San Fransisco!

Skulle gjerne lagt ved bilder til dere, men jeg har ikke funnet ledningen jeg trenger enda =/ Uansett, San Fransisco er FANTASTISK!! Utrolig vakker by, med sjarmerende cable cars i gatene og flott utsikt. Veldig rolig her og det er superdigg! I morgen drar vi videre med buss til LA. Kjører Highway 1, så det blir spennende.

Jeg skal tilbake hit! Det vet jeg sikkert. <3

Så den feiteste dama her om dagen!! Helt psykosvær. Hun var kanskje høyden min i diameter. Jeg klarte nesten ikke la være å stirre. Men når man ser utvalget på alt i butikkene og kakene som er overalt, så skjønner man hvorfor de er sånn også og det står stor respekt av å tørre å gå ut i offentligheten når du er så stor. Tenk på selvtillitten hennes, det er ikke sikkert hun har så mye av det, men hun trosser det og går ut fordet. Jeg liker å tenke sånn jeg 🙂 Er det feil?

Lover at det kommer bilder etterhvert av denne nydelige og supersjarmerende byen!! Rekk opp hånda alle som ikke liker byen, så får jeg perfekt sikt til å slå deg i magen. Neida, eller joda, eller folk kan egentlig få mene hva de vil, men liker du ikke San Fransisco så mener du feil!

Her ser du en cable car i SF. Øya i bakgrunnen viser Alcatraz. En fangeøy hvor de verste kriminelle satt en gang i tiden. Vi var der og det var veldig facinerende å se. Du må gjerne lese litt om det, for det er skikkelig spennende faktisk.

– Fred ut

Party in the USA!!

Da er det søndags kveld og jeg har opplevd masse. Sykt mye inntrykk og kul by.

Vi kom torsdags kveld. Da gikk vi på Time Square og ble litt kjent der.
Fredag hadde vi guidet busstur rundt i byen og det var veldig nyttig og lærerikt. Ikke det at jeg noensinne skjønte hvor vi kjørte, men det var spennende å se forskjellene rundt forbi og litt hvor det var bra shopping osv. Fredagskvelden gikk nok med til shopping. Var en tur i Soho.
Lørdag var klassen på besøk på New York Filmacademy. Der vil jeg gå!!! Sykt kul skole og virket som det var dyktige lærere. Problemet er at det ikke er støttet av lånekassen. Tenker litt på 1 mnd. kurs der. Det går nemmelig også ann. Vi hadde workshop og fikk prøvd oss litt, og jeg lærte faktisk noe nytt på den lille tiden jeg var der. Kult.
Søndag, altså idag har vi vært i en kirke med kun “mørke” folk. Alle var sykt hyggelige og imøtekommende og vi fikk høre dødskul gospellmusikk. Et bittelite minus var vel at gudstjenesten varte i 2,5 timer og det synes til og med jeg var i lengste laget… Kan tro jeg var rastløs etterpå. Det bar videre med buss til Staten Island-båttur. Tok båten over og tilbake. Dvs. at jeg har sett frihetsgudinnen i levende live (hvertfall kjørt forbi med båt). Hadde trodd den var mye større egentlig.
Ellers har jeg tatt masse kjedelige bilder(som jeg skal legge ut senere). Shoppa litt for mye fordelt på 4 dager, og kosa meg masse. Vi har spist masse god mat og jeg lukter tåfis ca. 24 timer i døgnet.
Mye gåing, og i morgen håper jeg at jeg har tid til å finne nike-store så jeg kan kjøpe meg skikkelig gode sko!
På onsdag bærer det videre til San Fransisco, så jeg skal prøve å ikke shoppe mer før vi kommer dit. Litt kult å ha penger til mat der hvertfall.
Skriver igjen om noen dager. Dette er første gang jeg har hatt tilgang på pc, og vil ikke bruke for mye tid på internett her.
-Pis æout, New York!! Natta 🙂

[email protected]

Dette er egentlig bare et svar til en som kommenterte bloggen min og stilte meg noen ganske vesentlige spørsmål som jeg vil dele med verden.

Jeg må si det står respekt av at du opplyser om din bipolar lidelse i jobbsøknader (for jeg forstår det slik ut fra innlegget ditt at det har du gjort ?). Men jeg stiller også spørsmål om dette egentlig er nødvendig ? Jeg mener at dette er noe du kanskje kunne ha fortalt i ett eventuellt jobbintervju. Å presentere psykiske lidelser i en jobbsøknad er kanskje ikke det ultimate jobbsøker tipset.. Men jeg regner med du har gått noen runder med deg selv før du valgte å gjøre det ? Vil du kanskje fortelle hvorfor ?

Jeg skriver ikke i jobbsøknadene at jeg er bipolar. I det tilfellet jeg skrev om at jeg ikke ble valgt ut som miljøarbeider er det slik at de som skal velge folk kjenner meg godt fra før, fordi jeg har gått et år på skole her. (Nå søker jeg om å bli miljøarbeider her på skolen.) Jeg tror dermed at jeg ble valgt bort pga. at jeg er bipolar, for jeg har virkelig vist her på skolen at jeg er en strek resurs (mener jeg?). De har også sett svake sider, og det er nok en av grunnene til at de ikke velger meg.

Når det gjelder “normale” jobber som jeg har søkt på, har jeg tatt det opp i jobbintervjuet og etter at temaet har vært oppe har intervjueren vist en helt annen holdning til meg og fler har avsluttet intervjuet. Dette mener jeg er så feil, for det gir så altfor lite rom til de psykisk syke. Vil det si at jeg MÅ gå på NAV da, bare fordi jeg er syk, så må jeg ha alt tilrettelagt? NEI! Jeg vil ha en normal jobb som jeg skaffer meg selv, og at de vil ha meg i jobben fordi de tror jeg kan gjøre en god jobb. Ikke fordi de må ha meg der, fordi NAV sier det…

Men det er også viktig for meg å opplyse om det. Det handler for meg om tillitt fra første stund. Det handler om ærlighet og åpenhet, for det er sånn jeg er som mennske.

Tusen takk for god tilbakemelding av “Sindre”. Liker folk som tør å stille spørsmål, og du legger det frem på en god måte. Takk igjen 🙂


-Fred ut

Med/uten psykisk lidelse

Jeg lurer på hva folk har skrevet i søknadene sine til skolen for å få bli miljøarbeidere og stipendiater. Hva har de som ikke jeg har? Hvorfor har jeg alltid så uflaks med sånne ting? Jeg har vært på overdrevent mange jobbintervjuer, og jeg velger å tro at bare fordi jeg er syk, vil ingen ha meg… Vanligvis tenker jeg at det er deres tap. De får ikke sett at et menneske med en diagnose også kan være akkurat lik dem selv. At jeg kan stå på og jobbe hardt.

Nå klarer jeg ikke tenke så positivt, men det kommer seg nok. Håper jeg.

Tenkte å søke på noen studier i England, men nå vet jeg ikke om jeg vil, for jeg er redd for å få enda et nei. Blir kanskje litt for skuffa når jeg får avslag. Hvertfall nå, for det var miljøarbeider jeg hadde mest lyst til. Ikke alle “nei” jeg sipper like mye over, men akkurat denne jobben hadde jeg så lyst på. Fordi jeg føler at jeg har veldig mye å bidra med på denne skolen! Det tenker tydeligvis ikke lærerrådet.

Hvis du er i den situasjonen at du skal ansette noen, og to stk. stiller likt, men den ene er syk og den andre ikke er tipset mitt som følger: Ansett den syke. Du kommer til å få en helt annen opplevelse av det. De kan jobbe like godt som de “friske” og har antakelig et annet perspektiv på livet. Husk at selvom du ikke har en sykdom på papiret kan du alltids bli sykemeldt du og. Om du får en god eller dårlig erfaring er aldri sikkert, enten personen har en diagnose eller ikke. MEN ikke la erfaringen gå utover den neste som søker. Legg bort sykdomsbiten når du skal velge medarbeidere. Alle bør stille likt!! Se mer enn bare sykdom. Se bak det, der ligger det ofte mye verdifult!

Og du.. hvordan kan den noen gang bli åpenhet rundt psykiske lidelser hvis ingen lar oss jobbe med/rundt andre mennesker? Hvis vi alltid blir utelukket fordi vi er syke. Da har du allerede dømt oss og vi er ubrukelige for deg. Men hvis vi aldri får oss noen jobb, da blir det jo bare å sitte på ræva og gjemme seg. Og jeg tviler på at utdannede psykologer egentlig kan snakke for oss. Hvis du ikke får ut noen som faktisk er psykisk syke i arbeid, da blir det heller ikke mer åpenhet. For jeg har hvertfall ikke tenkt å stelle meg midt på gata med et skilt hvor det står: “Hei. Jeg er psykisk syk. Snakk med meg, så vi får litt åpenhet rundt dette”

Det må vel nevnest at det sikkert ikke er bare derfor de ikke vil ha meg som miljøarbeider, men det har nok blitt regnet med…

-Fred ut

Slutte på antidepressiva

4 dager til avreise, spiser alt for mye godteri om dagen, prøvde å slutte på antidepressiva, men det gikk jo rett i hagen. Klarte meg 2 dager før abstinensene slo til for fult og det var ikke så kult enkli, så jeg måtte begynne igjen, selvom de ikke virker veldig bra.. De bare demper matlysten og humøret, så det er vel SKIKKELIG verdt å gå på dem altså……. æsj, skulle ønske at ikke kroppen kunne bli vant til noe! Da hadde verden blitt et bedre sted tror jeg. Hvertfall for meg.


Kameraet mitt virker igjen! Det var visst bare en liten oppdatering som skulle til. Det har jo bare ligget her og vært ødelagt i et halvt år…

-Fred ut

Hilsen fra pingla

Det er lenge siden jeg har blogga sånn skikkelig. Det tenkte jeg å gjøre nå. Jeg vil fortelle dere om et par fobier jeg har. Egentlig vil jeg mest bare prøve å sette ord på det, fordi det er en litt vanskelig ting å håndtere i hverdagen.

Jeg har flere fobier: høyder, åpne plasser, til tider klaustrofobi og heiser. Og nå har det dukket opp en fobi til; pistoler, gevær, og alle andre slags gønnere, til og med lekepistoler. Men den største fobien klarer jeg nesten ikke skrive navnet på og det er edderkopper.

Bare navnet gjør at jeg føler de kryper rundt på kroppen min. Hver eneste dag går jeg rundt å innbiler meg at jeg har de ekle greiene rundt på kroppen. At de kryper oppover beina eller i nakken. Av og til får jeg sånne kriblinger i kroppen som gjør at jeg tror det er en sånn en der. Ubeskrivelig ekkelt!! Også rundt om i rommet. Hver dag går jeg å ser ned i bakken og kikker meg rundt etter det. Klarer ikke se dem på tv engang! Det er faktisk veldig slitsomt å ha det sånn og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Det er faktisk veldig slitsomt…

Jeg er redd for at krypene skal bite meg + at de er ekle og hvis de skader meg kan jeg dø (selvom jeg vet at de ikke kan drepe), men det kan strengt talt ikke lekepistoler heller. Hodet mitt er en smule fucked up!

Pistolfobien min er latterlig, men den er ekte og fæl. Jeg oppdaget den for ikke så lenge siden. Det ble tatt frem en hel koffert med LEKEpistoler til Les Miserables og plutselig følte jeg at jeg var omringet av ting som ville drepe meg. Hjertet mitt dunker og dessverre er det krutt i noen av dem, som gjør det enda værre. Til og med barnepistolene er litt skumle hvis noen sikter på meg (de som har sånn lokk foran). Det jeg konkret er redd for er at det plutselig skal gå av et ordentlig skudd og at det vil skade eller drepe meg. For jeg vil ikke dø. Og det er kanskje der hele fobigreia ligger. Men jeg jobber litt med saken med denne latterlige fobien da. Jeg holder dem i hånda, går med dem i lomma og prøver å tenke at de ikke er farlig. Allikevel hopper hjertet mitt i taket hver gang noen sikter på meg eller på noen andre og jeg begynner nesten å gråte hvis noen faktisk fyrer av med krutt. Det burde jo egentlig bare være morsomt, men jeg kan ikke akkurat styre det selv.

Hvordan går det ann? Hvorfor er man redd for det liksom? BAH! Merker at jeg gjerne skulle vært foruten dette altså, for det er faktisk litt pinlig å være så pinglete. Men det finnes jo mye værre fobier, så jeg skal vel egentlig ikke klage!

-God bedring da

Løsningen!

Idag har vi sett Bare Bea i kinosalen. Det var ganske gøy, for vi klarte å samle 30 stk. som ville se den filmen!! Sykt lættis egentlig, for den filmen er jo bare klein. Men mange har et forhold til den fra sin egen fjotizztid. Fønny.

Men, jeg snakket med mamma i går eller idag (husker ikke helt) også diskuterte vi de medisinene igjen da, og litt at jeg svinger så innmari i humøret og er litt for mye deppa. Og jeg fant faktisk en forklaring på det hele: Nå har jeg gått på medisiner for humøret i over 2 år. Nå står jeg uten noen form for stemningsstabiliserende medisiner og det kan være vel og bra, MEN hjernen får ikke noen fake tilførsel av noe vi kaller positive strømninger (for å forklare det enkelt, for jeg klarer ikke forklare det). Det vil si at hjernen tenker mer negativt, fordi den ikke lenger får hjelp til å tenke positivt. Skjønner du? Litt som å slutte med krykker etter du har brukket benet. Du halter litt fordi du er svak i foten. Sånn er hjernen svak også, fordi den har gått på krykker så lenge.

Det der fant jeg svaret på helt selv. Gikk ut i fra de forklaringene jeg har fått tidligere om medisiner, også fant jeg svaret. Så derfor er jeg litt depressiv om dagen, men bare i perioder. Det går seg mer og mer til da, heldigvis. Allikevel tror jeg at hjernen trenger litt tid på å stå på egne ben.

… Før vi tar fatt på nye medisiner etter USAturen. Og hvem vet, kanskje jeg ikke trenger medisiner på en stund. Jeg ønsker faktisk ikke å være avhengig av lykkepiller i en alder av 20! Hvem gjør vel det??

Tenk så herlig det hadde vært å ikke stå på noe som helst da! Men jeg vil heller ha stebiliserende medisiner enn å være deppa. Lett!

Var dette noe som helst forstålig, eller ble det bare surr?

Slenger med et par bilder tatt i kinosalen, sikkert helt meningsløst, men jeg gjør det fordeom.


Hun som spiller læreren i filmen (som du ser bakhodet på her) har jeg hatt som lærer! Weee, skryteskryte.

-Fred ut

Trøtt

Unsett hvor mye jeg sover i løpet av en natt er jeg trøtt igjen dagen etter. Jeg kan sove 7 timer og være trøtt og 10 timer og være trøtt. Det er litt slitsomt. Nå har jeg begynt å gå litt turer da, så håper kanskje det blir litt bedre av det. Må begynne på lavt nivå! Nå skal jeg sove litt…

Ellers var jeg på medisinmøte idag. Det var jo bare waste of time for han mannen sa ikke noe annet enn det han har sagt før. At jeg må vente med å begynne på nye medisiner til etter USAturen. Det vil si at jeg vil være svært ustabil helt til det, noe jeg er ganske lei av… Kan ikke alt bare ordne seg nå????

Se hvor frisk jeg så ut på nyttårsaften!

Nydelige Mosvannet. Fantastisk bilde tatt av Maggie!

-Fred ut