Det er ikke lenge siden jeg fikk (nok) en fin mail av en av dere lesere med et par spørsmål. Jeg setter veldig stor pris på alle mail, og mange spør om det samme. Så noen ganger tar jeg med meg spørsmålene deres hit på bloggen for å dele det med alle, i håp om at det kan hjelpe enda flere.
Denne gangen var spørsmålet om jeg hadde noen tanker om hva som har vært til hjelp fra familie og andre voksenpersoner. Jeg antar at jeg har skrevet noe om det et sted her på bloggen, men jeg kommer alltid frem til noe nytt hver gang jeg skriver så, here we go.
//weheartit.com
Jeg vet at jeg er utrolig heldig som har så mange flotte mennesker rundt meg. Familie, venner og i helsevesenet. Jeg har til og med en “vennegjeng” hvor alle er 40+.
Det viktigste for meg i tunge perioder er de gode samtalene. At de tør å spørre og at de gir meg tid til å svare. Noen ganger sitter setningene LANGT inne, men det er alltid rom for å sette ord på det som er vanskelig. Gråten kommer stort sett først, og det er godt å kjenne på at det også er lov.
// Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Noen ganger klarer jeg ikke å si det jeg vil si. Det er vanskeligere enn dere tror å si ordene “jeg er deprimert” eller “nå har jeg det vanskelig”. Det sitter hvertfall langt inne.
At jeg ikke svarer betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke vil snakke om det, men heller at de ikke stiller meg de rette spørsmålene. Jeg må få understreke at dette gjelder meg. Dette er noe som mine nærmeste vet fordi vi har snakket om det når jeg kommer ut av depresjonen.
// weheartit.com
I friske perioder har mine voksenpersoner fått lov til å fortelle hva de synes er vanskelig med mine episoder. Gjerne med en fagperson i rommet, som kjenner meg. Jeg har fått mulighet til å forklare dem hva jeg egentlig mener når jeg sier/gjør det ene eller det andre. Jeg vet at det er vanskelig for dem å vite hva de skal gjøre i en situasjon de aldri har vært i selv.
Et eksempel er at “Ikke ta på meg” betyr ikke alltid “gå bort”, men heller at jeg begynner bare å gråte igjen (eller mer) hvis du gir meg en klem eller holder meg på skulderen. Da får jeg ikke til å si det jeg vil si.
Det aller viktigste er at de nærmeste ikke har behandlet meg noe særlig annerledes. Det har vært en hårfin balansegang de gangene jeg har vært veldig deprimert. Da har jeg fått all den hjelp og støtte jeg har trengt. Ingen har snakket til meg på noen annen måte, for jeg er fortsatt meg, men jeg har fått litt mer hjelp til de dagligdagse tingene. Når ting begynner å bli bedre har jeg ganske fort fått tilbake ansvaret, men litt hjelp og støtte fra siden. Forventningene er tilbake.
// Foto: Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Det er veldig tøft. Det kan faktisk gjøre meg litt mer deprimert der og da, men jeg har alltid støtte med meg og selvtilliten øker for hvert daglige gjøremål jeg håndterer på egenhånd. Jeg tror dette har stor innflytelse på hvor fort jeg kommer ut i hverdagen igjen.
Dersom noen har andre tanker om hva som er til hjelp fra voksenpersoner og familie så må dere gjerne legge igjen noen tanker i kommentarfeltet.
Fortsatt god sommer til dere alle!