For noen uker siden hadde jeg en rar, men fin opplevelse. Jeg skulle gjennom en operasjon. Den samme operasjonen som jeg hadde for mindre enn et år siden. Jeg skulle gå på krykker i 4-6 uker. Alle vet at man blir litt mindre (ganske mye mindre) mobil med krykker. Det er tungt å bruke armene hele tiden, det er slitsomt for rygg og nakke, vanskeligere å komme seg rundt, jeg kunne ikke kjøre bil, ble sykemeldt osv. Mange ting som gjorde det veldig kjipt å måtte gå igjennom denne operasjonen.
Jeg var også gjennom prosessen for under et år siden og visste hvor smertefullt og kjipt det var. Jeg visste godt hva jeg hadde i vente.
Psykologen min fortalte meg nylig at hun hadde gått litt på “tå hev” ukene rundt operasjonen. Med min sykehistorie og alle andre utfordringer i livet mitt nå, så kunne dette bli vanskelig for meg å håndtere. Sykehistorien fra forrige operasjon tilsa også akkurat dette.
Jeg hadde forberedt meg og tok det ikke så tungt i forkant. Dette var noe jeg måtte igjennom og da var det bare å bite tenna sammen og gjøre det beste ut av det.
Den første uken etter operasjonen var allikevel skikkelig kjip, naturlig nok. Mange spurte om jeg hadde vondt, om det var klønete å gå på krykker, hvordan det gikk med armene osv. Jeg kjente litt ekstra godt etter og svarte det samme på nesten alle spørsmål; “det er skikkelig vondt og kjipt”. For det var det.
Tre dager den første uken kunne jeg krysse av på “moderat deprimert” på stemningsregistreringsskjemaet mitt (Les mer om det HER). Inntil jeg skrev dette på mobilnotater en kveld:
“Bytt fokus. Prøv å fortelle om at operasjonen gikk bra (for det gjorde den) og at det faktisk ikke er så lenge på krykker (for det er det jo ikke). Heller ikke så veldig vondt (bare de første par dagene). Dette går fint. Er ikke så big deal, egentlig. Jeg er jo snart på bena igjen og har mjavascript:mctmp(0);ye tid til å gjøre kontorarbeid. Sånn er det nå. Ferdig med det.”
Det ble svaret på alle de kommende spørsmålene. Det snudde opp-ned på hele meg og det ble plutselig litt enklere å håndtere sitasjonen. Jeg ser nå at dette er det mest grunnleggende vi har jobbet med i alle årene med terapi; hvordan håndere vanskelige situasjoner på en god måte.
Psykologen min hadde ingen grunn til bekymring for belastningen som ventet meg, kanskje for første gang på mange år.
Jeg skriver lite om dagen fordi dagene er litt tunge. Det er november og mørkt og jeg er sikkert ikke alene om lange, tunge dager. Jeg ilker ikke å bare skrive om tunge dager. Jeg liker å skrive om tunge dager, som jeg kom meg ut av, og hvordan. Det er mye mer motiverende både for dere og for meg.
Dagen idag har vært litt ekstra tøff. Av flere grunner.
Jeg oppdaget nå at jeg ikke tok medisin igår. Ikke rart jeg aldri fikk sove og at jeg har hatt ekle abstinenser idag. Det har skjedd meg en gang før på 2 år og det er skikkelig ubehagelig.
Nå går frk. Ørbech ned for telling, men svømmer som en hund for å holde meg oppe. Ikke fordi jeg glemte medisinen igår, men det hjelper nok ikke.
Jeg nekter å gå ned i kjellern. Det er så mørkt og trist der. Jeg passer mye bedre til å være frisk.
// Helle Gannestad/ VG
Nå vil jeg si at jeg er ganske erfaren når det kommer til depresjon. Derfor sier jeg meg fornøyd nå, som jeg bare er litt deprimert. Det gjør ikke noe. Jeg skal komme meg ut av det. Så lenge jeg står opp om morningen, er jeg fornøyd. Jeg blir rastløs av å bare ligge på sofaen. Det er et godt tegn.
Det hjelper nok også veldig at vi har passet to hunder. Den ene er her ennå og de får meg tl å smile. Enda et godt tegn.
Først passet vi denne gode bamsen! @tankekjor
De har fått meg ut av senga hver dag, og ut på tur. To gode, gamle tips mot depresjon. Og hvem er det som ikke smiler til en sånn liten knøtt som dette da?
Vi koser ganske mye!
Denne milde depresjonene har vart ganske lenge nå. Gått mye opp og ned, men så lenge det går fra “normalt” stemningsleie og ned til mild depresjon, er det absolutt overkommelig.
Jeg får bare utføre de viktigste punktene på kriseplanen:
– Spise nok
– Sove 8-9 timer (ikke mer, selvom det er fristende)
– Komme meg litt ut (litt lettere med en hund)
– Jobbe 2 dager i uken, kanskje 3 (glemme meg selv litt. DEILIG!)
– Være sosial, men ikke for mye
– Prøve å nyte alene tid med serier og andre gledesgivende ting (som å gå tur med knøtten)
Jeg vet nå at jeg må gjøre noen tiltak for å ikke havne der nede igjen, og det skal jeg gjøre. Alt for å ikke bli innlagt og så lenge jeg er oppe og går i løpet av dagen, smiler litt og puster rolig, holder jeg meg utenfor.
Det skal nevnes at jeg sliter en del med fysiske smerter også. Jeg vil komme tilbake til det senere, men det gjør ikke hverdagen lettere.
Jeg drømmer litt om en liten firbent en så lenge…
// ethereo.tumblr.com/
… egentlig en stor en! En bamse! Men de små er også søte. Kjære penger… Rain down on me!
Jeg føler at jeg gjentar meg selv litt. Beklager det, faste lesere. Men det er litt godt for meg å sette ord på følelsene og minne meg selv på de små tingene jeg selv kan gjøre for å komme meg på bena igjen. Håper dere overlever?
Jeg kan jo nevne at jeg har vært en tur i lokalavisen til Folldal Kommune, og at dere kan lese kortversjonen på http://www.folldalsportalen.no (bare bla litt ned på siden). Det er nytt da, hvertfall.
(Eller faktisk ikke nytt heller, men nytt for de fleste av dere)
Hodet holder på å sprenge. Jeg finner Ikke ro i noen ting. Jeg skal prøve å sette litt ord på tilværelsen.
// weheartit.com/entry/63481799
Jeg vet ikke om jeg har skrevet det, men vi har altså kjøpt oss leilighet. Helt samtidig flyttet vi ut av leiligheten vi leide og flyttet inn hos pappa i en mellomfase. Da startet kaoset..
Tidligere skrev jeg om kaos i topplokket. Hvis du ikke har lest det, kan du lese det HER. – Det gir nok mer mening videre i dette innlegget også.
Rett etter alt dette var det, som skrevet, overload i hodet og jeg var sliten. I tillegg hadde jeg noen reaksjoner inni meg som jeg aldri helt klarte å definere hva var.
Jeg valgte å fortsette feriehverdagen, hvile og ikke tenke så mye på det eller kjenne så godt etter. Samtidig vurderte jeg en innleggelse bare for å stabilisere hverdagen og komme meg i balanse igjen.
Det har jeg vurdert en tid, men har samtidig ikke følt at jeg har hatt så stort behov for det akkurat nå.
// blingme.tumblr.com
Grunnen til at jeg har vurdert innleggelse er fordi jeg har følt meg sliten, deprimert og i ubalanse.
Jeg har skrevet et innlegg om dette rett etter “Følelser som tar overhånd”, men postet det aldri fordi jeg var så usikker på hva som egentlig skjedde inni meg.
Humøret mitt har gått opp og ned som en jojo og jeg har bare valset gjennom hverdagen, uten å ense noe som helst, som en beskyttelsesmekanisme.
Jeg tenkte først at jeg var deprimert fordi det er det jeg som oftest blir etter store påkjenninger. Det er den tilstanden jeg kjenner best og er mest klar over. Derfor tror jeg alltid først at jeg er deprimert, men så finner jeg ut at jeg er det stikk motsatte. Rart egentlig.
// thegirlandthelion.tumblr.com
De siste 6-7 dagene har vært nok så hypomane. Det gikk opp for meg nå, i kveld.
Jeg har fått kommentarer fra mine nærmeste om at jeg har vært veldig irritabel om dagen. Selv har jeg bare tenkt at det kommer av livssituasjonen akkurat nå og at jeg ikke har landet helt enda.
Jeg har ikke skjønt hva som har skjedd de siste dagene, men jeg har vært ut og inn av butikker både på storsentere og på nett. Jeg har hatt mange prosjekter på gang og gjerne jobbet med alle samtidig. Jeg har ikke klart å slappe av og jeg har ikke skjønt hva som har skjedd. Det gjør jeg aldri når jeg er hypoman, men når jeg oppdager det pleier det som regel å roe seg.
// blingme.tumblr.com
De fleste hypomaniene mine oppdages stort sett aldri av noen andre enn meg selv. De foregår oppe i hodet mitt. Tankene rusher forbi meg i vill fart. Alt bare suser forbi, uten at jeg får tak i noen ting. Det skal lite til for å ødelegge hele dagen og jeg prater høl i huet på venninnene mine.
Det pleier å gå noen dager (jeg har korte hypomanier i forhold til mange andre) før det går opp for meg.
Hver gang er like overraskende og jeg vender meg aldri til symptomene, som igjen gjør at jeg ikke klarer å koble at jeg er hypoman før etter en periode. Som regel pleier det å roe seg kort tid etter oppdagelsen. Det føles ikke som at det skjer denne gangen, men det gjør det sikkert. Tror jeg må gi det litt mer enn noen timer for å vurdere det.
// weheartit.com/entry/67027116/via/AntoRosati
Det som skiller denne hypomanien fra de andre er at jeg ble/blir sur og irritert på alt og alle (som sagt er jeg litt usikker på at det har gitt seg enda).
Jeg slenger med leppa og alt irriterer meg overdrevent mye. Vanligvis blir jeg overstadig glad og positiv, men ikke denne gangen. Hva det kommer av, vet jeg desverre ikke.
Senest i sted slang jeg med leppa til kassamannen på Kiwi og masjerte ut, uten å handle, fordi de ikke hadde taco dinner kit, så da kunne det være det samme for de hadde jo ingenting. – Unnskyld stakkars Kiwimann som sikkert ikke har noe med bestilling av varer å gjøre en gang.
Det er to tegn som synes utenpå når jeg er hypoman.
1. Alt for blid og positiv eller alt for sur og irritert
2. At jeg blir egoistisk og prater MYE om meg selv (mer enn vanlig)
– Begge disse tegnene er vanskelig for pårørende å koble til hypomani, naturlig nok.
// http://weheartit.com/entry/67286073
Jeg vil si at dette er en helt naturlig reaksjon på alt stresset rundt meg i det siste. Flytting er en stor prosess og ekstra krevende for mange bipoalre, inkludert meg selv.
Et litt komisk symptom jeg har denne gangen er at jeg synes alle jobber virker skikkelig spennende. Jeg vil gjerne prøve alt. Nå.
Hver gang jeg har gått inn i en butikk har jeg tenkt “åå, her virker det spennende å jobbe” og hver gang det har vært snakk om en jobb, har jeg hatt lyst til å prøve det ut. Uansett hva det er.
// thegirlandthelion.tumblr.com
Nå skal jeg prøve å plassere hodet på puta og se om det skjer noe.
Takk for at du gadd å lese hele dette poengløse innlegget.
Hvis du blir redd eller bekymret kan jeg forsikre deg om at denne tilstanden går over snart og at jeg skal til psykologen på mandag. Det er plass til deg der og.
Natta 🙂
Liknende blogginnlegg (trykk på teksten for å komme til innlegget):
Det har lenge vært planlagt en flytteprosess i mitt liv. Jeg skal flytte ut av leiligheten for å bo hos pappa for en periode til vi får kjøpt en leilighet.
Mange bipolare er ekstra såbare rundt flytting. Dette kan påvirke stemningen og fremprovosere en episode. Sikkert ikke alle får denne reaksjonen, men jeg vet at jeg er i gruppen som får det.
Derfor er denne prosessen vært planlagt i flere måneder og jeg har beregnet god tid på å komme meg både ut av den gamle og inn i ny leilighet.
Jeg trodde jeg hadde brukt denne tiden godt og klart å forberede meg mentalt, men flyttedagen kom like plutselig som første gang jeg fikk mensen.
// http-//weheartit.com/entry/56767847
I slutten av forige uke skulle det vise seg at alt skulle kastes på meg på en gang. Lån og visninger kom plutselig i tillegg til utflytting, noe som for mange er en glede.
Det var selvfølgelig en stor glede for meg også, men det vekket flere følelser. Jeg trodde ikke jeg hadde så mange følelser i den lille kroppen min og hvertfall ikke at hele følelsesregisteret kunne aktiveres på en gang.
På hver visning ble jeg dratt inn i en ny prosess av “skal-skal ikke”. Bare det i seg selv er veldig krevende for meg. Alle følelser blir sterke og hodet blir et totalt kaos.
Fra lørdag og til idag har vi ventet på svar fra megler. Det er spennende, nervepirrende og det ødelegger kroppen min fullstendig! Hele tiden blir jeg dratt inn i to ulike tilstander.
1. Vi kommer til å få leiligheten og leve lykkelige alle våre dager
Jeg kjenner det kribler i kroppen og gleden sprer seg. Jeg drømmer meg helt bort inntil realiteten slår meg tilbake. Da kommer den andre siden av følelsesregisteret mitt frem.
2. Det kommer til å gå rett til helvette. Hvis vi ikke får DEN så gir jeg opp (legg merke til at vi er i startprosessen)
Jeg blir trist og lei og helt på gråten. Dette kommer aldri til å gå bra.
Noen ganger kommer begge senarioene på en gang. Da blir det et fullstendig kaos i toppetasjen.
// weheartit.com/entry/65378370
Alt dette går på det bipolare i meg. Alle følelsene blir overdrevent sterke og alt er bare kaos i kroppen både fysisk og psykisk.
Jeg kjenner følelsene ut i hver eneste nerve i hele kroppen. I to dager har jeg konstant gått med adrenalinkick sterkere enn jeg får før jeg skal på scenen. Jeg har ikke klart å spise eller tenke klart…
Det er ganske slitsomt når nervene varer i TO dager og ikke i to timer som det pleier å gjøre før en forestilling.
// weheartit.com/entry/65551860
Samtidig som dette foregikk har vi flyttet ut av leiligheten idag. Mesteparten på lager og en del hjem til papsen. Bare det i seg selv var en krevende prossess, men vi slenger likegodt på en utfordring til.
Vi skulle få svar fra megler senest idag tildlig. Jeg har sovet sånn her i natt:
// weheartit.com/entry/65372657
Holde hodet kaldt. Hva skal hvor og hva trenger jeg de kommende månedene. Budrunde. Det gikk totalt i stå for meg.
// weheartit.com/entry/56861636
Vi er fortsatt i prosessen, men kroppen min er så utslitt at jeg ikke orker å ta stilling til noe som helst. Det føles egentlig litt godt.
Jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor jeg skal med dette innlegget. Hovedpoenget var å sette ord på følelsene mine, tror jeg.
// weheartit.com/entry/63375404
Det er blanede følelser med denne flyttingen og med visninger og bud blir jeg ganske ødelagt.
Det er overload i hodet og jeg blir til et menneske i nød; jeg tenker kun på å overleve, samme hva. Så nå har jeg gått i en slags kom-deg-hel-gjennom-dette-modus og vaser rundt i en transe hvor jeg ikke får med meg noe som helst.
// weheartit.com/entry/61247686
Gi meg litt tid så lover jeg å komme med et litt mer optimistisk innlegg. For det kommer, selvom jeg ikke tror det akkurat nå.
De siste ukene har jeg gjort mye. Veldig mye. Kanskje alt for mye av hva som er sunt.
Jeg har stort sett vært fullbooket fra morgen til kveld med det ene og det andre i tillegg til at jeg prøver å opprettholde trening, sosial- og familieliv. Søvn og mat har blitt nedprioritert og jeg har kjent at jeg har begynt å vakle.
Det skal sies at jeg virkelig har kost meg også. Jeg ELSKER å ha mye å gjøre og full timeplan. Kjempe mot tiden, tenke på masse på en gang, mange prosjekter. Kjenne at jeg lever skikkelig. Elsker det!
Jeg har virkelig hatt det kjempebra i en måneds tid nå. Jeg har klart å holde tunga rett i munnen og jeg har vært glad og fornøyd med en hektisk hverdag.
Rett før helgen ropte kroppen på ro. Jeg trengte å hvile meg, slappe av. Det gjorde jeg også, til en viss grad. Jeg fant en fin balansegang mellom å hvile, men ikke legge meg helt ned (for da er det så lett at jeg blir der).
Jeg er stolt over at jeg klarte akkurat det og at jeg kom meg gjennom helgen uten å havne i kjelleren.
// Foto: Privat
For det som skjer hver gang jeg kjører på og sliter meg helt ut er at depresjonen kommer og tar meg. Naturlig nok. Jeg har erfart mange ganger at jeg ikke kan kjøre på uten å få konsekvenser.
Derfor har jeg også gjennom helgen vært ekstra påpasselig og tenkt mye på denne depresjonen jeg pent kan vente meg. Jeg har bedt om det selv. 100% selvforskyldt denne gangen.
// blingme.tumblr.com
Det som ofte skjer når jeg hele tiden går og er redd for å bli deprimert, er at jeg blir det. Jeg tenker og bekymrer på meg en ny depresjon. Jeg legger merke til alle små tegn ved depresjonen og jeg tenker “nå har jeg nok blitt litt deprimert igjen”.
Dette er tankene mine: “Nå har jeg hatt det bra så lenge så nå må jeg ha en depresjon, for jeg fortjener jo ikke å ha det SÅ bra. Jeg klarer jo ikke å håndtere stress i lengden og jeg klarer ikke leve et normalt liv.”
// www.blingme.tumblr.com
Jeg jobber med akkurat det der veldig mye, for jeg må tenke at jeg fortjener å ha det bra og være frisk i stedet. Snu tankegangen som igjen snur utfallet. For så sterk er faktisk hjernen. Den kan avgjøre resultatet.
MEN……. IDAG….. (Trykk play)
Satt jeg på t-banen og hørte på musikk og kjente skikkelig godt etter på hvor deprimert jeg følte meg. Jeg tenkte mye på hva som kom til å skje nå hvis jeg roet ned hverdagen.
Erfaringen min tilsier at hvis jeg slapper av nå så kommer smellen og jeg ble enig med meg selv om at det kom til å skje denne gangen også…
Jeg går av banen og sangen du hører på nå spilte i bakgrunnen av tankene mine.
Jeg kommer ut ved Byporten i Oslo og runder hjørnet mot torget og inngangen til Oslo S. Jeg stirrer konstant ned i bakken.
Etter siste trinnet på toppen av trappen ser jeg opp. Jeg ser rett på dette:
// Foto: Privat
Plutselig blir jeg rammet av en ro og en stor glede. I samme øyeblikk som jeg ser opp legger jeg merke til sangen som passer perfekt inn i settingen. Livet mitt blir i noen sekunder en musikkvideo. En skikkelig glad film.
Smilet kommer automatisk og lykketårene triller.
Det skal gå bra denne gangen også. Det forteller verden meg og jeg tror på det.
Jeg elsker gleden over livet. Den er ikke så alt for ofte hos meg, så jeg tar godt vare på den når den møter opp.
Tenk at jeg har stresset og kost meg i flere uker og at jeg (forhåpentligvis) ikke behøver å bli bøtlagt for det! Det er akkurat det jeg har jobbet så hardt for å oppnå.
Denne gangen har jeg virkelig fått en myk og positiv landing. Jeg har fått erfare at det ikke alltid behøver å ende i kjelleren.
Nå er utfordringen å roe ned aktivitetsnivået, sove nok, spise gjevnlig og lage en balansert timeplan for å beholde den gode bølgen jeg er på. For det sier seg selv at hvem som helst, frisk eller syk, kan få en reaksjon på langvarig og mye stress. Det vil jeg helst unngå, så nå er det bare å trappe ned. Så går det bra. Det skal jeg vise deg.
Ha en god natt alle skjønne mennesker!
Følg med i morgen. Jeg har nemlig vært hos frisøren idag og fått ordna håret!
Etter en finfin langhelg er jeg veldig klar for hverdagen igjen.
Kjenner jeg er en smule ustabil etter lange netter, mye dansing, sosiale ting og mye moro flere dager på rad.
I går var jeg så sliten at jeg vurderte å ta opp med psykologen min at jeg kanskje bør ha en kort innleggelse på noen dager, men ved nærmere ettertanke så tror jeg nok jeg skal klare dette selv.
I tillegg bør jeg kun bruke innleggelser når jeg MÅ, og ikke løpe dit med en gang ting blir litt ustabilt.
// thegirlandthelion.tumblr.com
Dette løser jeg ved å ta medisiner i rett tid, rette opp døgnrytmen og legge opp uka med god planlegging og tilrettelegge alle planer slik at jeg får nok hvile.
Haha, høres jo ut som en 90-åring, men det er helt greit.
Trikset mitt er å ikke tenke: “Stakkars meg som ikke kan drikke” “Jeg kan ikke gjøre noen ting fordi jeg er psyk” osv…
Så lenge jeg fortsatt er i stand til å klare å tenke motsatt av det, så legger jeg meg ikke ned. Da fortsetter jeg hverdagen, fortsetter å gjøre ting, men jobber med å ikke gjøre for mye og å sove nok.
Det ER lett å tenke at jeg ikke klarer noenting eller at det er kjipt å måtte ta hensyn til psyken hele tiden, men HEY! Jeg har fått være med på masse moro allikevel!
Jeg når ikke opp til “friske” menneskers nivå, men jeg når høyt nok for meg! Jeg har kommet en laaaaang vei siden jeg ble syk. Før kunne jeg ikke være med på noe som helst nesten…
Jeg har vært ute to dager denne helgen, sovet lite + at alt har gått i ett, men jeg har ikke drukket en dråpe alkohol.
Jeg hadde sikkert blitt like sliten av en dag med fyll som jeg ble av hele helgen i edru tilstand. Så, jeg synes det er helt greit å ikke drikke.
// Foto: Privat (NIna 14 år)
Det plager meg heller ikke lenger at jeg ikke kan drikke så ofte som jeg gjerne vil, for jeg har det like gøy uten å drikke og jeg danser fyllefantene av bordet, så da er det greit.
Ja, det har tatt meg en del trening å komme dit at jeg klarer å ha det like gøy på byen uten å drikke!
Jeg har en god periode, selvom psyken er litt svekket, men jeg skal nok klare å komme meg gjennom dette også. Måtte bare lufte tankene mine litt for dere.
Kommer en liten oppdatering på 17. mai-feiringen min litt senere idag!
Jeg husker at jeg flere ganger tenkte at jeg var deprimert, men at jeg ikke helt skjønte hvordan kroppen og følelsene mine reagerte på den såkalte depresjonen. Jeg følte meg litt trist, ikke depresjonstrist, men jeg kjente allikevel at det lå en depresjon og lurte under huden.
// http://leloveimage.blogspot.no
Det er vanskelig å forklare helt, men jeg har følt meg fake glad. Jeg har ikke kjent på gleden, men jeg har ledd fake og høyt, smilt fake og bredt. Uten å klare å styre noe av det selv.
// http-//weheartit.com/entry/50227935/
Jeg har kranglet, vært hos psykologen og møtt motstand. Allikevel har jeg hatt noen “fine” dager/uker. Jeg har ikke latt meg knekke. I stedet har jeg puttet på meg et enda bredere og fakere smil.
Mange fake-glade dager betyr mange begravde følelser.
På fredagskvelden (altså for en uke siden) spurte Henrik meg: “Hva er greia di nå? Hva skjuler du? Jeg føler at det er noe du ikke forteller meg” Jeg hadde tenkt på det flere ganger. Hva var egentlig greia? Jeg føler meg rar, men jeg kan ikke forklare det, for jeg vet faktisk ikke. Det var også svaret mitt. Jeg hadde det bra, men hadde mye vondt inni meg allikevel. Hadde jeg det egentlig så bra? Jeg følte meg fake og jeg følte meg fanget.
Etterhvert som jeg pratet og fortalte hvor forvirra jeg var ble jeg plutselig slått av en tristhet. På et blunk hadde han dratt av meg hele maska og tårene sprutet ut. Masken var borte og det var usannsynlig befriende.
// http-//weheartit.com/entry/41872002/via/gaska
Nå er jeg likegyldig, deprimert og lei. Det føles merkelig godt. Jeg er tilstede igjen. Boblen er sprukket og jeg kan begynne å bearbeide depresjonen.
Så slo det meg at dette er ikke første gang det skjer, men det er en stund mellom hver gang så jeg glemmer at det kan skje. Noen ganger når jeg er deprimert så kjenner jeg depresjonen inni meg og jeg sier at jeg er deprimert, men jeg klarer ikke å få ordentlig kontakt med følelsene mine.
Jeg klarer ikke føle meg skikkelig trist. Jeg blir sint og lei og får kort lunte, men jeg gråter ikke og klarer fint å komme gjennom dagene. Jeg har usunt mye guts og jeg har på meg masken. Jeg vet at jeg er deprimert, men jeg er låst i en boble eller et skall. Lar ingenting gå inn på meg. Det skjedde denne gangen også.
Jeg ble gjennomskuet… Selv hadde jeg skjønt at noe var galt, men ikke hva… Jeg trengte et dytt for å komme meg ut av det, og det fikk jeg. Først var jeg litt sur på han, for det er jo ikke gøy å bli dyttet ut i depresjonen, men jeg skjønner jo nå at det var til mitt eget beste og han var der for å ta meg imot og det er jeg evig takknemlig for!
// http://blingme.tumblr.com
Så hva NÅ? Nå har det gått en uke og jeg har begynt å kjenne på følelsene mine. Det er ikke noe godt, så jeg prøver hele tiden og bare hoppe opp på en middels bra nivå, men hele tiden blir jeg innhentet.
Jo lengre jeg lar depresjonen være, uten å bearbeide, jo lengre varer den når den kommer til overflaten. Jeg klandrer ikke meg selv denne gangen, for jeg fikk jo ikke til å kjenne på følelsene.. Men jeg må allikevel ta støyten etterpå.
Nå venter senga, sesong 2 av Sex and the City, is, fine sanger å finne styrke i og litervis med grining. Høres kanskje ut som PMS eller et break-up, men det er sånn jeg depper. Det er hvertfall sånn jeg skal prøve å komme meg ut av det denne gangen. Jeg skal hvile og hente ny energi, men jeg tror det kan ta litt tid.
// http://blingme.tumblr.com
Jeg skal allikevel ikke begrave meg helt. Har et nytt og fint forestillingsprosjekt på gang som du kan lese om HER.
Så målet blir å gjøre litt hver dag. Komme meg ut i sollyset, sove nok og omgås fine folk.
Jeg har hatt hyppige vanskelige perioder og det tror jeg har gjort at jeg ikke har rukket å hente frem “Friske-Nina” i mellom periodene. Nå har jeg hatt det veldig bra i over en måned (med humper og dumper, men bra allikevel) og de siste dagene har jeg klart å hente Friskingen frem igjen.
Hver gang jeg kommer meg ut av en episode er det mange skritt til opp, før jeg kan finne frem “Friske-Nina”. Denne gangen har jeg klart å krabbe meg opp alle skrittene helt opp til henne. Kanskje for en kort tid, kanskje for en lang. Vi får se. Det er uansett godt å treffe på “Friske-Nina” igjen. Det er et godt tegn og det er deilig.
Det er ingen hemmelighet at November er en tøff måned for mange. Mørket kommer slående over oss og byen blir stille. Mange av oss går i dvale. Jeg gjør det, hvertfall.
//weheartit.com
De siste dagene har vært veldig fine på dagtid og veldig tunge på kveldstid. Jeg er usikker på om det kan kalles en depresjon, eller om det bare er tristhet som kommer med kvelden.
Jeg har to erfaringer i forhold til depresjon/tristhet.
1. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det. Jeg har erfart at jo mer plass jeg gir depresjonen/tristhetsfølelsen, jo større grobunn har den hos meg og sannsynligheten for at jeg faktisk blir deprimert blir større. Derfor prøver jeg å skyve den vekk. Ikke tenke så mye på det.
2. En annen erfaring er at hvis jeg ikke tar tak i de følelsene som kommer, graver jeg meg egentlig lengre ned. Ubevisst, selvfølgelig.
//google.com
Så hva er best nå, da? Det er alltid vanskelig å svare på.
Tidligere har det fungert å ikke vie det så mye plass. Tristheten har gått over av seg selv. Jeg tror en blanding kan være veldig fint her. Derfor skal jeg ta det opp med psykologen på mandag og høre hva hun sier om det. Så da blir den nåværende løsningen: å leve så bra som mulig og ikke tenke så mye på det. Så tar jeg det opp med henne på mandag og kan da ta tak i følelsene.
Lik gjerne siden min på facebook, trykk på et av bildene i dette innlegget for å komme til siden.
