Student? Nei, det er jeg for syk til

For 6 år siden gikk jeg stolt ut med vitnemål etter 4 år på videregående. De siste to årene var jeg veldig syk, og jeg var flere ganger på nippet til å avbryte. Jeg dro videre på folkehøgskole, men måtte reise hjem en måned før de andre. Rett på psykiatrisk avdeling.

Etter det trodde jeg aldri jeg skulle gå på skole igjen. Jeg var for syk, og når jeg ikke var for syk, var psyken min så uforutsigbar at det ville bli vanskelig å starte på et studie. Det var ingen garanti for at jeg kom til å klare å fullføre. De fleste av mine venner og bekjente startet på studier. De ble ferdige med en bachelor, noen med to og andre begynte på mastergraden sin. 

Det tok meg flere år før jeg klarte helt å akseptere det. Jeg følte meg mislykka og unormal. Gradvis begynte jeg å jobbe. Gradvis begynte jeg å akseptere at jeg ikke kom til å studere, men at jeg ikke var kronisk syk av den grunn. Etterhvert la jeg det helt på hylla og syntes det var helt greit. Jeg skulle nok klare å komme meg noen vei allikevel. Begynne på bånn og jobbe meg oppover et sted. For et par år siden sluttet jeg å tenke på det i det heletatt. Jeg hadde jobber jeg elsket og skulle nok klare meg helt fint likevel.


// Frivillighetsprisen 2013

Jeg fikk ny saksbehandler på NAV. Hun mente at jeg kunne klare å studere. Jeg var ikke helt enig. Jeg hadde jo overbevist meg selv om at det ikke passet for meg. Det var for risikabelt. Jeg klarer alt annet. Jeg klarer fint å jobbe, og bare jeg fikk litt tid, skulle jeg ha en 100% stilling. 

Litt etter litt endret jeg tankegang. Jeg kunne jo alltids prøve. Og med en utdanning vil det være større sannsynlighet for at jeg får den jobben jeg egentlig vil ha. Jeg kunne hvertfall søke og se hva som skjedde. Så ble jeg helt overbevist. Jeg vil studere.

Sommeren 2015 fikk jeg beskjed om at jeg stod på venteliste. Da skoleåret begynte stoppet jeg på ventelisteplass nr. 4. FIRE! Jeg var skikkelig skuffa, og måtte tenke nytt. Ta opp fag. Det viste seg å ikke være så enkelt med mitt vitnemål, men etter en lang prosess fikk jeg tatt opp noen fag.

Nå skal jeg begynne på skolen. Jeg skal bli student. Jeg skal pendle til Oslo og bli sosionom. Få en bachelor. Som jeg kan søke de jobbene jeg vil med. Shitt, jeg er så stolt. Tenk at NAV, av alle, var de som startet den tankeprosessen hos meg. Det var de som så potensialet og trodde på meg. Så at jeg hadde jobbet hardt for å komme dit jeg er idag.

Imorgen begynner jeg på skolen. Og jeg gleder meg!

Dette innlegget burde jeg nok ikke skrive før jeg er ferdig med studiene. Men om jeg ikke fullfører, av den ene eller andre grunnen, så har jeg hvertfall prøvd. Nå skal jeg kjøpe skolebøker. Snakkes!