“Du har lidd nok nå, er det ikke på tide å prøve noe annet?”
Jeg vet at det er hjernen som messer med meg, men det er veldig vanskelig å gjøre noe med det. Jeg føler meg litt åndsvak og evneveik. Ligger liksom bare her i mitt eget surr av tanker og venter på at det skal gå over. For det vet jeg det gjør, engang. Og det er det som holder meg litt oppe nå. -Egentlig kaver jeg som en hund (i vann) for å holde hodet over vann.
Er passe lei av det nå, og tror det kan komme av alle dagene og timene innestengt på rommet etter operasjonen. Men jo flere dager det går, desto vanskeligere er det å komme seg ut av dette drittkjedelige rommet.
Men jeg føler meg ikke vel noe annet sted. Det er rommet som er trygt. Sånn er livet og statusen akkurat nå. Håper å komme meg ut av dette snarest så jeg ikke waster mer tid på dette dritt-humøret… Vil jo egentlig være sosial, men det er vanskelig og enda vanskeligere når depresjonen kommer snikende.
Føler egentlig ikke at ordet dritt symboliserer hvordan jeg har det nå, selvom jeg bruker det mye. Vet egentlig ikke hva som beskriver meg nå, det er litt difust egentlig. Dritt!
Jeg er deppa. Vet ikke hvorfor, men jeg er det. Trenger ikke alltid være noen grunn når man er Bipolar. Det er det som er litt ulempen. Okei, jeg vet egentlig hvorfor, men jeg vil ikke skrive det her. Det er mange ting. Veldig mange egentlig. Nå er jeg ganske lei. Blir glad når jeg er med folk på skolen da, men akkurat nå orker jeg ikke noe annet enn å være på rommet. Det er slitsomt å holde tårene inne.
Jeg vil ikke være emo-Nina, jeg vil være glade-Nina som går rundt å smiler og er positiv. What to do?
Nå ser jeg på Sex og singelliv film nr. 1, det er jo litt glede hvertfall. Så tenkte jeg kanskje å dusje, men vet ikke om jeg orker det idag. Vi får se. Kanskje jeg finner noen som har sjokolade og cola. Det har jeg veldig lyst på nå!
Ja, nå er vi i full gang med øving til musikalen Les Miserables. Tror det blir dritbra tilslutt.
Det som er litt synd er at jeg har jo måttet ligge i senga den siste uka og henger ganske langt etter de andre. Føler fortsatt at jeg ikke kan være med 100% for magen gjør fortsatt vondt og sårene dunker ved for mye bevegelse. Så må fortsatt ta det litt med ro. Litt kjipt når jeg egentlig vil være med helt og fult på musikalen.
Nå har jeg virkelig fått en tålmodighetsprøve. Problemet er liksom at det faktisk er litt press på dette, for det er ikke lenge til premiere, så jeg må faktisk bare bli fort frisk, jeg har egentlig ikke noe valg… BAH! Vanskelig altså!
Hver dag går jeg å lengter. Lengter til et annet sted. Jeg skal prøve å forklare.
Hvis jeg er ett sted, lengter jeg til et annet sted. Hvis jeg er i matsalen, vil jeg heller være i dagligstua. Hvis jeg er på Nordborg vil jeg heller være på Nyborg, er jeg i Asker vil jeg heller være i Stavanger og omvendt. Du skjønner nok hva jeg mener. Jeg lever ikke i nuet.
Når skal jeg slå meg til ro? Når skal jeg klare å bare la rumpa være der den er for 5 min og hjernen hvile i 3 min? Kanskje når jeg har nådd et mål i livet. Kanskje når alt er i orden med meg, familien og vennene mine og livet er på gli. Men hvorfor vente på det halve livet? Hva med nåtiden? Livet er jo på gli, bigtime!
Jeg vil ikke sitte som gammel og tenke at jeg har løpt fra hele livet. Jeg vil nyte den lille tiden jeg har på jorda. Hvordan?
I “Deilig er Jorden” sies det: Der er min lengsel hjemme. Hvor er min lengsel hjemme? Hvor slutter jeg å lengte etter det å være et annet sted.
Det eneste stedet jeg har slått med ordentlg til ro er på rommet mitt her på skolen. Det er jo litt stusselig. Men jeg tror jeg vet grunnen til akkurat det. Det er fordi jeg har skilte foreldre som alltid har bodd gangavstand fra hverandre. Det har ført til at jeg har pendla mellom dem, gjerne veldig ofte. Så jeg er vant til å hele tiden flytte meg, leve i en bag. Du slår deg ikke til ro noe sted på det grunnlaget.
Men jeg skal prøve å jobbe mer med det å leve i nuet. Bo der jeg er. Lage meg litt hjemme-plass. Så min lengsel kan høre hjemme et sted. For tiden er den hjemme på rommet mitt på skolen. Lurer på hva som skjer når jeg flytter.
Og lengte hele tiden er veldig slitsomt.
Jeg er litt som Ole Brumm. Kikker hele tiden etter noe bedre..
“Sprett satte seg på bakken ved siden av Ole Brumm. Men da han satt der, følte han seg plutselig ikke så betydningsfull som han gjerne ville, derfor reiste han seg opp igjen.”
Er jeg frk. aldrifornøyd? Eller hva er egentlig det store problemet her? Det er jo meg på en eller annen måte, men hva gjør jeg med det?
I det siste er det flere av dere lesere som har henvendt seg til meg med spørsmål ang. depresjon. Jeg vil gjerne svare på dette litt generelt, for svarene jeg gir til hver enkelt, gjelder alle som sliter med noe. De tingene jeg sier nå er viktige for alle som sliter med litt eller mye og det er dette jeg ville svart deg på en mulig henvendelse, hvis jeg ikke har gjort det alt.
Det er vanskelig for meg å svare dere, fordi vi alle sammen er så forskjellige og alle kan se likheter med meg eller andre, men ingen er helt like. Dette er viktig å huske på. Ikke sammenlikn deg med andre syke. Selvom jeg ikke har det så bra alltid, så kan det være du kommer deg helt fint ut av det. Jeg har en Bipolar Lidelse. En diagnose hvor det nesten forventes at jeg er deppressiv til tider.
“Jeg er alene i denne verden” – Det er du ikke! Det bare føles sånn. At ingen forstår deg og ingen kommer heller noen gang til å gjøre det. Har du prøvd? Hvis ja, Har du prøvd hardt nok? Uansett om problemene dine er sore eller små, hvis du er deppa, oppsøk noen voksne å prate med (lege, helsesøster, en forelder til en venn eller en lærer). Start setningen din med “Jeg er deprimert” hvis det kan hjelpe. Hvis du sliter med å få ut noe som helst muntlig, skriv en lapp eller en tekst med tankene dine og ta det med deg når du oppsøker noen å prate med.
Det viktigste synes jeg er å ha støttespillere rundt meg. Vær åpen. Fortell vennene dine, uansett hvor vanskelig det er. De vil forstå på sitt vis.
Det er mer normalt enn du tror å ha en depresjon, og særlig i puberteten. Selvmordstanker er ikke unaturlig i denne prosessen. MEN du trenger ikke ha selvmordstanker for verken og være deprimert eller oppsøke hjelp.
Vær ærlig med deg selv. Trenger du hjelp, så skaff deg det. Alle har vi ansvar for våre egne liv og å bli friske. Ikke gå rundt å tenk at det ordner seg. Kanskje bærer du på en stor sorg som må ut? Og kanskje er du så heldig at du aldri opplever en depresjon igjen. Det er mange som har depresjoner i tenårene og som aldri opplever det igjen etter det. Men det må bearbeides!
Man kan leve et fantastisk liv – også med vinterdepresjonene. Det er bare hvordan man skal takle dem, og det er en lang prosess å lære, men jeg vil si at det virkelig er verdt det!! Du kan leve et godt liv, selvom du en gang opplever en depresjon. Dette er ikke “The End”. Vær tålmodig, oppsøk hjelp, og humøret kommer når du får lettet på ting.
Hvor henvender jeg meg: Du kan alltid dra til legevakten hvis du har det veldig tøft. Der kan de hjelpe deg med å skaffe psykolog eller bare prate litt, om det trengs. Men har du en helsestasjon eller et ungdomssenter i nærheten av deg, gå dit først. Er du så langt nede at du tenker at du ikke vil leve: dra til legevakten! Hvis du bærer på mye vondt (trenger ikke være store ting) kan det alltid hjelpe å snakke med en psykolog. Hun/han kan hjelpe deg på veien videre.
Jeg vet det er vanskelig å tenke, men jeg vet også at det er fakta: De gode dagene veier opp for de vonde!
Jeg har selv vært der. Så langt nede at du ønsker å dø. Men se på meg nå, jeg lever fint med det:) Det handler om å lære seg å leve med problemene. Du kan ikke forvente at alt blir borte over natta eller at når du har gått til behandling en stund så forsvinner alt. Man må lære seg å leve med det man sliter med og håndtere det på riktig måte.
Hele livet blir ikke en kamp, selvom det noen ganger virker sånn. Du vil finne verdier som det er verdt å leve for, men du må gi det opp til flere år hvis du er skikkelig langt nede. Og jo lengre tid det tar for deg å oppsøke hjelp, jo lengre tid tar det å bli frisk. Ingenting går over av seg selv. Det må bearbeides, hvis ikke kommer depresjonen igjen og igjen. Selv har jeg jobbet hardt med dette i 5 år, ser store fremskritt og har stor tro på at livet mitt kommer til å bli fullverdig.
Vær sterk! Tenk på at du blir sterkere av motgang. Når du blir frisk er du så mye sterkere og er mer klar for å håndtere en mulig nedtur igjen når den måtte komme, du har tross alt opplevd det før.
Gjør ting som vanligvis gjør deg glad. Vær med venner, ikke grav deg ned. Ta bilder, eller nyt livet på annen måte så godt du kan. Husk på hva som før gledet deg og prøv så godt du kan å gjøre disse tingene. Når du først kommer deg ut, er det ikke så ille som du kanskje trodde og du kan faktisk ha bittelitt glede av det alikevel.
Overskriften snakker for seg selv. Ikke forvent for mye heller. Det blir hva du gjør det til som menneske.
Igjen, oppsøk hjelp, snakk med noen voksne. Jeg kan ikke hjelpe dere noe mer enn at du kan lese bloggen min, noe jeg er evig takknemmelig for at DU gjør:)
Det vil ordne seg, men du må ta tak. Håper dette var litt til hjelp!
Tankene spinner i hodet mitt.. Hvorfor kan ikke alt bare gi slipp?
Nei, dette er livet, det er det vi lever. Jeg må nok bare deale med det jeg har fått utdelt. Jeg personlig har det egentlig ganske bra for tiden. Men jeg er en person som ikke klarer å ha det bra med meg selv når mine nærmeste ikke har det bra og akkurat nå vil jeg si at de fleste av mine nærmeste har tatt knekken på meg.
Ikke misforstå. Det er jo egentlig ikke meg det er synd på oppi det hele. Men alle disse tingene som skjer på en gang er litt for mye for meg.
Og her er jeg, på en skole i Stavanger, mens hele slekta mi hjemme sliter med sitt og hva kan jeg gjøre? Egentlig ikke annet enn å tenke positivt, se fremover og ta en dag av gangen. Ja, det er lett å si…
Jeg vil ikke gå inn i detaljer på dette. Noe som kanskje er første gang i blogg-historen min. Men det handler ikke om meg og derfor ønsker jeg ikke dele det. Du skriver ikke om alle andres plager du heller?
Igår var en kos lørdag til forholdene å være. Den begynte dritt, og jeg satt lenge i dusjen og ventet på en aha opplevelse. Det kom ikke noen.. I natt derimot fikk jeg den:
Jeg må sørge for å ha det bra i mitt eget liv. Selvom ca. alt rundt meg går på tverke, så kan jeg ikke gjøre noe annet enn å leve her og nå. være med folkene på Solborg og prøve så godt jeg kan å nyte det. Nok en gang, lett og si…
Vanligvis er jeg den som fikser opp i ting hjemme. Men, jeg må innse at det er ikke jeg som er partyfikseren her. Jeg må få leve mitt liv!
I desember 2008 var jeg innlagt på prykiatrisk i 3 mnd. Jeg var veldig syk. Det var derfor denne bloggen i det hele tatt ble opprettet. Mitt aller første innlegg kan du lese HER.
Alt håp var ute for meg(tenkte jeg). Hadde gitt opp livet og alt var bare svart. Holdt meg i live bare fordi jeg var på Blakstad og var tvunget til det. Heldigvis.
Men så.. Jeg fikk en helt syk aha opplevelse etter nesten 3 mnd. hvor “verden gikk meg imot”. Hver dag tenkte jeg at jeg ikke hørte hjemme her i verden og at dette ikke var her jeg skulle være osv. Hjernen min var helt klikk. Jeg var kjempe syk. Så lå jeg en kveld i sykehussenga mi og skulle liksom sove. Livet hadde jeg gitt opp for lengst. Men den natta fikk jeg ikke sove. Hadde på det tidspunktet intatt innsovningstabletter og sovepiller og vært å bedt nattevakten om sterkere sovemedisiner fordi jeg ikke fikk sove. – dvs at jeg egentlig burde sovet som en stein!
Noe var veldig galt og jeg kjente det på kroppen. Jeg lå sånn i over en time.. Lå og vrei meg og jeg husker ikke om jeg tenkte så mye før jeg PLUTSELIG…! “Jeg skal leve livet, jeg skal fullføre videregående, jeg skal være med vennene mine, jeg skal bli frisk, jeg vil ikke være her, jeg skal være med den fantastiske kjæresten min (på det daværende tidspunktet så støttet meg gjennom det hele)”
-og det sa KLIKK! Jeg hylgråt! Løp ut til nattevaktene, fortalte dem alt sammen! Jeg var helt ute av meg, trodde nesten ikke på det selv og skjønte hvertfall ikke hvor det kom fra! Det gjør jeg heller ikke den dag idag, men fy fader hvor glad jeg er for at det skjedde!!!
Sånn har jeg aldri kommet opp fra en depresjon noen gang og aldri opplevd eller hørt om, men det er helt sant! Det skjedde meg og jeg er så glad for at det skjedde, selvom det var veldig overveldende. Jeg ventet i 3 freakin mnd. på å komme meg ut av det helvette og det var veldig mye jobb videre også, men bare den oppturen var fantastisk. Men du må ikke tro det bare var bra dager etter det, jeg hadde mine død-dager, men leve, det skulle jeg innerst inne!
Det er her tattoveringen i nakken kommer inn i bildet. Den betyr “Å LEVE” og jeg bestemte meg for å ta den med en gang jeg ble skrevet ut for å alltid huske på at jeg ønsker å leve livet mitt.
Du spør meg hva jeg ler av, lille venn? Jeg ler fordi jeg lever, simpelthen.
Jeg flyr opp og ned i vekt. Jeg har aldri vært så tynn som jeg er nå. Men jeg har aldri sett noen sammenheng med spisemønstrene mine. Nå skal jeg prøve å forklare litt…
Spiseforstyrrelsen har jeg slitt med siden jeg ble innlagt første gang. Altså desember 2008. Det ble utviklet fra depresjonen min da jeg var så depremert at jeg rett og slett ikke orket å spise (fordi jeg var så deprimert). Jeg har alltid vært en jente som er glad i mat. Jeg elsker mat!!
Det siste året har gått litt opp og ned. I manier og depresjoner spiser jeg lite eller ingenting i løpet av en dag. Jeg glemmer eller nedprioriterer å spise. Matlysten og sultfølelsen forsvinner (endel av bipolare symptomer). Så kommer jeg kanskje hjem og tenkter: “Oi, jeg har ikke spist i hele dag”, så lager jeg meg noe mat og da får jeg i meg kanskje to biter og det føles ekkelt å spise. (Ikke endel av bipolare symptomer)
På skolen (FHS) har det ikke vært noe problem, fordi der får vi servert mat på bordet. Der blir det satt av tid til å spise og alle spiser. Slik er det også under innleggelser. Jeg sier jeg sliter med å spise, men de ser lite til det. De ser jeg spiser veldig lite, men de ser jeg får i meg akkurat nok næring til at de ikke gidder å jobbe noe med det.
Men med en gang jeg blir overlatt til meg selv, sånn som nå -når jeg er hjemme, går det rett åt skogen! Idag spiste jeg en håndfull stekte poteter til frokost og så spiste jeg ikke mer før kl. 21. og da spiste jeg bittelitt spagethi… Det funker jo ikke sånn. Jeg må lære meg å strukturere hverdagen min, som de sier. Legge inn måltider. Men hvordan gjør man det, når man ikke har lyst på mat, eller når kroppen ikke har lyst på mat? For jeg elsker alt som har med mat å gjøre, det er bare det at med en gang jeg må velge ut noe å spise blir jeg bare så discusted! Kroppen gjør fullstendig motstand!!
Skjønte du, eller var dette bare forvirrende? Det er et spiseproblem her, men det er ikke anorexi eller bullimi. Problemet er å få i seg maten og hoppe over flere av måltidene i perioder, men ikke fordi jeg tenker at jeg er feit.
Alle påpeker at jeg har blitt spinkel. Til og med læreren min har påpekt at jeg har blitt tynnere… Og det har jeg. Ikke pågrunn av dette problemet, men på grunn av medisiner. Som jeg har forklart før. (Du kan lese HER!).
Men i tillegg må jeg bare innrømme ovenfor meg selv. Jeg har et spiseproblem. Spiseproblemene kommer og går. Det å tenke på vekt vil nok alltid ligge i bakhodet, men jeg vil egentlig mest fokusere på å få i meg mat, gjevlig.
Ja, nå vet dere det også. Kanskje jeg skriver litt mer senere, men jeg tror du har fått mer enn nok for idag. Sjekk ut de hyggelige innleggene under da vel 😀 Og legg gjerne igjen en kommentar?
For det første vil jeg si at jeg ikke pleier å blogge, og for det andre syns jeg det er syykt fett at Nina låner meg litt kolonne-plass på superbloggen hennes, slik at jeg slipper å sitte å kjede meg på togturen til Stavanger som tar nærmere 8 timer..
Klokka er 12.24, og vi har ca 2 og en halv time igjen av turen. Det vil si at jeg har sittet på dette dritt-toget i over 5 timer. På disse 5 timene kan jeg berike dere med følgende fakta:
Antall ganger jeg har hørt på Robyns album Body talk: 3
Minutter jeg har prøvd å sove på: ca 90 minutter
Minutter jeg har sovet: ca 24 minutter (drøyt, siden jeg sov 4 timer i natt, hehe)
Antall matenheter: 1 klementin, 1 iskaffe, 1 imsdalvann, 1 fersken iste fra Tine, 3 brødskiver fra matpakken jeg fikk av mammaen min, 1 melkerull, 1 vestlands-lefse.
Antall sider jeg har lest i mitt nyinnkjøpte Innsikt Aftenposten-blad: 29 av 80 sider
Antall sider i Innsikt jeg har blitt smått forvirra av pga vanskelige ord i artikler: 29 av 80 sider
Batteriprosent på iPhone: 64 %
Hva jeg hører på akkurat nå mens jeg skriver dette her: Foals ? Antidotes (alle med sans for musikk bør sjekke det ut ASAP)
Antall bilder tatt med photobooth-programmet: 14 stk
Antall ganger vært på do: 1. Snart 2.
Antall ganger jeg har oppdatert Facebook: 6
Antall notifications: 3 (woho!)
Antall ganger jeg har oppdatert Twitter: 3
Antall ganger jeg har bytta plass og sete: 3
Antall ganger gjespet: haha, kødder. Tror du jeg er så nerd at jeg tar tellinga på det eller?
Antall bilder jeg har tatt med photobooth: 10000000. (prøver liksom å ta bilde av Norge, men Norge fucker med meg og vil ikke samarbeide og putter masse trær eller stygge hus, tunneler og tog i bakgrunnen hver gang jeg skal ta bilde FML)
En viktig ting å understreke er at jeg ikke har lidet av noen som helst form for sykdommen kjedsomhet. Og vil dere vite oppskriften? Fordi jeg sitter ved siden av Nina, så klart 🙂 Hun sier hun er den verste å sitte ved siden av på tog, men jeg er brutalt uenig i den påstanden. Har opplevd laaangt verre enn henne, og det er ett annet kapittel jeg skal slippe å kjede dere med. Nina tilføyes i hvertfall i rekken under en av de bedre togturene jeg har hatt! For jeg må ærlig innrømme at jeg var ganske så skeptisk til å ta toget på dagen, siden jeg alltid har tatt natt-toget til Stavanger hver gang. Men tida flyr, og jøss, nå er klokka allerede blitt 12.44. Altså, jeg er enten sykt treig til å skrive eller så er det fordi jeg liker å sitte å drømme ut av vinduet og se på hvor fint Norge er.
Se så fint! Ikke meg, men Norge så klart!
Ok, tror jeg slutter der. Nå begynner jeg å bable, og jeg merker at Nina blir mer og mer frustrert siden hun får ikke lov til å lese noe av dette mens jeg skriver det og fordi hun vil ha tilbake macen sånn at hun kan skrive et superblogg-innlegg til dere 😉
Uansett.. Nina, jeg er glad i deg. Takk for at du er den du er, jeg setter stor pris på det.
Gleder meg til et nytt halvår med deg! Må det bli enda bedre enn 2010. Hvis ikke skal jeg sørge for at det blir det! (:
