg skal gå utafor områdene her, må jeg søke om perm. Det er nesten som å gjøre en avtale med foreldrene sine, bare det er skriftlig. Jeg søker om perm også sjekker legen om det er trygt at jeg reiser dit jeg søker om. feks. hjem, også skriver han under. Det pleier ikke være noe problem!
Når det gjelder besøk, får man ha så mye besøk man vil av hvem man vil hele dagen. Så “lukkes” posten i 21-tiden. Da må alle pasientene inn, og besøkende ut. Det er for at vi syke skal få litt ro på kvelden. Det er godt å ha den reglen.
Jeg har fått meg en bestevenn her. Hun dro desverre på torsdag og jeg savner henne veldig! Heldigvis skal jeg besøke henne når jeg kommer ut og det gleder jeg meg veldig til. Vi har vært her ca like lenge og blitt godt kjent med både gode og dårlige sider av hverandre. Hun er nok den eneste som skjønner akkurat hvordan jeg har det. Og det er jo ikke rart…
Alle pasientene her har hver sin primærkontakt. Dvs. en av de ansatte. Det er hun eller han som har mest med pasienten å gjøre. Når hun/han er på jobb, blir hun/han satt opp som pasientens kontakt for dagen. Vi har alltid en kontakt å forholde oss til. Sånn at vi vet hvem vi skal snakke med hvis det er noe vi trenger hjelp til eller hvis vi bare trenger å prate litt. De er veldig snille og hyggelige her! Det er mange forskjellige mennesker, så jeg vil si det er noen for en hver smak, eller noe sånt.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke begynte å skrive litt før.. Det har skjedd så mye morsomt her, selvom det ikke helt er stedet for glade dager, så er det noen av dem også!! Nå skal jeg skrive litt de siste dagene så får du lese litt hva som skjer her. Hadesålenge
