I mange år har målet mitt vært å komme ut i jobb. Jeg har jobbet hardt med meg selv, med mine utfordringer og må og jobber fortsattl. Jeg har kommet langt. Ikke til mål, men langt.

Jeg er ganske utålmodig av meg. Derfor har jeg også gått for fort frem, ganske mange ganger. Det ble tre skritt frem og fire tilbake. Jeg vil så gjerne være der de fleste andre på min alder er. Kunne gjøre de samme tingene som dem og ikke trenge å betale for det i ettertid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

// Foto: Tom Ørbech
 

Første skritt på veien ble derfor å akseptere at jeg “ikke er som alle andre”. Akseptere at jeg ikke kunne hoppe rett i studier eller ha en 100% stilling noe sted. Min vei dit kom til å bli lengre og tyngre, men jeg kunne se det for meg, en eller annen gang i fremtiden.

Jeg har jobbet (og jobber fortsatt) med alle punktene i DETTE INNLEGGET, i tillegg til en del andre ting. Jeg har jobbet med hvordan jeg best mulig kan mestre hverdagen, både for meg selv og i jobbsammenheng.

Samtidig som jeg har jobbet med meg selv, har jeg også gjort mye annet og hatt ulike jobber med lav stillingsprosent. Jeg skjønte fort at det spiller ingen rolle hva jeg gjør, så lenge jeg opplever mestring. Det er det viktigste.

For snart et år siden begynte jeg å jobbe litt på Lærings- og mestringssenteret (LMS) på Blakstad. Jeg fikk tittelen “erfaringskonsulent”. Det høres ganske proft ut, synes jeg. Det er en fin tittel. På LMS har jeg fått være med å både holde og utvikle kurs for andre med Bipolar Lidelse. Mine tanker, meninger og opplevelser betydde noe et sted i helsevesenet. Mine tanker, meninger og opplevelser ble viktige og betydningsfulle for andre.

I november fikk jeg flere arbeidsoppgaver. Nå jobber jeg også med Skoleprogrammet VIP, som er en avdeling under LMS. (Veiledning og Informasjon om Psykisk helse i skolen. Du finner dem på facebook ved å trykke HER). Jeg får være med på utviklingen av det nye programmet, og holder foredrag gjennom dem.

Nå har jeg fått min egen hylle på LMS. Jeg har fått låne en skrivepult og en PC og for ikke så lenge siden fikk jeg eget brukernavn og passord. Innlogging til et intranett. Samme intranett som jeg i alle år allerede har være inne i. Som pasient. Min psykolog logger seg inn på samme intranett som meg. Alle de ansatte der jeg har vært innlagt så mange ganger logger seg på det. Jeg får lønn fra samme sted som dem og kontakter de samme menneskene om det er noe. Nå står jeg på begge sider, men håper at jeg etterhvert kan bytte side helt.

Jeg fått egen hylle. Jeg har permer og papirer i min egen hylle. Det er fint, det. Jeg har faktisk blitt så frisk at jeg kan jobbe for noen. Være ansatt. Akkurat som jeg alltid har drømt om.

Noe så lite, men allikevel så stort. Å få min egen hylle er kanskje et av de største skrittene i riktig retning og et skikkelig selvtillitsboost!

Følg meg gjerne på sosiale medier:

Facebook – facebook.com/tankekjor

Instagram – @tankekjor

Twitter – @tankekjor

(Og hvis du ikke har sett Oljebarnaepisoden kan du se den ved å TRYKKE HER.)

Alt godt, fra

En bekjent skrev dette i lokalavisen vår. NaKuHel (Natur, Kultur og Helse) er et senter her i Asker som hjelper mange mennesker i dagliglivet og gir dem en verdifull hverdag gjennom mange ulike aktiviteter.

Kan ikke helsevesenet snart begynne å se på hva som funker i praksis??? IKKE LEGG NED ALT SOM FUNKER BRA FOR F!!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå er jeg møkka lei av alle nedskjæringene… Kan ikke noen begynne å høre på oss brukere?

Hei på deg!

Idag har jeg vært i barnehagen og feiret 17. mai en dag ekstra. Ingenting er som gleden disse barna viser over en sånn dag!

Er ganske sliten nå, fysisk, men det er så sykt verdt det når jeg sitter igjen med alle smilene og klemmene fra barna. Det er helt herlig!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

// http://weheartit.com/entry/61360464/via/Another_Brick_In_The_Wall

Jeg er så utrolig glad for at jeg klarer å jobbe litt, og særlig i barnehage. Får så mye glede av det og ekstra deilig er det å føle seg nyttig og litt flink til noe.

Selvom jeg er syk betyr det ikke at jeg ikke duger til noe. Selvom jeg er syk kan jeg gjøre mye og jeg kan gjøre “normale” ting som å jobbe!

Ønsker alle en superfin dag i morgen og en fin pinsehelg! 🙂

Sliter skikkelig med å finne ut om jeg skal ha på bunad eller kjole! Hva skal du ha på?

Heiiiii!!!

I det siste har det vært alt for mange baller i luften og alt for mange prosjekter på gang. Jeg har jobbet på spreng for å få gjort unna mest mulig, men det går desverre ut over helsa.

Stess + bipolar lidelse = dårlig match og jeg har nå klart å legge opp en plan for å roe det hele.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

// http://blingme.tumblr.com

Det som er viktig for meg i slike perioder er å planlegge alt ned til minste detalj og skrive ned ALT som står i hodet på meg slik at jeg slipper å tenke på alt hele tiden.

I tillegg har jeg begynt å jobbe litt igjen etter et opphold på 2 måneder. Det er fantastisk å være tilbake i jobb og få 8 timer i uka med “fri fra meg selv”.

// http://www.wallpaper777.com/wallpapers.aspx?typeid=8234

Det som er fint er at jeg gjennom denne stressende perioden har klart å takle det helt på egenhånd. Det er en fin ting å klare.

Det gir meg håp om at jeg er på en god vei mot friheten.

// http://thegirlandthelion.tumblr.com

Amen.

Hei! Håper alle har hatt en fin helg? Det har hvertfall jeg. Ingenting er som jentekvelder som varer til 05.30 om natten.

//Privat

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg tenkte å skrive litt til dere om det å søke jobb og ha en diagnose på papiret. Det kan skape en del problemer og i mine øyne mange dilemmaer.

Dette har jeg skrevet litt om før. Dere kan lese de tidligere innleggene om jobb HER og HER.

 //google.com

Jeg hadde en jobbsøkeperiode for et par år tilbake hvor jeg var veldig opptatt av å være ærlig når det kom til jobb og diagnose. Jeg ønsket å være ærlig fra første stund slik at jeg kunne etablere et åpent jobbforhold til min sjef og mine kolleger. Det gikk fryktelig dårlig.

I søknadene skrev jeg ingenting, men på jobbintervjuet fortalte jeg at jeg hadde bipolar lidelse. Jeg argumenterte veldig for å få jobben allikevel, med gode arhumenter, men hadde allerede mistet intervjueren. Jeg var plutselig blitt usynlig, uansett hvor interessant jeg var tidligere i intervjuet. Jeg var på over 30 jobbintervjuer og fikk ikke en eneste jobb!

Selvfølgelig var det umotiverende. Derfor ga jeg opp.

Etter en stund endret jeg syn på det, og ønsket ikke lenger å opplyse om diagnosen. Det er ikke rellevant for hvem jeg er og hva jeg kan få til. Jeg ville bli ansatt for den jeg var. For jeg vet at jeg er en god arbeidskraft.

Da jeg startet min neste søkeprosess sa jeg ingenting om diagnosen på jobbintervjuet. Etter mitt første jobbintervju fikk jeg jobben. I tillegg fikk jeg jobb nr. 2 direkte over et kort telefonintervju. Plutselig kunne jeg velge.

//weheartit.com
 

Dette sier mye om fordommene mennesker har til psykisk syke. Jeg tror også at mange psykisk syke sliter med å yte 100% i jobben sin 100% av tiden og mange blir sykemeldte fra jobb. I tillegg jobber nok mange mer enn de egentlig orker. Dette gir “etterkommere” et dårlig rykte.

Alle sjefer drar alle over en kam. Kan de ikke høre hva hver enkelt har å si? Hvorfor er vi annerledes enn andre? VI ER IKKE DET.

//weheartit.com

Jeg ønsker å være en som kan gi psykisk syke et godt rykte når det kommer til arbeidsinnsats. Jeg ønsker at min sjef skal kunne ansette andre psykisk syke med god tro og håp om at personen kan gjøre en like god jobb som en hvem som helst annen person. For det kan vi!

Derfor prøver jeg å yte max på jobb og viser god arbeidsinnsats før jeg forteller om diagnosen. Det kan gå mange måneder før jeg sier noe. Det viktigste er at jeg sier det etter at sjefen har sett at jeg gjør en god jobb. Da er det for sent å dømme.

Jeg erfarte at da jeg etter en stund fortalte at jeg hadde bipolar lidelse ble sjefen min overrasket, men glad for at jeg var ærlig og han var veldig samarbeidsvillig.

//weheartit.com

Det er viktig å nevne at jeg ikke kan jobbe 100%. Da blir jeg også sykemeldt. Jeg har funnet ut at ca. 50% passer for meg. Det er den jobbprosenten jeg kan yte samtidig som jeg holder meg på bena.

Det lønner seg alltid å teste ut hvor stor arbeidsevne en klarer med sykdom, og holde seg på et nivå som passer, slik at en ikke må sykemeldes i rykk og napp. Jeg håper vi kan jobbe sammen for at alle sjefer kan få et annet bilde av psykisk syke. Vi må vise hva vi er god for. For vi er så mye mer enn en diagnose!

Hellu!

Nå er jeg så sykt sliten. Jeg er sykt sliten, på en god måte. Deilig sliten i kroppen etter to dager på jobb. Jeg husker ikke om jeg har sagt at jeg har startet å jobbe som vikar i ulike barnehager? Men det har jeg altså. Denne uken og neste uke skal jeg jobbe/har jeg jobbet tre hele dager per uke. Det er herlig!

//thegirlandthelion.tumblr.com

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lever et sunnere liv når jeg jobber 2-3 dager i uken. Et liv med rutiner, fast døgnrytme, lite tankekjør, dyp søvn og glede. Jeg har en strukturert hverdag og det er både viktig og deilig. Jobben gjør meg utrolig godt. Jeg føler at jeg kan gi noe til andre, jeg slipper å sitte hjemme og tenke, jeg gjør en “god gjerning”, jeg føler meg nyttig, jeg får kjenne på mestringsfølelsen og jeg tjener litt ekstra penger (som også hjelper godt i NAVhverdagen). Ikke minst så gir barna meg utrolig mye glede!

//thegirlandthelion.tumblr.com

I perioder hvor jeg føler meg deprimert og egentlig bare vil ligge hjemme i senga, under dyna, hjelper det veldig å dra på jobb. Ofte kan jeg komme meg helt ut av depresjonen ved å jobbe, mens hvis jeg hadde vært hjemme, hadde det kanskje endt med innleggelse. Med jobb holder jeg meg stabil og stort sett så frisk som jeg kan.

Tidligere denne uken var jeg kjempedeprimert og klar for en ny innleggelse. Jeg tenkte at jeg måtte vente med innleggelse til etter neste uke fordi jeg skulle på jobb og var booket inn som vikar allerede. I går var første av 6 dager som vikar i samme barnehage. I 8 timer slapp jeg å tenke et eneste sekund på meg selv og mine depressive tanker. Da jeg kom hjem var jeg utrolig sliten fysisk og depresjonen var borte.

//thegirlandthelion.tumblr.com

I de periodene/ukene jeg ikke jobber stresser jeg mye med unødvendige “to-dos” og finner på masse ting jeg “må” gjøre.. Altså bruker jeg unødvendig energi på unødvendige ting. Når jeg jobber klarer jeg å sortere ut de gjøremålene som faktisk er viktige, og ellers har jeg en fast rutine, noe jeg trives med. Å jobbe for meg har blitt avgjørende.

Dette må nevnes:

Tidligere har jeg blitt tipset av både NAV og eks-psykologer om å ikke jobbe. Jeg har fått beskjed om at jeg ikke var klar og at det ikke var så lurt. Å velge jobb er det beste valget jeg har tatt og det har blitt en livsviktig del av hverdagen min. Min nåværende behandler, saksbehandler på nav, familie og venner støtter mitt nåværende opplegg og det hjelper. MYE!

Nå blir utfordringen min å akseptere at jeg ikke kan jobbe 100%. Jeg er en kravstor og amisiøs person som en dag skal leve et så godt som normalt liv. I mine øyne (for mitt liv) innebærer det 100% jobb/studie. Nå må jeg si til meg selv at jeg er fornøyd med å jobbe 50-60% og at det ER GODT NOK.

Jobb er min beste medisin!

For noe dritt. Kom på jobb og følte meg helt fin. Det tok mindre enn en time før det var tusen tanker i hodet mitt. Det skulle selvfølgelig magen dra nytte av og ga med tidenes mageknip med inkludert kvalme… Føler t jeg alltid er den som blir syk og må dra hjem. I de fleste tilfellene er det faktisk fysiske plager. Psyken er jeg ganske flink til å holde på plass (ikke idag da…).

Hvis noen har forslag til hva jeg kan gjøre for å løse dette så rop ut! Jeg ligger i forsterstilling i senga, synes synd på meg selv, og venter på svar…

Håper alt står bra til med deg?

God kveld, vakre mennesker!

Her kommer neste spørsmål midt i innspurten 16. mai. Jeg er sånn noenlude klar for morgendagen, men det store spørsmålet står fortsatt; hva skal jeg ha på meg?! Det kan ta hele kvelden å finne ut, og jeg er nok ikke den eneste med det “problemet”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jobber du, med hva i så fall?

Jeg jobber på Meny. Helt fra jeg var liten ønsket jeg på ett eller annet tidspunkt å sitte i kassa i en matbutikk. Ikke spør hvorfor, for det vet jeg ikke, men det var et lite mål jeg hadde for meg selv. Jeg ble ansatt der i februar i år.

Hvordan går det for deg å jobbe med din diagnose?

Da jeg startet hadde jeg en 100% stilling som ble alt for mye for meg. Så etter 1,5 måned på jobben ble jeg sykemeldt i 2 måneder. Nå er jeg tilbake, men i 50% stilling som til nå har gått veldig bra. Målet er etterhvert å jobbe 70%, men det må vi teste ut litt slik at dette ikke blir en ond sirkel. Jeg har stort sett holdt på sånn siden jeg startet å jobbe; jobber 100%, gjerne 150%, blir sykemeldt i lang tid, tilbake i 100% osv. Det er ikke noen god rytme. Først nå har jeg forstått det og begynt å prøve meg litt frem. Heldigvis har jeg en forståelsesfull sjef som jeg samarbeider godt med. Jeg har innsett at jeg er heldig som har det.

Jobben er perfekt for meg. Jeg kan bare gå på jobb, gjøre jobben min og dra hjem igjen. Jeg trenger ikke involvere meg mye psykisk, noe som er veldig sunt. I løpet av en uke har jeg mer enn nok å involvere meg i, så er slik jobb kunne ikke vært bedre. Selvfølgelig er det viktig å gi av seg selv. Jeg tenker mer på at jeg ikke brude jobbe i barnehage eller på skole NÅ, fordi jeg da måtte ha involvert meg mer i barna osv. Om et par år, når jeg er litt mer stabil kan jeg tenke meg å jobbe med ungdom. Vi får se hva tiden bringer.

//weheartit.com (redigert på iPhone)

Nå må jeg finne ut hva jeg skal ha på meg i morgen! Igjen, takk for at akkurat DU er innom bloggen min.

Ha en fortsatt fin kveld!

P.S. Jeg vil gjerne legge til her at jeg ikke jobber på Meny lengre, men som barnehagevikar. Les mer om det HER.

God morgen, kjære lesere.

Nå er jeg klar for møte på jobben. Vi skal sette opp dager jeg skal jobbe. Regner med at jeg kommer til å jobbe 50% en god stund fremover. Funker det bra så kanskje jeg går opp til 70%, men vi får se. Det skal bli godt å komme i gang igjen. Jeg er veldig klar for å få noe fast i hverdagen. Noe å se frem til og stå opp til. Dette er det første steget på veien til en “normal” hverdag som jeg har skrevet så mye om her.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Snart helg! Tjoho

Jeg har nå endret mitt syn på en ting. Jobb. Tidligere har jeg uttalt at jeg ønsker alltid å oppgi min sykdom i jobbintervjuer slik at sjefen vet hva han går til, og det er viktig med åpenhet og ærlighet. I tillegg til at arbeidsplassen skal få erfare at “syke” mennesker også kan arbeide på et like høyt plan som “friske” mennesker kan. Jeg har argumentert godt for dette på mine tidligere jobbintervjuer og jeg er fortsatt opptatt av åpenhet og ærlighet. MEN…

Denne gangen jeg skulle søke meg jobb valgte jeg å ikke oppgi noe informasjon om min diagnose. Hvem vet kanskje sjefen min googla meg og fant denne siden før han ansatte meg, men jeg har mine tvil. Grunnen til at jeg nå ikke informerte om det på jobbintervjuet mitt er rett og slett at jeg ønsker å bli behandlet som en hvilken som helst annen ansatt. Ingen tilrettelegginger og “sympatiblikk” hvis jeg har en dårlig dag. Hvis jeg har en dårlig dag må jeg rett og slett deale med det på egen hånd. Akkurat som alle andre. Jeg liker det godt sånn. Ingen stakkarslige blikk og “hvordan går det egentlig med deg nå, Nina”. Det er best sånn. Hardcore. En helt vanlig ansatt med helt vanlige krav.

En annen ting, som jeg først som sist kan være ærlig på, er at jeg antakelig ikke hadde fått meg noen jobb. Med mindre jeg hadde gått gjennom nav da, selvfølgelig… Noe som var HELT uaktuelt for meg. Jeg liker å ordne ting på egenhånd.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lover å poste et bilde av meg, stolt i uniformen snart. Jeg bare glemmer det hele tiden! Det er ikke så ofte jeg tenker “åh, nå må jeg ta bilde av meg selv i uniformen”. Det går mer i tankene at “nå må jeg se til h.. å få av meg denne stive uniformen!!”. Den er fin og kledelig, men alt for stiv for meg som elsker å gå i joggis.