Det er nesten 3 år siden jeg sist var innlagt på institusjon. Faktisk var det sånn at jeg noen av de siste gangene ble innlagt og skrevet ut et par dager senere fordi vi oppdaget at jeg var for frisk til å være der. Heldigvis burde jeg si, og sier jeg stort sett. Men allikevel er det en liten del av meg som savner det. Savner tryggheten, rutinene og at det alltid var fagfolk å snakke med bare jeg gikk ut døra på rommet mitt. Savner gruppeterapi, filmkvelder, spille spill og galgenhumor. Og det var alltid noen som passet på meg.
Selvfølgelig er jeg glad for å være så frisk som jeg er idag. Så stabil. Livet mitt er blitt relativt forutsigbart og skikkelig bra. Men etter 5,5 år inn og ut av institusjon var det noe som ble trygt. Jeg kjenner fortsatt sykdommen bedre enn jeg kjenner meg selv. Jeg vet mer om hvordan jeg takler en depresjon enn hvordan jeg takler min egen hverdag. Og det å være deprimert, krever mye mindre av meg enn det hverdagen gjør.
Dette er ikke noe jeg tenker på hver dag. Det kommer alltid skyldende over meg. Akkurat som at det er en avhengighet. Noe som mangler i livet mitt.
// Ellen Johanne Jarli
Dette forteller meg at jeg ble godt ivaretatt. Og det at jeg ikke har hatt behov for innleggelse noe mer, forteller meg at de ansatte fant en god balanse mellom å vise omsorg, men allikevel stille krav. De tok ikke fra meg alt ansvar og gjorde alt for meg. De sykeliggjorde meg ikke. Jeg ble passet på, men ikke for godt.
Noen av gangene jeg ble skrevet ut var det et slag i trynet å stå på egne ben. Være en del av samfunnet 100%. Men det må ha vært god trening, for her er jeg da. Med en slags oppskrift på hvordan jeg kan leve et stabilt liv. En normalt fungerende hverdag. Og jeg er utrolig takknemlig for hvordan ting har blitt. Det er 3 år siden sist. Kanskje var det siste gang, kanskje må jeg inn igjen, men for nå så holder det med å savne det litt. Jeg vil jo aller helst klare livet på egenhånd.
Men jeg skjønner hvorfor noen blir svingdørspasienter. Takk for at dere ikke lot meg bli en.
Jeg fikk en mail for en stund siden av en som jobber på et psykiatrisk sykehus. Personen lurte på om jeg kunne skrive noe om hvordan jeg ble møtt og hva som har hjulpet meg.
Jeg har skrevet en del stikkord siden jeg fikk mailen og håper dette kan være til hjelp for noen ansatte i psykiatrien. Her har jeg valgt å legge hovedfokuset på hva personalet hjelper meg med. Det er tross alt dem vi har mest med å gjøre.
Under de fleste innleggelsene jeg har hatt så har jeg følt meg trygg og godt ivaretatt. Jeg har fått den oppfølgingen og de rammene jeg har trengt for å bli friskere. Jeg har også fått hjelp til å lære meg strategier for å hjelpe meg selv bedre.
Personalet har vært en stor del av den prosessen på mange måter. De har lyttet til meg og mine behov. De har lest mye mellom linjene og tatt meg litt på senga når de kommer til egen tankegang. Det har gjort at jeg har vokst som menneske i samme slengen.
KOMMUNIKASJON
Det viktigste, mener jeg, er god kommunikasjon mellom personalet og behandler. De dypeste samtalene jeg har hatt har ofte vært med personalet, som igjen har hjulpet meg med å ta opp ting med behandler. Eller de har videreformidlet mine ønsker og behov. Det synes også, dessverre, litt igjennom når den kommunikasjonen ikke er på plass.
http-//weheartit.com/entry/90481347
DELTAKELSE
Jeg har fått være med å ta avgjørelser, der det er mulig. Den tilliten har vært utrolig viktig for meg!
For å føle eierskap til mitt eget liv er det viktig for meg at jeg blir forklart tydelig hva som skjer og hvilke planer som er lagt. Nå har jeg vært innlagt såpass mange ganger at det er lettere for meg å være aktiv i prosessen, men fra starten av var det ekstremt viktig at jeg fikk være med å legge planene. Det har også hjulpet meg på veien til et mer selvstendig liv.
blingme.tumblr.com
KONTINUITET
Jeg har hatt over 40 ulike behandlere (psykologer, psykiatere, fastleger, fysioterapeuter osv.) jeg har måttet forholde meg til. Dette er utenom miljøarbeidere som jeg også snakker mye med. Da er det godt over 100 mennesker jeg har fortalt om livet mitt til i en sårbar periode. Mitt lille ønske når jeg er innlagt er å få, så langt det lar seg gjøre, de samme dagskontaktene, slik at det er mulig å fortsette samtalen fra dagene før. Kontinuitet.
http-//weheartit.com/entry/65445116
VÆR TILGJENGELIG
Det er vanskelig å be om hjelp eller en prat. Ofte er det eneste jeg klarer å sende et lite blikk og håpe på at hun eller han forstår meg. Dersom jeg må banke på kontordøra, er det nærmest umulig for meg å be om hjelp. Dessverre har jeg opplevd flere ganger at det ikke har vært noen i fellesarealet. Det bør det alltid være. Alltid.
http-//weheartit.com/entry/63481799
HJELP MEG UT
Det aller viktigste, mener jeg, med en innleggelse, er veien ut igjen. Hjelp meg på veien ut i livet. Det er ingen hemmelighet at en innleggelse kan oppleves som en pause fra virkeligheten. Men jeg trenger hjelp med å få kontakt med den igjen. Her kommer det viktige samarbeidet med behandler, personalet og mitt liv utenfor disse fire veggene inn igjen.
Det som har funket best for meg, som vi alltid har gjort, er at vi setter en dato for utskrivelse (når jeg er klar for det) slik at vi har et mål å jobbe mot. Da gjelder det å ta museskritt ut i den store verden igjen. Kanskje en tur i butikken er nok første dagen. Ta kontakt med venner, nettverk, behandling ute, småbesøk til jobb, skole eller andre ting som er viktig i mitt liv.
Poenget er å sakte, men sikkert, bli klar for hverdagen igjen med alle utfordringer det måtte medføre. Og det har jeg opplevd som et godt samarbeid. Både mellom sykehuset og meg og mellom de ansatte der jeg har vært innlagt.
Noen få tror at vi som er syke er små barn, eller eventuelt veldig gamle. Jeg har blitt pratet til på i en meget pleiende og forsiktig tone. Snakker du annerledes til en som er forkjølet eller har brukket benet? Jeg blir hvertfall ikke noe friskere av det. Jeg føler meg ganske liten i utgangspunktet når jeg er så syk, også føler jeg meg ofte dødssyk i samme slengen.
De jeg kommer best overens med er de som snakker til meg som den jeg er. Det gjetter jeg de fleste tenker. For min del kan dere gjerne være litt direkte med meg også. Det er nok mer individuelt, men 1 år eller 100 år er vi hvertfall ikke.
HJELP MEG Å UTFØRE OPPGAVER
Kanskje vi kan sette noen små delmål sammen? Betale en regning, gå en tur, ta en telefon til en venn eller i noen få tilfeller holder det med å ta en dusj. Alle mennesker trenger å oppleve mestring og når jeg er innlagt blir mestringsopplevelsene helt eller delvis borte. Kravene mine blir også senket litt, så kanskje jeg kan oppleve mestring av å ta den dusjen? Men jeg trenger litt hjelp til å komme igang. Sett deg ned med meg også kan vi prøve å finne ut sammen hva vi kan “fylle” dagen med. Kom gjerne med forslag. Dette opplever jeg at veldig mange er flinke til!
Et lite tips: lytt nøye. Kanskje nekter jeg for alle dine forslag, men i en bisetning sier jeg kanskje hva jeg ønsker uten å vite det selv en gang. Send det gjerne tilbake til meg. Kanskje du også har hørt litt om mine interesser? Noe der vi kan gjøre?
Jeg savner aldri den jeg er når jeg er innlagt, men jeg savner tryggheten, de gode samtalene med personalet og den lett tilgjengelige hjelpen. Jeg tror aldri jeg hadde kommet så langt som jeg har kommet idag uten alle miljøarbeiderne jeg kan “sparre” litt med. Men ville jeg flyttet inn? Aldri. Det er en større mestring å ta med meg alt jeg harr lært og bo utenfor. Hver dag utskrevet og frisk er en ekstra mestringsdag. Utfordringen er å vise omsorg for meg selv og sørge for at hjelpen er tilgjengelig når jeg trenger den.
P.S. Takk for mailen din! Håper du har fått hvertfall ett godt tips du kan ta med deg videre i det viktige og flotte arbeidet du gjør som miljøarbeider og for å hjelpe dine medmennesker.
Som de fleste vet, så har jeg vært innlagt på Blakstad noen ganger. Det er faktisk 2 år siden sist og jeg har fått satt tiden der inne litt i perspektiv. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått der inne og føler at jeg har fått være en del av min egen behandling. Jeg har vokst som menneske gjennom tøffe tider og har blitt flink til å si tydelig hva jeg trenger.
Til tider har utfordringen vært å bli hørt. Dessverre vet jeg at mange opplever det. Men de gangene jeg har blitt hørt og fått hjelp etter mine behov har jeg også blitt friskere fortere. Utfordringen i starten var å faktisk vite hva jeg hadde behov for. Det er ikke så lett når en blir syk for første gang. Det skulle noen erfaringer til før jeg kunne si tydelig hva som fungerte for meg, og hva som ikke fungerte så bra.
Vendepunktet var nok da jeg tok tak i mitt eget liv og begynte å engasjere meg i behandlingen jeg fikk. Jeg hadde vært en brikke i mitt eget liv, tok kontroll og ble aktør. Jeg brukte mye tid, både for meg selv og med behandler og familie, i etterkant av innleggelser og sykdomsperioder, på å diskutere hva som hadde skjedd, hvorfor og hva som fikk meg ut av sykdomsperioden. Hva hadde hjulpet meg? Hvem hadde hjulpet meg? Og ikke minst, hva hadde jeg gjort selv, for å komme ut av det?
Da jeg klarte å ta tak i friske perioder, var det lettere for meg å si hva som hadde hjulpet før da jeg ble syk igjen. Og sakte, men sikkert, har jeg også sett at episodene blir lettere og lettere å komme ut av. Mest fordi jeg og de rundt meg nå vet hva som skal til.
Jeg skal nå skrive et innlegg om hva jeg har opplevd som god behandling ved innleggelser.
Etter fire laaaange uker er jeg endelig på ut-perm.
Det betyr at jeg er hjemme over en lengre periode (nesten en uke), mens jeg fortsatt har rommet mitt der jeg har vært innlagt. Hvis dette ikke skulle gå så bra som planlagt, kan jeg dra tilbake. MEN, hvis det går bra å være hjemme, så skrives jeg ut på tirsdag og er offisielt ute i det fri igjen.
Når jeg er så syk at jeg må legges inn har jeg stort sett sluttet å ha kontakt med omverden. Jeg ligger bare å stirrer i veggen og gråter. Hjernen er så full av destruktive tanker, og alt er bare kaos. Så kaos at jeg ikke orker å snakke.
Det som ofte er vanskeligst med å bli skrevet ut er at alle tror jeg er frisk igjen. Det stemmer ikke helt. Jeg er friskere og jeg er mer stabil. Jeg snakker, er utenfor døren og kan smile. Jeg klarer å ikke tenke negativt absolutt hele tiden, men jeg er fortsatt deprimert. Bare ikke så deprimert at jeg trenger å være innlagt.
// blingme.tumlr.com
Innleggelsen er bare for å dra meg opp fra dypet og få meg opp og gå igjen. Jeg tar fortsatt lett til tårene, men nå er det på tide å gå de siste bakkene selv. Det er fortsatt en del skritt å ta før jeg kan forvente det samme av meg selv som jeg “vanligvis” gjør, men jeg er på vei.
// blingme.tumblr.com
Det værste med å være deprimert tror jeg er følelsen av å ikke være meg selv. Mange av depresjonssymptomene er (naturlig nok) veldig lite typisk meg. Det er symptomer jeg vet at forsvinner, men de kan ikke forsvinne fort nok! Alle tegn på friske-Nina er derfor gode tegn.
Sosialt sett klarer jeg å kose meg litt når jeg er sammen med mine nærmeste, der jeg er trygg. Det føles bra å kunne le litt og kjenne glimt av friske-Nina. Det er tiden etter sosialiseringen som er utfordrene. “Har jeg sagt noe dumt?” “Hva tenker de om meg nå?” osv. Veldig lite “typisk-Nina-tenkning”. Disse tankene gjør også at det er vanskeligere å hoppe ut i sosiale aktiviteter, noe jeg vanligvis gjør uten å blunke.
// blingme.tumblr.com
Det er ikke bare de rundt meg som setter krav til meg. Jeg setter krav til meg selv også. Krav jeg alltid øver på å senke.
Min største utfordring nå er å komme inn i dagliglivet igjen. Hverdagen. Finne en balanse mellom aktiviteter og hvile. Aktiviteter (som trening, jobb, hobbyer osv.) er også verdens beste medisin, mener jeg. Å føle meg nyttig og bli verdsatt er to viktige ingredienser på veien mot bedring. Og hovedingrediensen er mestringsfølelse! (TRYKK HER for å lese mer om det)
Akkurat nå føles det langt unna, men babysteps er et ord jeg har hørt før. Heldigvis har jeg også litt trening i balanse, så jeg er ikke bekymra. Jeg må bare være bevisst.
Mitt hovedmål er alltid å ha færrest mulig innleggelsesdøgn. Det var et ganske stort tilbakesteg å være innlagt i 4 uker, selvom det, realistisk sett, ikke er lenge.
Diverse innlegg har ligget i utkast-mappen siden jeg ble skrevet ut fra åpen institusjon i mars, så jeg tenkte det var på side å skrive dem ferdig og få publisert det.
For å skjønne noe av dette, bør du nok skumme igjennom DETTE innlegget først. (trykk på “DETTE”)
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Disse innleggene går mest på hvordan jeg kom meg opp igjen. Samtidig skal jeg svare på noen spørsmål som jeg fikk etter at jeg postet innlegget om min forige innleggelse.
Før jeg ble deprimert denne gangen hadde jeg planlagt både foredrag på HiOA (Som du kan lese om HER) og tur til Budapest. Vi har også satt i gang et nytt forestillingsprosjekt.
Kommentar på bloggen etter foredraget på HiOA.
“Jeg har bare et spørsmål. Igår skrev du om at du hadde vært innlagt i 3 uker, og i dag skriver du om at du har holdt foredrag for studenter. Hvordan er det du får det til? … Jeg har stor respekt for at du klarer det. Spør bare av ren nysgjerrighet…”
“YOU NEVER KNOW HOW STRONG YOU ARE
UNTIL BEING STRONG IS THE ONLY CHOICE YOU HAVE”
Det er et veldig godt spørsmål. Når jeg er veldig deprimert, venter jeg alltid på et stort eller lite lyspunkt. Et tegn på at jeg skal velge livet. Når det tegnet inntreffer tar det meg ganske kort tid før jeg er på bena igjen og ganske mye bedre. Jeg er fortsatt deprimert, men i en mye midlere grad og motet og livsgleden kommer fort på plass.
I tillegg så er det viktig for meg at når jeg har sagt ja til en jobb, så legger jeg meg selv til side for noen timer og gjør jobben min som om jeg skulle vært frisk.
Heldigvis har jeg ikke opplevd at jeg har vært over grensen deprimert under mine foredrag, men skulle det skje så tror jeg at jeg ville sett på det som en glede i en tung hverdag å få lov til å holde foredraget mitt.
Jeg ønsker ikke å skrive så mye når jeg er veldig dårlig. Først må jeg finne tilbake motet og motivasjonen slik jeg kan gi dere det jeg ønsker å gi dere her på bloggen.
Når jeg kommer meg ut av depresjoner ser jeg (naturlig nok) alt med litt andre øyne og kan skrive om opplevelsen på en mer sunn måte.
De svarteste tekstene mine skriver jeg for hånd og brenner etterpå. Det er nok for alles beste.
// blingme.tumblr.com
Jeg skal liksom være den sterke, fornuftige og flinke. Det gode forbildet for mange andre psykisk syke der ute.
Det er ikke alltid jeg er like skikket til den oppgaven. Nå derimot, skal jeg fortelle dere hva som har skjedd med meg den siste måneden.
// blingme.tumlr.com
Jeg har vært innlagt i 3 uker og 4 dager. Ble skrevet ut på fredag.
Først noen dager på Blakstad før jeg under strenge betingelser fikk flytte opp på Sikta. Det var første gangen jeg ikke fikk gå ut døra alene på en institusjon med åpne dører og hvor jeg hadde, på kanten til masete, hyppig tilsyn.
På Blakstad nektet jeg å samarbeide fordi jeg ikke kjente noen jeg hadde med å gjøre (ny avdeling), noe jeg er veldig lei av. Jeg følte også at de ikke lyttet til meg og at de ikke forstod. Dette var en ny opplevelse av Blakstad for meg.
Heldigvis fikk jeg flytte opp til Sikta etter noen dager. Der kjenner alle meg og jeg fikk min faste behandler.
Jeg samarbeidet ikke noe særlig mer med dem, men for meg var det en trygghet å være på et kjent sted.
Jeg var veldig deprimert. Alt var svart og jeg hadde mistet alle de gode følelsene mine. Det var så svart at jeg sa ikke et ord på nesten 2 uker. Jeg bare gikk rundt som en zombie og tenkte på ambivalensen min; død eller levende.
// Foto: Tom Ørbech
Nesten to uker i mørket på et rom, uten mat og uten mye besøk (som jeg hadde valgt selv, fordi “ingen var glad i meg lenger”).
Helg nr. 2 dro jeg motvillig ut på perm. H, M og jeg brukte huset til pappa som en hytte og bodde der ettersom familien var bortreist. Lørdag lå vi og pratet hele natta.
Plutselig våknet et håp. Plutselig begynte jeg å strigråte. Alle de positiove følelsene veltet opp i meg. Det var så overveldende. Det er like overveldende hver gang.
// Foto: Anine Halla Vigdal
Fra den søndagen (søndag for en uke siden) har det gått mye opp og ned, men håpet og motivasjonen har stort sett vært tilstede i større eller mindre grad.
Jeg har brukt dagene til å hvile og planlegge ukene fremover for at det skal gå best mulig utenfor institusjonen.
Etter den søndagen var jeg en helt annen person. Jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde fortsatt depressive tegn og det har jeg fortsatt, men jeg er utskrevet og nok en gang klar for å ta fatt på livet.
Denne depresjonen var dyp. Veldig dyp. Jeg skrev et innlegg om at masken falt av uken før jeg ble innlagt. Du kan lese det HER.
Depresjonen har nok ligget i meg i flere uker før jeg fikk dratt av masken og begynt å kjenne på følelsene. Da var det for sent å kjenne på de tidlige tegnene. De var begravd under masken. Det eneste tidlige tegner som var, var masken som satt klistret til trynet mitt.
Det var for sent og det var blitt mørkt.
På fredag ble jeg skrevet ut.
Jeg kunne sikkert vært innlagt lenger, men jeg og behandleren min er enige om at jeg skal være innlagt kortest mulig og kun når det er mest nødvendig.
Det hjelper meg å holde motivasjonen oppe og det utfordrer meg til å jobbe med å håndtere utfordringene ute på egenhånd.
En dag ønsker jeg å kunne klare å håndtere selv de dypeste depresjonene uten innleggelse. Det er et mål på veien mot et friskt liv.
// www.blingme.tumblr.com
Nå er jeg altså utskrevet.
Det var en utrolig herlig følelse å kjøre hjem og “være fri”. Det er alltid det. Enda deiligere var det å sovne/våkne i den gigantiske dobbeltsenga vår, slenge på meg morgenkåpen og starte dagen med Pepsi Max.
// Foto: PRIVAT
Nå er jeg ute. Ikke frisk, men frisk nok til å styre livet selv. Livet jeg skal leve. Livet med alle utfordringene sine.
Mange av dere faste lesere lurer kanskje på hvor det blir av oppdateringene etter manien. Dere som ikke skjønner noe nå kan lese innlegget jeg refererer til HER.
Jeg klarte dessverre ikke å holde meg helt på beina. Fra den dagen jeg «oppdaget» manien brukte jeg først noen dager på å lande. God timing (som alltid) måtte det selvfølgelig dukke opp flere kriser samtidig med landingen. Sykdom i familien, usikkerhet rundt studiene, flere avslag fra NAV og mange andre små utfordringer i livet. Dette ble for mye for meg å takle, det ville nok vært for mye for hvem som helst. Derfor er jeg nå innlagt på en åpen insitiusjon/døgnpost med en blandet episode. Det går greit. Ikke så mye fremover enda, men jeg er hvertfall på beina og har troa. Jeg trenger bare litt hvile og være litt ubrukelig for en stund.
Hva er en blandet episode?
En blandet episode er en periode hvor jeg har både maniske og depressive symptomer. Flest depressive i mitt tilfelle, men noen hypomane også. Hvilke symptomer jeg har vil jeg ikke gå inn på nå, men lurer du på hvilke symptomer en har som hypoman eller depressiv kan du lese om det HER.
Jeg lever etter dette mottoet som jeg fant på norskehemmeligheter.no
Hva er en åpen institusjon/døgnpost?
Det er en institusjon hvor dørene er åpne. Det er for dem som er oppegående nok til å ta vare på seg selv og som ikke er til fare for seg selv eller andre. Her er det personale døgnet rundt og ulike aktiviteter på dagtid. Blandt annet turgruppe, kreativ gruppe, bevegelse, trening, ulike foredrag om sentrale temaer og samtalegruppe. Vi får også samtaler med psykolog/lege. Mange utredes for ulike psykiske sykdomer her også. Det er her jeg har tettest oppfølging om dagen og det er her jeg har den psykologen som har fulgt meg lengst og som jeg kommer best over ens med (av alle psykologer jeg har hatt).
Etter 6 uker er jeg skrevet ut igjen. Skrevet ut fra Blakstad og skrevet ut fra Sikta. Denne gangen var litt annerledes på en rar måte, fordi at selvom jeg var klar for å skrives ut er jeg ikke klar for å ta tak i livet igjen. Vanligvis når jeg skrives ut etter innleggelser pleier jeg å være veldig positiv til livet og til å jobbe meg oppover, men denne gangen er jeg tom, motløs og fortsatt veldig svak.
Allikevel er jeg klar for å ikke være innlagt. Klar for å ta tak i utfordringene på egenhånd. Mest fordi jeg liker å bo ett sted. Ikke pendle mellom hjemme og Sikta. Det stresser meg alltid å bo to steder på en gang, noe som er veldig normalt når en er bipolar.
Så alt i alt er jeg fortsatt ganske deprimert, men i stand til å klare meg selv. Jeg prøver å ta en ting av gangen, for det er alt for mye å ordne nå (som vanlig!!). Klarer jeg det; har jeg stor tro på at dette kommer til å gå seg til over tid. Det er ikke nødvendig å være innlagt lengre enn jeg må. Alt jeg klarer ute i livet, alene, er gull!
Etter 7 uker (nesten 2 mnd!) er jeg endelig ute i det fri igjen. Denne gangen trodde jeg faktisk ikke jeg kom til å komme meg på beina igjen. Jeg var altfor langt nede.
Det startet nok sånn rundt jul, og det har bygget seg sakte opp, eller ned om du vil. Jeg er ikke veldig fan av julen. Da jeg kom tilbake på Solborg etter juleferien hadde jeg først influensa før jeg måtte ta blindtarmen. Så kom USA turen hvor jeg var litt ustabil, men jeg gjennomførte med «glans», etter det fikk jeg nok kjenne litt på ensomheten på skolen. Det er jo forståelig, på en måte. Og det er ingen andre enn min egen skyld. Når man stenger seg inn på rommet, kan ikke noen andre klandres. Da jeg trodde jeg var på bristepunktet dro jeg hjem, bristepunktet var nok utløst for lenge siden. Jeg skulle være hjemme et par dager, men det bar jo rett på galehus. Det er ikke lett å kjenne sine egne grenser.
2 mndr er lenge. Lenge å være på institusjon. Mange vil nok se på det som investering i eget liv. Jeg ser på det som at jeg ikke hadde noe valg (denne gangen). Det er rart å tenke på at jeg kunne vært død nå. Noe jeg er veldig glad jeg ikke er!! Jeg er klar for å ta de utfordringene livet har å by på og se hverdagen i øynene. Det jeg kanskje gleder meg mest til er å gjøre hva jeg vil i et år. Og jeg har mange planer!
Men jeg vet at om jeg ikke får bearbeidet fortiden, blir det nok ikke så mye bedre med syken. Man trenger å jobbe med det som har skjedd før, det som ligger å lurer i kroppen. Hvis man bare lar det ligge blir det bare værre. Det skal jeg nok en gang begynne med nå. Jeg er lei av å bytte behandlere, psykologer og psykiatre nå. Jeg tror ikke det er sunt for noen å utlevere seg sånn som jeg har gjort til så mange ulike leger. Men det er jo en konsekvens av å være så rastløs som meg.
Det er nok sikkert et par stykker som lurer på hvorfor jeg ikke har skrevet et eneste blogginnlegg på år og dag. Ikke det at det kanskje bryr deg, men du har kanskje offra det en liten tanke?
Her er jeg hvertfall for å forklare hva jeg har gjort den siste mnd.
Jeg har vært innlagt. Så enkelt og så omfattende. Jeg er fortsatt innlagt, men litt mer oppegående til å hvertfall skrive et blogginnlegg som ikke folk går å tar livet sitt av, fordi det er så altfor pessimistisk.
6 mai dro jeg hvertfall hjem en tur fra Solborg. Jeg trengte en liten pause og planen var at jeg skulle være hjemme et par dager, max en uke. Det gikk ikke et døgn en gang så var jeg på Blakstad (psykiatrisk sykehus). Det var ikke helt planen min, men jeg lå nå der da og stirra i veggen og var ganske dårlig, men det er en kjedelig part, for jeg tenkte ingen smarte tanker, så jeg gidder ikke skrive om det. Jeg ville hvertfall dø (igjen!!). Var egentlig ganske bestemt.
Etter 3 eviglange og svært destruktive uker, hvor det eneste jeg hadde klart å utføre var å male et bilde, et helt svart bilde med tjukt lag med svartmaling, ble jeg flyttet til en langtidsavdeling hvor jeg er nå. Her skal jeg bli en god stund til. De som kjenner meg vet at jeg er rimelig utålmodig, så det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg vil ut herfra…
Som du sikkert skjønner er jeg ikke på langt nær frisk, men jeg er ikke gal heller. Jeg har bevisstheten i behold. Oppfattelsen og tankene henger litt etter, men det kommer seg vel etterhvert.
De andre gangene jeg har vært innlagt har jeg skrevet mye under oppholdet og sett ganske lyst på ting, egentlig. Jeg har reflektert mye og delt mange tanker. Nå vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal dele utenom at jeg er her på Blakstad. En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe før er fordi at denne gangen har jeg faktisk vært flau over å være her. Jeg ser på det som et nedelag etter så mange innleggelser, selvom det ikke burde være det, fordi det er til god hjelp.
Det har skjedd to store ting siden sist også. En positiv og en negativ. Det negative er at oldemor døde langfredag. Hun var den siste i den generasjonen og det er veldig rart at hun er borte. Begravelsen var idag, så jeg skjønner ikke at dette er dagen jeg skriver på. Dere får unnskylde negativiteten. Det positive er at jeg har endelig kjøpt meg bil! Den er ikke den kuleste i verden, men det kjører både fremover og bakover, og det holder for meg.
Har du spørsmål så bare kjør på! Jeg kan prøve å svare engang. Ingenting er dumt å spørre om, utenom frekke og stygge spørsmål.
