Det som pleier å redde meg ut av depresjonene mine er en aha-opplevelse om at livet er fint allikevel. Når jeg er deprimert går jeg som regel bare og venter på at den skal dukke opp. I mellomtiden prøver jeg å opprettholde daglige gjøremål, være litt i aktivitet, være litt sosial og få mye hvile.
Noen ganger er den overveldende og revolusjonerende, andre ganger er den så lite som et frø. Uansett så kommer den. Første gangen jeg opplevde det var under min første innleggelse på Blakstad. Den kan du lese om HER.
For å lokke frem følelsen litt fortere denne gangen har jeg startet på kurs i depresjonsmestring og leser boken “Selvfølelse Nå!” Av Mia Törnblom. Jeg føler egentlig at jeg bare gjør begge deler iitt på trass, fordi jeg vet at det er sunt for sjela mi. Boken leser jeg bare fra perm til perm, selvom jeg ser at det går an å jobbe mye med boken for å få en bedre selvfølelse. Kurset er ok, jeg gjør mitt beste. En av oppgavene til neste gang var å lese igjennom en liste med ting som kan glede en i hverdagen.
Jeg finner mye inspirasjon på http://justlittlethings.net/
I går kveld/natt lå jeg og leste på listen i arbeidsboken og skrev inn nye ting på min egen liste, som jeg har skrevet på i noen måneder nå. Det var da en liten følelse av håp dukket opp. Kanskje kan jeg finne tilbake til gleden over det å leve. Slutte å bare eksistere. Min oppgave til meg selv nå er å begynne og drømme litt igjen.
Herfra går det oppover. Antakeligvis ganske sakte, men oppover.
… Og hva er det? Jo, det er bra!
Natta 🙂
Jeg hadde blitt veldig glad om DU ville like siden min på facebook HER.
Uansett, det skjedde. Jeg valgte feil studie og dette er min teori for hvorfor jeg valgte feil: Helt fra ungdomsskolen har jeg sagt at jeg vil studere barnevern. Under ulike diskusjoner med NAV og psykologen min har det blitt nevnt at dette kanskje ikke er så lurt for meg i min situasjon. Jeg har aldri vært innblandet i barnevernet selv, men jeg forstod hva de snakket om. Det kunne blitt tøft og vanskelig. Mitt argument tilbake var at det kunne blitt tøft, vanskelig, fint, lærrerikt, utfordrende og givende. Litt før fristen gikk ut byttet jeg om på prioriteringslisten min. Jeg tok vekk barnevern og søkte vernepleie i stedet. Jeg hadde lest en del om studiet og syntes det virket spennende det også. Det var akkurat det de andre rådet meg til; og finne noe annet jeg brenner for.
Jeg kom inn på vernepleie, deltid. Mitt førstevalg. Etter en positiv første uke hadde vi en fag og karriereveiledningsdag med besøk av en engasjert mann. Han fortalte om hva vi kunne bli og om “supervernepleieren”. Ingenting appellerte til meg. Etter den dagen sluttet jeg på studiet.
Heretter skal ingen fortelle meg hva jeg kan og ikke kan gjøre!
Jeg kan oppnå akkurat det jeg vil, selv med min bagasje. Personlig erfaring kan brukes som en fordel i mange yrker. Det må ikke være en ulempe… Dette er mitt mål. Og er det en ting jeg har lært igjennom årene er det å sette meg mål for å komme meg videre.
Over og ut!
Jeg blir veldig glad om du vil like siden min på facebook. Trykk HER.
Idag er min andre dag på KiD kurs. Første gangen var mest informasjon, så det blir spennende å komme i gang. Kurset går over 10 kvelder hvor deltakerene skal jobbe med depresjonsmestring og kognitiv terapi. Kognitiv terapi er kort fortalt måten vi tenker på. Vi kan endre tankemønsteret ved å se på hva som skjer når vi opplever noe ubehagelig. Hva tenker vi? Hva kan vi tenke annerledes for å få en mer positiv opplevelse av det? osv. Altså en sunnere måte å tenke på.
Dette kurset holdes i mange kommuner i Norge. Er det av interesse, kan du kikke litt rundt på nettet (jeg anbefaler selvfølgelig google) og se hva du finner i din kommune.
Jeg lurer på om jeg selv er bipolar. Jeg har nylig fått diagnosene; dystemi, panikkangst med agorafobi og bulimi. Men når jeg leste litt om bipolar lidelse på nettet kjente jeg meg igjen. Jeg svinger latterlig mye i humøret og når jeg treffer veggen, så smeller det.
Bestemoren min hadde bipolar lidelse, og jeg vet det er arvelig. Så ja.. jeg lurer på hvordan du selv oppdaget at du hadde det? Og om du kan fortelle meg om symptomer jeg kanskje kan kjenne igjen bedre enn andre.Jeg er ukentlig i kontakt med DPS og skal selvfølgelig informere de om det jeg tror, men siden du har det – blir du fort mye klokere i mine øyner 🙂
Jeg ville absolutt tatt opp dette med psykologen min, ja. Husk at alle kan ha svingninger uten at det betyr at en er bipolar. Kanskje er du bare en veldig følsom person, men det er absolutt verdt å sjekke det ut! Det stemmer at bipolar lidelse er arvelig. Har du nevnt det for psykologen din(at andre i familien hadde det)?
Jeg lurer på hvordan du selv oppdaget at du hadde det?
Hvordan jeg oppdaget at jeg var bipolar, var etter MANGE år i psykiatrien. Først trodde de bare at jeg var tilbakevendende depressiv. Etter stadig flere innleggelser begynte psykologene å lure litt på hva som kunne ligge bak. Jeg ble skrevet inn på en åpen døgnpost for en utredning og ble skrevet ut med bipolar lidelse.
En utredning foregår slik at psykologen bruker ulike skjemaer og spør ut pasienten om alle mulige diagnoser. I tillegg vises nok best resultat dersom en er innlagt på en døgnpost slik at atferd også blir registrert. I tillegg brukes MT og andre sykehus-aktiviteter for utredning. Kanskje skyldes atferden en biologisk feil. Tilslutt skal resultatet diskuteres med pasienten.
Dette har jeg skrevet ganske mye om tidligere, så hvis du roter litt i gamle innlegg kan du finne ganske mye informasjon. Anbefaler og bruke “Kategorier” i høyremargen.
Og om du kan fortelle meg om symptomer jeg kanskje kan kjenne igjen bedre enn andre.
Ang. symptomer er det veldig individuelt hvilke som er fremtredende. Har skrevet et innlegg om det tidligere, som du kan lese HER.
Natta
Jeg håper DU vil like facebooksiden min HER. Tusen takk 🙂
Jeg er nå ute. Litt ustabil enda, men følges opp av psykologen min på “Åpen post”. Planen min fremover er å trene tre dager i uken, holde en stabil døgnrytme og gjøre positive aktiviteter som kan gjøre meg glad. Så håper jeg det snart blir bedre. For jeg vet at det snur på et tidspunkt, men når er et annet spørsmål. Jeg venter i spenning.
De kom inn et langt spørsmål under spørsmålsrunden som jeg selvfølgelig skal svare på. Først får dere hele teksten. Den inneholder flere spørsmål, så jeg deler den opp og svarer på litt og litt under.
Jeg blir selv utredet for en bipolar lidelse nå, så det er mye nytt og sette seg inn i. De har ikke kommet frem til en sikker diagnose enda, men de er temmelig sikre på at de har truffet riktig denne gangen (har hatt flere andre typer diagnoser før). Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt?
Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, dør det starter på nytt.Hvordan har familien din taklet dette? Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.
Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye? Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil ..Tusen takk for at du er så åpen rundt sykdommen din! 🙂
Det jeg syns er litt rart, er at jeg kun har hatt tegn på dette de siste fem årene. Før var det ingenting som tydet på at jeg kunne være syk.
En bipolar lidelse kan utvikle seg. En kan bli født med det, en kan arve det og en kan utvikle det. Selv har nok diagnosen utviklet seg etter en turbulent oppvekst.
Hvordan er det hos deg, har du mani først og så depresjon eller omvendt? Jeg får først en depresjon, så kommer manien også kan jeg ha normale dager, før det starter på nytt.
Stort sett kommer manien først hos meg etterfulgt av en blandet episode (noen depressive tegn og noen maniske) også kommer depresjonen. Er manien sterk og lang blir depresjonene veldig dype, er den mild og kort, slipper jeg ofte unna med en lettere depresjon. Noen ganger kommer bare depresjonen også, uten noen mani i forkant.
Hvordan har familien din taklet dette?
Jeg får mye støtte hjemme. Pappa stiller opp til møter og alt annet jeg trenger. Han leser meg åpent når det kommer til psyken min og ser fort på meg hvordan form jeg er i. Les mer om familien min HER.
Hvordan har det vært å snakke med de om sykdommen? Er de sånn at de spør og graver mye? Mine foreldre spesielt spør og graver mye. De lurer hele tiden på hvordan det går, hvordan jeg har det, om jeg merker endringer, hvordan medisinen fungerer osv. Jeg syns det er ekstremt flaut og snakke om. Det er sårt for meg og jeg kjenner ofte på frykten for å gråte.
Nå er jo jeg veldig åpen om sykdommen min og forteller mye uten at de trenger å spørre. Så har jeg bloggen som andre familiemedlemmer følger med på og kan på den måten holde seg litt oppdatert. Fra jeg ble 18 år har jeg latt pappa få være med på møter osv. i ulike sammenhenger og dermed har han også fått svar på mye gjennom det. Det har hjulpet meg, og familien, veldig mye.
At foreldrene dine spør vil jeg si at er det godt tegn. De viser at de bryr seg. Hadde det ikke vært værre om de ikke hadde sagt noe som helst og bare latt som du var frisk for eksempel? Hvis jeg opplever mas, tenker jeg hvertfall sånn på det. Plager det deg veldig vil jeg foreslå at du tar det opp med dem. Kanskje dere kan finne en ordning på problemet? Om det er vanskelig å si noe kan du også invitere til familiemøte på poliklinikken. Din psykolog (om du har en?) skal kunne hjelpe deg med slike problemstillinger. Vil du si det, men synes det er vanskelig, anbefaler jeg alltid å skrive et brev til dem om hva du tenker.
Hvordan har det vært med innleggelser, har du vært innlagt mye?
Jeg har vært innlagt en del. Flere ganger enn en gjennomsnittlig bipolar nok er. Les mer om mine innleggelser HER.
Isåfall, kunne du skrevet litt rundt det å være innlagt og hvordan du opplevde det? Har selv vært innlagt to ganger, noe som var svært vanskelig for meg. Behandlerne mine vil ha en ny innleggelse igjen nå, noe jeg overhodet ikke vil.
Du kan lese masse om de ulike innleggelsene mine på linken over. Jeg opplever innleggelser som veldig til hjelp. De jeg har møtt i psykiatrien har vært veldig samarbeidsvillige og hjelpsomme. Desverre er det ikke alle som opplever det like positivt, men er du villig til å samarbeide er som regel de det også. Ofte er det pappa som tar initiativet til innleggelsen og hjelper meg videre derfra. Det er ikke alltid jeg vil, og noen ganger blir jeg “lurt” til en innleggelse, men jeg er alltid veldig takknemmlig for det i ettertid!
Har du holdt foredrag eller har du planer om å holde foredrag?
Jeg har noe erfaring med foredrag, men til høsten blir det mer av det og jeg gleder meg. Jeg skal holde5-6 foredrag i løpet av høsten på noen skoler i Asker og Bærum. Som dere sikkert har skjønt ønsker jeg å opplyse ungdom om psykiatri på en ordentlig måte. Derfor er jeg kjempe glad for at jeg får lov å komme på besøk til disse skolene og snakke med ungdommene der.
Mitt aller første “foredrag” var på folkehøgskolen, da jeg fortalte alle elevene og lærerene om min bipolare lidelse og snakket en del rundt det. Etter det holdt jeg foredrag under forestillingen “To Ansikter” som du kan lese om HER. Da holdt jeg foredrag for deltakerene mine, og sa litt kort om meg selv til publikum før hver forestilling.
Utenom det så kan jeg ikke helt skryte på meg at jeg har holdt flere foredrag, men det blir på en måte det når jeg forteller folk om diagnosen min og de svarer med et uttrykk formet som et spørsmålstegn. Så jeg må innrømme at jeg har blitt ganske dreven på å snakke fritt om psykiatrien på godt og vondt.
Om du kjenner noen som vil ha meg på besøk for å snakke om ett eller annet innenfor psykiatrien er det bare å kontakte meg på mail [email protected]. Skoler, firmaer, hvem som helst. Jeg stiller gjerne opp!
Mange av dere faste lesere lurer kanskje på hvor det blir av oppdateringene etter manien. Dere som ikke skjønner noe nå kan lese innlegget jeg refererer til HER.
Jeg klarte dessverre ikke å holde meg helt på beina. Fra den dagen jeg «oppdaget» manien brukte jeg først noen dager på å lande. God timing (som alltid) måtte det selvfølgelig dukke opp flere kriser samtidig med landingen. Sykdom i familien, usikkerhet rundt studiene, flere avslag fra NAV og mange andre små utfordringer i livet. Dette ble for mye for meg å takle, det ville nok vært for mye for hvem som helst. Derfor er jeg nå innlagt på en åpen insitiusjon/døgnpost med en blandet episode. Det går greit. Ikke så mye fremover enda, men jeg er hvertfall på beina og har troa. Jeg trenger bare litt hvile og være litt ubrukelig for en stund.
En blandet episode er en periode hvor jeg har både maniske og depressive symptomer. Flest depressive i mitt tilfelle, men noen hypomane også. Hvilke symptomer jeg har vil jeg ikke gå inn på nå, men lurer du på hvilke symptomer en har som hypoman eller depressiv kan du lese om det HER.
Jeg lever etter dette mottoet som jeg fant på norskehemmeligheter.no
Hva er en åpen institusjon/døgnpost?
Det er en institusjon hvor dørene er åpne. Det er for dem som er oppegående nok til å ta vare på seg selv og som ikke er til fare for seg selv eller andre. Her er det personale døgnet rundt og ulike aktiviteter på dagtid. Blandt annet turgruppe, kreativ gruppe, bevegelse, trening, ulike foredrag om sentrale temaer og samtalegruppe. Vi får også samtaler med psykolog/lege. Mange utredes for ulike psykiske sykdomer her også. Det er her jeg har tettest oppfølging om dagen og det er her jeg har den psykologen som har fulgt meg lengst og som jeg kommer best over ens med (av alle psykologer jeg har hatt).
Har fått et spørsmål på bloggen om hva en må se etter ved bipolar lidelse og/eller depresjon og hva som er forskjellen. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg skriver gjerne om det igjen.
Hva er sympomene på bipolar lidelse? Hva er symptomene på depresjon?
Bipolar lidelse er omfattende og enkelt på en gang. Det er omfattende fordi en lett kan blande bipolaritet med andre ulike diagnoser. Blant annet borderline og i noen tilfeller AD/HD. Det er enkelt fordi det er typiske tegn du kan se etter i atferden som kan gjøre deg obs på at du bør utredes. Om du går og lurer på om du har en diagnose ville jeg oppsøkt fastlegen. Det å diagnostisere seg selv er ikke å anbefale. Så hvis du er i tvil om du kan ha en eller annen diagnose vil jeg anbefale deg å først henvende deg til fastlegen din som kan henvise deg videre til en profesjonell. Jeg er ikke faglært og ønsker ikke at noen diagnostiserer seg selv ut i fra det jeg skriver. Når jeg nå skal beskrive for dere de ulike symptomene for bipolar lidelse og depresjon, vil jeg skrive om mine egne erfaringer og opplevelser. Jeg kan ikke snakke for alle bipolare, for alle har ulike nivåer og ulike signaler med diagnosen.
Bipolar Lidelse er en stemningslidelse. Det vil si at symptomene ligger i stemningen din. De fleste mennesker er stort sett glade på et moderat nivå. Alle mennesker kan få gode nyheter, perioder eller gledesutbrudd på samme måte som alle kan få triste tanker, dårlige nyheter eller føle sorg. Dette er helt normalt. Jeg, som bipolar, har de samme stemningene, men i større grad. Jeg kan føle glede eller sorg på samme måte som alle andre, men i perioder kan jeg bli «oversensitiv». Depresjoner og manier er de sentrale ordene under diagnosen. Depresjoner er tristhet (se forklaring under) og manier er oppstemthet og en overdreven glede til det meste.
Maniske symptomer (på generell basis):
Oppstemthet
Irritabilitet
Nedsatt søvnbehov
Hyppigere/større matinntak
Økt energi, utadventhet, aktivitet, trang til å snakke, selvfølelse, seksuallyst
Overvudering av egne evner (du kan tro du er best i ting, eller kjempe flink på aktiviteter du ikke er så flink i osv.)
Mange gode ideer, tanker og mye tankekjør (tankene hopper fra det ene til det andre)
Økt impulsivitet (det vanligste her er pengeoverforbruk)
Konsentrasjonsvansker
Du har to «grader» av mani. Den ene heter hypomani og den andre heter mani. Hypomani er en mildere versjon av manien. Det er vanskelig å skille mellom de to og det gjøres ofte av faglærte. Selv har jeg aldri vært i en mani, men jeg vet at jeg har hatt hypomanier på grunn av økt tankekjør og gode ideer, et overforbruk av penger hvor jeg kjøper masse ting jeg ikke trenger. Jeg svever på en rosa sky og som oftest så krasjlander jeg så til de grader! Rett ned i depresjonen.
Depressive symptomer (på generell basis):
Nedtrykthet
Økt søvnbehov
Innsovningsvansker/hyppig oppvåkning
Lite energi
Angst
Endring i appetitt
Tanker om døden/selvmordstanker
Dårlig selvtillitt
Konsentrasjonsvansker
Selvbebreidelse (for både realistiske og urealistiske grunner)
Det er sikkert flere symptomer jeg ikke kommer på nå, men her er noen hvertfall.
I mitt sykdomsbilde er depresjonene sterkest. Det er de jeg kjenner best og møter flest av. Hypomaniene er litt mer ukjente og jeg er ikke så god på å gjenkjenne dem helt enda. Andre bipolare kan ha lange perioder med manier og mindre depresjoner. Det kan være stor forskjell fra person til person og ofte kan medisinbruk ha mye å si for episodene.
I tillegg til manier og depresjoner kan vi, tro det eller ei, ha normale perioder, uten noen spesiell stemning. Det er dem det er flest av (i hvertfall hos de fleste). I min statistikk har jeg hatt flere depressive dager enn normale og hypomane de siste årene, men det er på god vei til å endres.
Her er en tegning på stemningene. —- er «normal» periode, ___ er depressiv periode og ^^^^ er oppstemt periode. Hvordan våre mønstre ser ut er helt individuelt. Her er et eksempel:
——-^^^^—–_____—–^^^^_____———
Så… Hva er den store forskjellen?
Forskjellen på tilbakevendene depressiv lidelse og bipolar lidelse er veldig enkel. Har du en tilbakevendene depresiv lidelse eller en depresjon opplever du kun depresjonene og de symptomene. Har du en bipolar lidelse opplever du begge fasene. Det er viktig for meg å nevne at om du opplever en depresjon i livet betyr ikke det at du er tilbakevennende depressiv. Det kan likegodt være at du opplever kun den ene depresjonen og aldri møter noe liknende igjen.
Hvordan vet jeg hva jeg har?
Godt spørsmål. Er du i tvil vil jeg absolutt anbefale deg å gå til fastlegen for videre henvisning. Kanskje trenger du kun en psykologtime for å avklare alt, kanskje trenger du ti. Det er opp til deg og psykologen, men hjelp er det å få uansett. Føler du deg trist fordi du går igjennom en sorg er det annerledes. Alle får lov å være lei seg uten at det trenger å være noe alvorlig. Tenk igjennom om du har en naturlig årsak til tristheten. Har du mistet noen nær deg, mistet jobben, mistrives på jobb/skole eller noe i den duren, er det helt naturlig å være lei seg.
Jeg håper du fikk svar på det du lurte på. Hvis ikke, må du gjerne stille flere spørsmål 🙂
