Å være bipolar kan by på en rekke utfordringer. Jeg er tildelt diagnosen og må derfor være istand til å takle disse utfordringene. Noe jeg har blitt ganske god på med årene.

Jeg, som alle andre, har drømmer, men mine drømmer går på litt andre ting enn folk flest. Min største drøm er å bli stabil. Stabil i livet og med en stabil bipolar lidelse som jeg klarer å leve fint med. Det finnes mange bipolare der ute i den store verden som klarer seg kjempe fint og jeg er helt sikker på at jeg også kan gjøre det en dag.

Inntill den dagen kommer må jeg bare jobbe hardt. Jobbe hardt med å bli enda bedre kjent med meg selv og psykdomen min. Mange ville kanskje lagt seg ned å sagt “sorry, det står på papiret mitt at jeg er syk, så jeg må bare bli trygdet og livet er over”, men ikke her i gården.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg nekter å legge meg ned for denne lidelsen. Jeg kjemper heller imot!

En annen ting jeg gjerne vil slippe er å ha noe med NAV å gjøre. Dette er min lille drivkraft til å bli friskere. Det idiotkontoret kan de bare få ha for seg selv! Hittil har jeg bare møtt inkompetente folk som ikke vil meg særlig godt og som absolutt ikke vil møte meg på mine ønsker. Det er veldig synd at det er sånne vi må møte når vi er syke.

Min siste lille drøm er å få flere lesere på bloggen min. Ikke fordi jeg er kul og morsom, men fordi jeg synes psykiatri er viktig. Jeg opplever at det er vanskelig å få svar på ting vi lurer på om psykiatri og jeg håper jeg gir dere lesere svar på noe av det dere lurer på om psykiatri, angst og bipolaritet.

I tillegg opplever jeg mye rart og lærer jeg meg ofte nye mestringsstrategier som jeg liker å dele med dere. Dere søte som har fulgt meg en stund har gitt meg gode tilbakemeldinger på dette, noe jeg setter umåtelig stor pris på!

Love

Idag har det gått i ett fra morgen til kveld, noe som har vært veldig deilig for da har jeg ikke rukket å tenke over hvordan jeg har det og jeg har sluppet å kjenne på depresjonen. Det har vært veldig befriende. Alltid digg å starte dagen med trening og enda diggere å holde det gående utover dagen så jeg slipper å tenke og kjenne etter så mye. I tillegg er jeg megasliten nå så hjernen er midlertidig ute av drift, noe som er ekstremt mega digg. Det pleier å være på kvelden at tanker og følelser kommer smygende, men ikke idag. Heldigvis. Jeg er altså, i dette øyeblikk, i mitt ess. Det eneste jeg mangler er sjokolade…

Et bilde fra russekåring idag:) Lillesøster er russ og her er bussen hennes. Supernajs!!
Russ er en underholdende greie; Du går og venter i 13 år, gleder deg som en unge, planlegger og legger ned masse arbeid og kan nesten ikke vente på at det er din tur. Så er du russ i 1 måned, før du går i 13 nye år og savner måneden da du var russ.. Tenk at en måned kan ha så stor betydning for mange, mens de fleste andre måneder bare passerer oss som søppel; vi legger ikke merke til det en gang… Bare en tanke i et ellers tomt hode!

Natta, søtiser

Magen min har en egen evne til å fortelle meg ting. Ikke bare den berømte magefølelsen, men mer et et heftig mageknip som kan sitte i timesvis.

Jeg har slitt med angst siden jeg gikk på barneskolen. Da satt angsten seg i magen og jeg fikk kjempe vondt, uten å vite at det var angst. Da jeg ble hentet av farmor og fikk sitte på fanget til farfar gikk mageknipet bort på et blunk.

Alle dager jeg ikke hadde det bra på skolen pga. krangling eller mobbing eller utestening (for vi var en stor jentegjeng som var flinke til å lage drama for hverandre) fikk jeg så vondt i magen at jeg nesten ikke klarte å gå, men så kom jeg hjem – nada.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Og ikke bare negative følelser og angst skulle få styre magen; Juletrefester, karneval, tusenfrydturer osv. med skolen som jeg gledet meg til over lengre tid ble alltid avlyst av magen. Barneskolen var styrt av magen min. Hvis jeg gruet meg til noe, mageknip, hvis jeg gledet meg til noe, mageknip. Sånn gikk det til at jeg gikk glipp av nesten alle de kule tingene på barneskolen.

Det har alltid vært mye spekulasjoner i hva som skyldes magevondten og jeg har vært igjennom drøssevis av utredninger og sykehusprøver uten noe godt resultat.

Det er først i de siste årene at jeg har slått meg til ro med at narvesystemet i magen min er hyperaktivt og at angsten min først setter seg der. Da jeg ble litt eldre ga mageknipets hyppighet seg litt, men jeg har overdrevent mye vondt i magen fortsatt.

Nå skjønner jeg hvertfall hvordan det hele henger sammen. Magen min forteller meg at jeg ikke må gjøre noe jeg synes er skummelt, eller jeg ikke vet hva er. Magen min forteller meg når jeg har gjort noe dumt/feil. Magen min forteller meg når jeg trenger å hvile og når en nedtur er på vei.

Jeg blir stadig overrasket over hvor mye nerver jeg har i magen.

På mandag bestemte jeg meg for at jeg skulle dra på styrketreningstime idag (onsdag). Allerede i går begynte jeg å grue meg. Tenk om jeg er svakere enn alle andre, tenk om jeg ikke får det til, tenk om jeg driter meg ut….. I går kveld ble jeg tatt av et skikkelig mageknip.

Da jeg våknet i dag tidlig var det der fortsatt og jeg skjønte at det var fordi jeg gruet meg sånn til timen. Jeg stod opp allikevel og tenkte med meg selv at jeg må bare prøve! Mageknipet var så vondt at jeg nesten måtte gå krumbøyd inn på treningssenteret.

Da jeg var ferdig var mageknipet borte og jeg la merke til at det ikke hadde vært der siden jeg gikk inn i salen. Så enkelt som det forsvant det og det har ikke meldt seg resten av dagen. Slike positive opplevelser kommer stadig. Selvom mageknipet ofte tar kontrollen over meg jobber jeg alltid for å motbevise at den har rett.

Og når jeg inser at det ikke er så skummelt som jeg trodde, forsvinner det på et blunk.

Magen min reagerer på mye rart. Angst er en av tingene. Det er overraskende hvor mye magen regjerer i denne lille skrotten. Kanskje du også ser en sammenheng i noen smerter du har i kroppen som ingen finner ut av hva er…?

En av de viktigste behandlingsmetodene for Bipolare er trening. For meg som er født lat er dette en vanskelig del.

Når jeg er deprimert er det VELDIG vanskelig å trene. Da føles kroppen veldig tung og jeg har ikke lyst til å gjøre noe som helst.

Når jeg har kommet meg bittelitt opp av hølet begynner jeg allikevel så smått å trene litt. Hver gang får jeg et sinnsykt energiboost som hjelper meg masse i hverdagen. Så holder jeg på med trening en god stund før jeg blir for opptatt med ett eller annet og derfra går det bare nedover med psyken. Jeg ser en sammenheng med tening og psyke og jeg vet at det er megaviktig!

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er like gøy hver eneste gang jeg gjør oppdagelsen om at; hey! Det er faktisk gøy å trene (timer i sal/spinning).

Hele treningsbiten er en forvirrende sirkel for meg. Hadde jeg bare klart å trene jevnlig.. DET er mitt nye mål. Kanskje dette lille her blir drivkraften og motivasjonen min fremover?

Det gikk jevnlig opp og ned. Skuffelsen var desto større når jeg nok en gang falt ned i dype daler. Jeg trodde jo bare at jeg hadde en depresjon. Som kom til å gå over… I ettertid vet jeg at angsten kom fordi jeg var så deprimert.

21.09.09. Reinnleggelse???

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Nå trodde jeg virkelig jeg var på rett spor, men neida. Det er vanskelig å gå oppover i en rulletrapp som går feil vei.


Forrige uke var ikke veldig morsom. Alt gikk nedover og jeg gråt for hver minste ting som skjedde. Hadde angstanfall flere ganger daglig og glemte alt som het å leve. Å ligge hjemme på sofaen i dagesvis og deppe er kanskje vanskelig å tenke seg, men i uka som var kunne jeg ikke tenke meg noe annet. Angsten vet jeg ikke hvorfor kommer, men det er nok en følge av depresjonen.

Når jeg får angstanfall blir jeg paranoid, så jeg føler at alle som går fordi huset skal komme inn og voldta meg, eller pine meg på andre måter. Jeg gråter og gråter og vet egentlig ikke helt hvorfor og pulsen er veldig høy. Dessverre skjer dette ofte når jeg er alene så det er vanskelig å kontrollere hva jeg gjør. Impulskontrollen har blitt enda litt bedre, men hver gang jeg får angstanfall eller har det vanskelig sliter jeg med å styre det.

Grunnen til at det ble vurdert en ny reinnleggelse var flere ting. Jeg hadde det ikke noe bra forrige uke og gav nesten opp alt. På torsdag var jeg hos psykologen og hun var veldig i tvil om innleggelsen. Vi ble enige om at jeg skulle dra til legen på fredag for å ta blodprøver. Dette var for å sjekke om antideprissivaen var tatt opp i blodet mens jeg var forkjøla for det kunne være en av grunnene til nedturen. Det er visst mye de kan finne ut ved blodprøver.

23.09.09. Still free

Jessssssssssssss fortsatt FRI!!

Vi ble enige om at vi skulle drøye til over helgen for å se hvordan det gikk. Det gikk litt bedre på søndagen, og psyken har gått litt opp igjen. Da vi hadde møte idag var de heldigvis enige med meg om at det ikke var så lurt med innleggelse igjen. Lettende.

I og med at jeg var såpass ustabil som jeg var, ble jeg lagt inn på en åpen døgnenhet i perioden 1.10.09 ? 01.02.10. Her var det åpne dører og jeg kunne fortsette dagliglivet selvom jeg var innlagt. Det var et langt opphold med utredning og mye frem og tilbake. Medisinendringer og utprøvninger. Jeg ble skrevet ut med bipolar lidelse og feil medisiner. Noe som ikke er en særlig god match. Disse månedene jobbet jeg mye med meg selv og hvordan jeg skulle håndtere hverdagen og ble skrevet ut litt sterkere enn da jeg kom inn.

Da jeg fikk diagnosen ble jeg lettet. Nå vet jeg hva som feiler meg og kan forholde meg til retningslinjer for den konkrete diagnosen. Jeg leste meg opp på den og fikk svar på hvorfor jeg var som jeg var i oppveksten. Det var også mye lettere for meg å håndtere eventuelle opp og nedturer. Diagnosen forklarte meg mye.

Jeg har gått til psykolog siden jeg var 9 år. Min første innleggelse var i 2008. I slutten av 2009 ble jeg innlagt på en døgnpost for utredning. Det var mistanke til at jeg hadde en diagnose. Mellom disse to innleggelsene hadde jeg mye opp- og nedturer, og gikk uvitende om en Bipolar Lidelse. Her er noen utdrag:

Det første utdraget er fra 14.07.09. Jeg hadde flyttet for meg selv og hadde mer enn nok med skolen, så jobb var nedprioritert og jeg skulle få hjelp fra NAV… I tillegg har jeg flyttet mye gjennom årene med skilte foreldre og pendlet 3 timer hver vei i 3 år til videregående skole, noe som ikke gjør det Bipolare særlig godt.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

14.7.09. Alenelivet kan være hardt

… Penger er fortsatt et problem. Man kan ikke betale med penger man ikke har og når jeg ikke kan jobbe så mye heller har jeg kommet meg ned i en dal som det er litt vanskelig å komme seg opp fra med det første. Pengene suger meg ned og det er ikke noe gøy. Ellers er det herlig å bo alene. Jeg kan gjøre som jeg vil, når jeg vil og har kun meg selv å forholde meg til i min egen leilighet.



Uansett, det er godt å komme bort fra alt hjemme, alle menneskene jeg må forholde meg til, endre tankemønsteret når jeg flytter fra mamma til pappa eller omvendt.

Det jeg gleder meg veldig til er å GÅ til skolen!! Slippe å stå opp 06.30 for å reise i 1,5 time for å komme meg til skolen. Kunne GÅ hjem igjen, uten å møtte vente på bussen og løpe til toget for å slippe å vente en time på neste. Det er en av de tingene jeg blir mest sliten av, tror jeg!


Dette blir nok en stor utfordring på mange måter, men det blir også en lettelse!

Pga. Mye feilmedisinering reagerte kroppen min med depresjoner og mye ustabilitet. Jeg har lært meg nå at for mye antidepressiva i en bipolars hverdag er mer ødeleggende enn hjelpende. (Jeg visste ikke at jeg hadde diagnosen på dette tidspunktet.)

15.8.09. Breakdown

Glemte å fortelle om mitt breakdown idag. Sånn i 1-2 tiden sa det plutselig bare klikk. Jeg var på jobb og plutselig klarte jeg ikke gjøre noen ting og alt ble bare mørkt og trist. Ikke noe selvmordstanker, heldigvis da. Men bare masse tunge tanker om alt mulig dritt og at det er spesielt ille nå som jeg ikke har penger eller noe. Skulle så gjerne visst hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller hva jeg kan gjøre for å fjerne alt sammen, men mye sitter nok en god stund til. Nå skal det bli godt å få komme til psykologen igjen, tror jeg. Når jeg først faller litt ned, så faller jeg akkurat litt for langt og det er vanskelig å hente seg inn igjen alene. Prøver så godt jeg kan nå og komme meg igjennom det uten beroligende da og det er jo en veldig bra ting! Får se hvordan det er i morgen.. Sikkert endel bedre tenker jeg. Så skal det nok bli bra å komme i litt normal gjenge igjen.

23.08.09. Humørsvingninger

…..

Sist, og kanskje størst. De jævla humørsvingningene. Jeg vet ikke hva som gjør det eller hva som plager meg om dagen, for jeg har det egentlig ganske bra! men noe er det og jeg griner masse uten å vite hvorfor. Ellers skal det veldig lite til før jeg griner, blir sint, eller lei meg. Det er litt kjipt for kanskje jeg må øke dosene på medisiner og det vil jeg jo ikke. Men vil ikke gå sånn her heller!! Er veldig glad innimellom, men er mest sånn care eller sånt crap. What to do??!!

 Pis ut

Hei og velkommen til min blogg. Så hyggelig at du har tatt deg turen.

Denne bloggen ble opprettet i 2008, da jeg hadde min første innleggelse på Blakstad psykiatriske sykehus. Jeg fikk mange spørsmål om det å være psykisk syk og valgte derfor å opprette bloggen slik at alle kan lese om det og stille spørsmål. Jeg ønsket å opplyse om psykiatrien fordi jeg synes ikke det finnes nok relevant informasjon på nettet. Etterhvert ble dette et sted hvor jeg kan få sette ord på følelser og situasjoner. i tillegg deler jeg erfaringer fra innleggelser, opp- og nedturer.

Jeg er Bipolar og jobber meg gjennom dagene med innleggelser, medisinering og veien mot en “normal” hverdag. På fritiden jobber jeg på Meny og trives med det. Har nylig skrevet bok om det å være psykisk syk og den heter noe så enkelt som; “Hei verden. Jeg er psykisk syk”. Hvis du vil kjøpe boken så ta kontakt med meg på mail.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

På denne bloggen kan jeg love at du ikke finner mote og outfits. Her skal du kunne finne mye informasjon om Bipolar Lidelse og mine personlige erfaringer med diagnosen. Om du selv har en psykisk lidelse vil jeg be deg om at du ikke sammenlikner deg selv med meg. Vi er alle forskjellige og reagerer helt forskjellig på sykdom, som på alt annet. Du kan selvfølgelig bruke mine erfaringer og kanskje du lærer noe ved å lese bloggen min. Mitt viktigste budskap er at det er lov å være psykisk syk og det er fint å være åpen om det. Åpenhet gir deg veien til hjelp. Hjelp fra pårørende, støtteapparat, skole og andre du møter på i livet. God lesning 🙂

Du må gjerne stille spørsmål i kommentarfeltet på hvert innlegg, eller sende meg en mail til [email protected]/[email protected]. Jeg svarer alle!

Håper du kan finne noe interessant på siden min og legge igjen et smil i kommentarfeltet.

Motivasjon og håp

Så har jeg lovet meg selv at jeg aldri skal etterlate bloggen med bare negativitet. Det betyr at nå som jeg har skrevet så mye om depresjon og motløshet må jeg prøve å snu det hele litt. For jeg VET at mange lever fint med diagnosen. Jeg VET at jeg kan få et fullverdig liv og jeg vet at ikke alle med bipolar lidelse har det like tøft som meg. Det er viktig for meg å si, for i det siste har jeg fått mange henvendelser fra unge mennesker som lurer på om de sliter med det samme som meg. Denne diagnosen er så individuell at jeg må be deg om å ikke sammenlikne deg med meg, om du sliter psykisk. Vi er alle unike og vi er alle ulike ? og på akkurat samme måte reagerer vi ulikt på diagnoser og sykdom.

Det er ikke noen enkel oppgave å være Bipolar. Jeg er midt i en depresjon som jeg ikke orker å jobber for å komme meg ut av, fordi statistikken min viser at jeg vil havne i det samme hullet igjen… Det er motløsheten jeg sliter med om dagen. Allikevel prøver jeg å gjøre dagligdagse ting og følge min normale rutine. Det er mitt lille bidrag til å bli bedre. Mer orker jeg ikke å gjøre. Jeg har hatt noen gode dager innimellom de siste to ukene og de dagene er fine. Jeg vil ha mange sånne dager og det håper jeg at jeg får. Når tiden er inne for det. De dagene kommer. Jeg må bare vente og vente…

Redsel og fremtiden

Jeg er redd. Redd for fremtiden og hva den vil bringe meg. Denne depresjonen er vanskelig å komme ut av fordi jeg er veldig demotivert. Jeg er demotivert fordi jeg stadig blir deprimert igjen og igjen. Det er ikke særlig motiverende. Allikevel vet jeg innerst inne at det kommer til å gå bra og jeg kommer til å klare meg. Det er bare veldig vanskelig å tro på det.

Jeg ble plutselig slått av en sinnsyk redsel. En redsel for fremtiden. Jeg har mange spennende ting i vente og små glimt i fremtiden jeg gleder meg til. Som f.eks. sommeren. Når jeg prøver å se fremover mot høsten igjen blir det mørkt og jeg blir redd. Hva kommer til å skje? Hva ender jeg opp med å gjøre? For når jeg tenker på hva jeg skal gjøre med livet mitt, blir jeg skremt. Det er ingenting jeg er klar for. Heldigvis er jeg ganske sikker på at jeg ikke er alene om denne redselen. Det er nok mange der ute som ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt. Dette er ikke bipolariteten, det er bare meg, som ung. Det eneste som skremmer meg, som har med diagnosen å gjøre er; når blir jeg syk igjen neste gang??? Jeg jobber veldig hardt med å ta en uke av gangen, for hvis ikke så blir jeg helt overveldet av tanken på fremtiden.

Nå om dagen vil jeg ikke bli frisk. Jeg vil ikke bli frisk, fordi jeg vet at det ikke vil ta lang tid før jeg blir deprimert igjen. Det er det statistikken sier. Når jeg ser på fremtiden er den fylt med hull. Når jeg snakker om fremtiden minner jeg alltid meg selv på at jeg ikke kan leve akkurat som mine jevngamle. Jeg minner meg selv på at jeg alltid må ta hensyn og ting må tilrettelegges hvis jeg skal klare det «alle andre» klarer. Det er demotiverende.

Det er demotiverende å leve. Det er en simpel grunn for det. Hver gang jeg blir depressiv bruker jeg lang tid på å komme meg opp igjen og bygge opp håp for en bedre hverdag. Dette får jeg god hjelp til av støtteapparatet og tilslutt når jeg toppen og er klar for å ta fatt på livet på ny. Problemet er bare at det når toppen av kurven og derfra går det bare nedover igjen. Så venter en ny depresjon og samme mølla igjen. Denne gangen vet jeg også at jeg kan komme meg ut av depresjonen, spørsmålet er bare om jeg skal gidde fordi jeg vet at den kommer tilbake. Jeg tror ingen forstår hvor ufalks jeg har hatt. Hver eneste gang jeg har det bra, skjer det noe drastisk som drar meg ned igjen… Jeg synes synd på meg selv nå, fordi jeg er deprimert og da er det lov! Allikevel må jeg bare kjempe videre. Hva annet skal jeg gjøre da? En dag må jeg jo endelig klare det. En dag må livet snu og gå bedre. Den dagen venter jeg fælt på. Jeg er bare ikke sikker på om jeg tør å håpe på det. Det letteste er å vende meg til at dette er det livet jeg har fått utdelt, så får jeg heller ta det som en overraskelse hvis ting snur.

-N

Depresjon

Jeg er i en depresjon og jeg er innlagt på Sikta. Det er derfor jeg ikke har skrevet på lenge. Alt jeg har villet skrive har vært destruktivt, og det er ikke vits å dele alle de destruktive tankene med verden. Det vinner ingen noe på. Så de tankene ligger pent lagret i “dokumenter” på macen.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det er flere stadier av en depresjon. De ulike stadiene for meg er:

1. Jeg tenker negativt.  

2. Jeg tenker negativt og klarer ikke være tilstede i hverdagen og utføre normale arbeidsoppgaver. Setter alt på vent.

3. Jeg fungerer ikke i det hele tatt, går ikke utenfor døren, ligger bare å stirrer i veggen og gråter.

4. Alt det ovenfor + at jeg får trang til selvskading og/eller tenker på døden.

Disse stadiene går over tid. Hvis jeg ikke tar de tidlige tegnene i stadie nr. 1 går det ned til 2 osv. Denne gangen lot jeg det gå helt ned til stadie 4. Selv tror jeg det er fordi jeg var ny i jobben min og turte ikke inrømme for noen (ikke meg selv en gang) at jeg var deprimert. Jeg holdt det gående helt til stadie 4, hvor det bare var å dra på Blakstad før jeg forsvant fra jordens overflate. Jeg har vært innlagt på Blakstad først to uker og nå er jeg på Sikta (igjen..). Det går stadig bedre, men ting tar tid. Ett skritt frem og to tilbake. Selvom jeg er passe oppegående vil jeg si at jeg er på stadie 2. Det er ille nok!

Jo dypere depresjonen er, jo lengre tid tar det å komme meg ovenpå igjen. Jeg jobber enda med å lære meg å ta tegnene tidlig og oppsøke hjelp når jeg merker at det går nedover. Det er vanskelig og tar lang tid å lære, men jeg har hele livet mitt på å lære det. En ting jeg synes er veldig vanskelig når det gjelder depresjon er at når jeg blir skrevet ut av døgnpost så virker det som de pårørende tror at jeg er “normal” igjen. Det tar lengre tid å bli det. På døgnpost får jeg er push oppover slik at det skal bli lettere for meg å klare å håndtere depresjonen på egenhånd og det er da jeg blir skrevet ut. Siste bakken må jeg gå selv og det er slitsomt. Det er da jeg trenger nettverket mitt mest. Det er nok vanskelig å forstå for dem, og jeg har hørt flere syke si det samme. Jeg forstår dem godt allikevel. For når jeg er på stadie 4 så er jeg helt formløs og likblek i ansiktet, jeg snakker lite, spiser lite og ser veldig syk ut. Når jeg blir skrevet ut, klar til å ta fatt på siste etappe ser jeg helt normal ut og da er det lett å tenke at jeg har kommet meg ut av depresjonen.

Nå går dagene veldig opp og ned. Timene går opp og ned. I det ene øyeblikket går alt helt topp og jeg er ute på farten med min 2 siders lange «to do list» og i det andre øyeblikket ligger jeg hjelpesløs i senga og ikke orker å gjøre noe som helst. Særlig går det dårlig når jeg er alene. Jeg blir destruktiv og motløs. Det er akkurat derfor jeg skriver nå; for å føle meg mindre alene og få mer oversikt over tankene som stormer hodet mitt.

Det er som regel en tanke eller situasjon som er typisk for hver enkelt depresjon jeg har. Denne gangen har det vært at jeg føler at jeg ikke har noen venner eller noe nettverk. Jeg er ei veldig sosial jente og har et stort nettverk, og jeg jobber hardt for å snu denne tankegangen. For jeg vet at jeg har venner. Jeg føler meg veldig alene fordi mange er ute i den store verden og studerer. Det er sårt å sitte igjen her og faktisk ikke ha muligheten til å gjøre det samme som mine jevngamle. De har startet nye liv hver for seg og har sine sosiale omkretser der etter, mens jeg er stuck i «gamledager». Jeg unner hver enkelt det livet de lever og jeg jobber veldig med å tenke annerledes. For i mitt hode så «har jeg ingen venner», men den friske delen av meg VET at jeg har venner, de er bare ikke i nærheten om dagen.

-N