Nå bare måtte jeg sette meg ned og skrive litt. Jeg har det veldig fint om dagen, veldig fint. Men etter dager som denne, med mye som skjer på en gang, blir det mye mas oppi topplokket. Jeg har mange prosjekter gående på en gang og mange tanker i hodet som jeg sliter med og sortere. Hele tiden dukker det opp nye ting jeg “må” ordne og fikse. Er det en ting jeg er dårlig på er det å luke ut uviktige ting. Alt skal gjennomføres og helst skulle det vært gjort i går. Nå tenkte jeg at jeg skulle prøve å lese litt for å få tankene fokusert på én ting i stedet for hundre. Dager som disse vil jeg ikke kalle hypomane heller. Det er bare personligheten som stikker seg frem. Nina med alle prosjektene.
Et av prosjektene er ommøblering og utskiftning av diverse innbo. Ønsker å få leiligheten litt lysere og “lettere”. Vi skrev under kontrakt på leiligheten idag for et år til. Det var deilig å få det bekreftet at vi skal bo her videre. Da ble det ett prosjekt mindre (finne leilighet).
Gleder meg til ting roer seg litt og jeg får fullført noen av alle disse småprosjektene mine.. Så jeg kan få noen litt roligere dager. Det skal bli deilig. Og det må bare nevnes at siden det er så mange ting som skjer “in real life” nå, så har jeg ikke helt roen til og skrive disse hjelpe-innleggene jeg har lovet dere. Men fortvil ikke! De kommer.
Ellers er jeg veldig lei av Facebook, instagram, twitter og de fleste andre sosiale medier om dagen. Det blir for mange av dem! Facebook har jo ALT. Hvorfor ha tusen ulike??
Slenger ved et bilde av mitt fantastisk søte iPadcover fra Handelsportal. Alt for søtt!
Dagene går litt i ett for tiden. Farter mye rundt og prøver å holde hodet over vann, med alle oppgaver og prosjekter jeg holder på med. Men nå kjente jeg at det var godt og sette med ned for å fortelle dere litt nyheter. Hadde en veldig merkelig og litt fin opplevelse i natt…
Natt til idag opplevde jeg noe helt sykt. Jeg fikk ikke sove og hadde en veldig rar følelse i kroppen. Jeg kjente verken mani eller depresjon eller uro eller noen kjente følelser. Jeg kjente meg bare veldig rar og fikk ikke sove. Da klokka var 01.00 og jeg hadde ligget og vridd meg i 2 timer måtte jeg bare sende melding til C, som har vært i Australia i nesten et år. Vi hadde ikke snakket sammen på 2 måneder og jeg var ganske sikker på at hun kom hjem i juli en gang. Så jeg skrev til henne på WhatsApp: “Når kommer du hjem??!! KOM HJEM SNART!!!” – Også sovnet jeg. I dag tidlig skrev hun: “Jeg er hjemme nå”. Da jeg så det ble jeg rolig og kjente igjen nattens følelse. Det var savn og jeg ble reddet samme natt. Rart? Jeg synes det! Og veldig fint. (Håper ikke det ble for sært å dele…?)
Så var det opp og hoppe for idag var det Tusenfryd som stod på tapetet. Det var veldig gøy! Har ikke vært der på mange år og det var kommet mye nytt, så det ble mye sug i magen. Herlig. Da jeg kom hjem måtte jeg bare snu i døra og løpe til C! Jeg klarte nesten ikke vente med å dra og besøke henne.
Etter noen timer der så kjente jeg at kroppen skrek etter søvn, men så er lillesøster i syden og dermed er scooteren hennes ledig. Det måtte jeg selvfølgelig benytte meg av, så da måtte jeg hente den. Scooter er det beste jeg vet. Den friheten! Jeg bare elsker det. Da jeg satte meg på scooteren og kjørte mot Bærum igjen kilte det mer i magen enn i karusellene. Jeg har virkelig savnet og kjøre scooter. Så jeg kjørte en omvei hjem.
Ellers kan jeg melde at jeg har det fint om dagen. Er veldig “meg-selv” som er utrolig deilig. Ingen spesifikk episode nå. Fantastisk!
Dagene blir bare bedre og bedre. Når jeg får lagt fra meg alle prosjekter også, så blir det veldig, veldig bra.
Veldig morsom minibank på Tusenfryd
Litt kos med belgisk vaffel!
… og et bittelite sukkerspinn…
Håper alle dere har det nesten like fint som meg 🙂
Jeg er lykkelig for å være. Bare være. Selvtilliten er lav, men jeg er fornøyd bare ved å være i live og på beina. Mye har forandret seg de siste ukene. Jeg har blitt mer tilfreds og øver meg mye på å være her og nå og tilstede. Det er godt og fint. Ofte bruker jeg musikk for å finne roen. Jeg har også opplevd at jeg har sett livet mitt i et annet perspektiv. Før hadde jeg veldig dårlig tid med alt mulig. Jeg skulle forte meg å gifte meg og forte meg å få A4 livet, men vet du hva…? Det kan vente litt. Akkurat nå er jeg litt for opptatt med å finne en balanse i livet mitt og ha det fint.
Hei kjære leser. Deilig med sol idag!! Nå skal jeg drøfte min egen pengebruk og hva er vel bedre enn å drøfte med dere?
Å holde styr på pengene mine synes jeg er veldig vanskelig! Jeg har gode og dårlige perioder her også. Nå har jeg klart meg fint i flere måneder og har klart å rasjonere pengene mine riktig. I noen perioder styrer det seg selv ettersom jeg som regel går i minus. Men nå har jeg tullet meg inn i en ny ustyrlig periode. Jeg har jobbet mye og har et godt overskudd. Planen er at dette overskuddet skal bli stående en stund slik at jeg kan bruke dem på noe bra etterhvert. Ikke bare sløse dem bort. Det er en balansegang jeg sliter med å finne…
Denne gangen startet det med ipaden. Jeg fant en grei sum penger på et aksjefond jeg ikke visste at jeg hadde og tok hele beløpet ut for å kjøpe iPad for så å sette resten på sparing. Det var lettere sagt en gjort. Uten at jeg i det hele tatt var bevisst på det kjøpte jeg flere ting som stod på ønskelisten min. Jeg sa til farmor (min personlige økonom i vanskelige tider) at jeg trodde jeg slet litt med økonomien igjen og da hun spurte hva jeg hadde brukt pengene mine på, kunne jeg ikke svare…
Heldigvis klarte jeg å redde mine egne penger ved å være litt obs. Jeg ble klar over min egen pengebruk tidlig nok til at jeg fikk overført alle pengene mine til farmor og reddet meg selv fra å blakke meg helt!
Slike episoder er ofte mitt største “symptom” av hypomani. Da drar jeg kortet støtt og stadig, og tenker at jeg har penger. Noen ganger er dette det eneste jeg merker av hypomanien. Jeg kan være helt “vanlig”, men har trang til å bruke penger, gjerne penger jeg ikke har. Derfor har jeg begynt å tenke litt at det faktisk ikke skylder det bipolare (alltid). Jeg er en person som har vanskeligheter for å sette grenser for meg selv, gjevnt over og dette kommer veldig tydelig frem når det kommer til penger.
Så… Alt behøver ikke alltid å ha et navn.. Noen kan være personlighet også. Jeg konkluderer nå, etter å ha skrevet dette og drøftet litt, at dette kan både være en del av personligheten min og det bipolare.
Jeg vet at jeg har lovet et blogginnlegg om angst, og det kommer. Jeg har bare ikke fått satt meg ordentlig ned og fått skrevet det ferdig enda. Du får kose deg med litt livsvisdom så lenge.
Idag var jeg hos psykologen min for siste gang. Jeg har gått til henne i ca 6. Mndr, noe som absolutt ikke er lenge nok for meg om det skal være noe nyttig å ha en psykolog. Men jeg er så lei av å gå til psykolog nå at jeg avlyste alle timene mine. Jeg trenger en pause.
Jeg tror jeg har skrevet litt om det før også, hvis jeg ikke husker helt feil. De siste ukene for meg har vært veldig positive. Jeg har vært opptatt av å tenke positivt og omgi meg med positive mennesker og positiv energi. Det å gå til psykolog har dannet et veldig negativt mønster for meg.
Jeg går hele uken og tenker på alt jeg må ta opp med psykologen min(altså negative handlinger og tanker) også tømmer jeg alt ut på tre kvarter før jeg starter prosessen på nytt. Når jeg går fra psykologen har vi gjerne ikke fått avsluttet noen av mine kapitler heller, så jeg går derfra med “åpne sår”.
Jeg er glad det finnes et slikt tilbud og jeg vet jeg kommer til å gå tilbake til det, men ikke nå. Nå vil jeg snakke om og omgi meg med positivitet. Så har jeg Sikta i bakhånd, så nettverket er der.
Jeg ønsker av hele mitt hjerte at alle som sliter psykisk skal få den hjelpen de trenger. Jeg ønsker at alle skal få oppleve at det kan gå bra, selvom man har en diagnose på papiret.
Jeg håper jeg kan bidra med å gå frem som et godt eksempel på hvor bra det kan gå. Jeg ønsker at vi, om ikke så alt for lenge, kan behandle psykiske lidelser på lik linje med fysiske lidelser og at folk kan få en litt annen forståelse for temaet.
Til andre som sliter psykisk: stol på deg selv og oppsøk hjelp. Ingen problemer er for små! Opplever du at du sliter, så har du krav på hjelp, UANSETT hvor stort eller lite problemet er.
Så håper jeg at de som sliter kan få en liten motivasjon til å stå på videre gjennom bloggen min eller andre hjelpemidler.
Jeg sitter med en dårlig følelse i kroppen. Er jeg deprimert eller er jeg sliten? Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. I det siste har ting gått så bra. Hjernen har fungert veldig fint. Jeg er så sikker på at dette ikke er en depresjon. Legene er ikke det. Selvom jeg har en diagnose kan jeg være nedfor jeg og.
Det behøver ikke nødvendigvis å være en depresjon… Men følelsen jeg har i kroppen er ekkel, mørk og tung. Hvorfor kommer du alltid til meg? Kan ikke du som alle andre dra på ferie!!! Det er vanskelig å si om jeg vil miste fotfestet nå. Jeg velger å ikke tro at det skjer.
Noen ganger må det være lov å være trist og lei uten å faktisk bli kjempedeprimert. Selv for meg. Det må være lov å bare være menneske noen ganger også. Ikke bare sykdom.
Dette skal gå over. Jeg har jobbet hardt den siste uka med å være tilstede her og nå og ikke kjenne så mye etter hvordan jeg har det hele tiden; Det kan bli værre av det også.
Så nå skal jeg legge meg under dyna. Begrave hodet i en bok og prøve å være glad for det jeg har.
For noe dritt. Kom på jobb og følte meg helt fin. Det tok mindre enn en time før det var tusen tanker i hodet mitt. Det skulle selvfølgelig magen dra nytte av og ga med tidenes mageknip med inkludert kvalme… Føler t jeg alltid er den som blir syk og må dra hjem. I de fleste tilfellene er det faktisk fysiske plager. Psyken er jeg ganske flink til å holde på plass (ikke idag da…).
Hvis noen har forslag til hva jeg kan gjøre for å løse dette så rop ut! Jeg ligger i forsterstilling i senga, synes synd på meg selv, og venter på svar…
Dette skal være en veiledning på hva du må gjøre om du føler deg deprimert. Jeg ønsker å gi deg informasjon om hvor du kan henvende deg og hva du kan gjøre dersom du kjenner tegn på depresjon. Først litt om de første stegene på veien mot bedring og så litt om hva som er viktig når du er deprimert.
Hva gjør jeg?
Det viktigste du må gjøre hvis du føler deg deprimert er å si det til noen. Ingen er tjent med at du sitter med dette alene. En venn, kjæreste, forelder, trener, lærer eller en annen du føler deg trygg på. Depresjon er en tung ting å bære alene og veldig ulønnsomt for deg og de rundt deg. Kanskje du er god til å skjule at du har det vanskelig, men mange kjenner deg bedre enn du tror og blir bekymret. Det er viktig å ha med seg en eller flere støttespiller/e på veien mot lysere tider.
Det neste du bør gjøre er å oppsøke hjelp. Fastlegen din kan hjepe deg. Er det veldig alvorlig eller akutt vil jeg anbefale deg å dra på legevakten. Der jobber det mange dyktige mennesker som kan veilede deg videre. Et tips er å være veldig tydelig på hva du sliter med, både hos fastlegen og på legevakten. Svar på spørsmålene de stiller rett ut og ikke pakk inn noen ting hvis det er mulig. Det er oftest da de forstår alvoret. Hvis du ikke er ærlig kan du risikere å dra hjem “tomhendt”. Ta gjerne med deg din støttespiller
I noen kommuner finnes det noe som heter krisehjelp for psykiske plager. Da kan du trekke kølapp eller ringe å bestille time for å få snakke en times tid med en dyktig psykolog. Denne timen kan være starten på en bedring og her kan du også få fortere hjelp videre. Undersøk om dette tilbudet finnes på legevakten i din kommune.
Du kan også snakke med helsesøster, eller dra på helsestasjonen for unge. Hvis det er en hverdag og det er så ille at du nesten har/har selvmordstanker kan du ringe til poliklinikken i din kommune og få en time på dagen, som de kaller for Ø-hjelp. Du skal finnek kontaktinfo til poliklinikken i din kommune på kommunens hjemeside. Om du skal få en Ø-hjelp-time må du være tydelig på hva du trenger. Du må være veldig klar på at du trenger hjelp NÅ. Mange vil si at du må dra til fastlegen og bli henvist, men stå på ditt. Fortell dem hvordan det er å være deg akkurat nå. Hvis dette er vanskelig kan gjerne noen ringe for deg.
Du blir antakelig henvist til psykolog uansett hvilken instanse du velger å henvende deg til. Går du litt rundt grøten, eller pakker inn ting hos fastlege/legevakt kan det ta opp til tre måneder før du får en psykolog. Det er selvfølgelig veldig demotiverende… Derfor er det viktig å få frem hvor alvorlig du eventuelt sliter. Uansett om du må vente lenge eller kort på psykologhjelp er det et par tiltak som kan startes opp den dagen du drar til legen. Du kan få sovemedisin og antidepressiva. Dette kan være til god starthjelp og kan være med på å holde deg gående til du starter opp hos en psykolog (dersom du måtte trenge en psykolog, selvfølgelig).
Visste du at du kan bli deprimert av lavt/høyt stoffskifte eller vitaminmangel…? Dette bør alltid sjekkes ut først.
Når du har fått utdelt en psykolog; møt til timene. Kanskje dere ikke finner tonen etter den første timen, men gi det en sjanse. Hun/han kan hjelpe deg mer enn du kanskje tror selv. Trenger du mer hjelp enn psykologtime en gang i uken kan psykologen henvise deg til en eventuell institusjon om du måtte trenge det. Det er i veldig få tilfeller, men noen trenger det.
Nå skal hjelpesirkelen være igang og du får etterhvert et nettverk rundt deg som er dine støttespillere. Bruk dem for at det er verdt. Du kan ikke stå i dette alene. Da kommer det sannsynligvis til å ta år før du blir bedre. Med psykologhjelp, sovemedisin og en antideppressiva kan du komme deg fort på beina igjen, selvom det virker endeløst der og da.
Hva kan jeg gjøre selv?
Ta museskritt. Prøv å ikke tenk på alt som er galt på en gang. Del det opp og se hvilke tiltak du kan få til for de ulike “temaene”.
Det er viktig å høre på kroppen din. Hvis du kjenner at kroppen trenger hvile, hvil. Hvis du trenger mat, spis. Hvis du ønsker å være med venner, oppsøk noen.
Å sitte hjemme i senga/sofaen er veldig lite lurt. Prøv å kom deg en liten tur ut i løpet av dagen. Å grave seg ned styrker bare depresjonen.
Sørg for å få nok søvn og mat. Lite matinntak gjør at hjernen får lite å jobbe med og dermed kan du dyrke depresjonen enda mer. Kanskje en gå-tur eller en liten treningsøkt kan hjelpe deg til å få sove om kvelden?
Utfør de aktivitetene du likte å gjøre før. Kanskje du har mistet gleden over det nå, men gjør det allikevel. Gleden vil komme tilbake når depresjonen bedres og underbevisstheten kan glede seg over det uansett hvor deprimert du er.
Innrøm for deg selv at du er deprimert, hvis du er det. Å late som alt er bra er ingen tjent med. Ikke du heller.
Ikke forvent bedring over natten. Det tar tid å bli frisk fra en depresjon, men det er mye hjelp å hente ute i helsevesenet. Men tilslutt kan du bli helt frisk (dersom du ikke har en diagnose som tilsier noe annet)
Senk forventningene dine til deg selv. Dette kan være grunn nok i seg selv til å bli deprimert. Du gjør så godt du kan. Det er GODT NOK. Alltid!
Med depresjon kommer en negativ tankegang. Sett deg ned hver kveld og skriv ned 3 ting som har vært positivt den dagen. Kanskje noen har gitt deg et smil? Det er nok. Noen ganger kan du finn en positiv ting, andre ganger 20. Det spiller ingen rolle. Jeg ble rådet til å gjøre det for lenge siden, men gadd ikke. Da jeg startet opp med det i vinter har jeg sett at det har god effekt på mitt positive sinn. Du kan besøke nettsiden www.justlittlethings.net for inspirasjon.
Pårørende
Har du en venn som du ser at sliter. Spør. Mange synes det er mye lettere å fortelle vennene sine om problemet hvis noen andre tar initiativet til praten. Det er ikke alltid så lett å si det selv. Noen vil ikke en gang innrømme for seg selv at de er deprimerte, så det kan være lettende at noen andre inrømmer det for en.
Ved å bry deg er du en god støttespiller. Å ha en som lytter kan være alt personen trenger. Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal si eller gjøre, det er helt greit å si til personen at du føler deg litt usikker i situasjonen, men gjøre det tydelig at du er der for en.
Distanser deg litt. Det kan være tungt å høre på tunge tanker fra en annen person og det kan være lett å ta det innover seg. Prøv å distansere deg litt fra det som blir sagt og gjort. Husk på at dette ikke er din smerte, men hans/hennes. Det går an å være medfølende uten å måtte føle det på kroppen selv.
Prøv å få med personen på hyggelige aktiviteter eller motiver han/hun til å gjøre det dere likte å gjøre før. Gå en tur, ta en kaffe, møt venner, dra på kino osv. Den deprimerte kan finne mye trøst og hjelp i å ha en som veileder til hyggelige ting. Kanskje sier personen nei, men det er lov å mase litt.
Alle kan si stopp. Du skal ikke være noen bøtte som alt kan tømmes i. Det er en psykolog sin jobb å være. Blir det for mye for deg, så er det lov å si fra. Personen selv kan føle at han/hun “plager deg” ved å bry deg med problemene sine. Da kan det være fint for begge parter at det er greit å være tydelig når nok er nok. Hjelp heller personen til å oppsøke hjelp om det blir for mye. Du kan fortsatt være en god støttespiller uten å høre alt i detaljer.
Jeg ønsker begge parter lykke til! Er det noe jeg har glemt eller noe du lurer på så spør GJERNE i kommentarfeltet.
I det siste har jeg sett på diagnosen min som noe utenfor meg selv. Den går ved siden av meg og noen ganger tar den tak i meg. Når jeg er svak. Den drar meg inn i noe vondt til jeg omsider klarer å bygge opp nok styrke til å rive meg løs fra den. Men ettersom jeg bygger styrke mens bipolariteten har taket på meg er det tyngre enn når jeg bygger styrke alene, uten en episode hengende over meg.
Derfor bygger jeg opp styrke nå. Nå, når jeg ikke er i noen episode. Jeg øver meg på å endre tankegangen min/tankemønsteret. Jeg leser boken jeg skrev om i forrige innlegg og jeg bygger opp en indre styrke/stemme som skal hjelpe meg å holde depresjonen på avstand.
