Dette er kanskje ikke så hyggelig tema, men det må skrives om.. Jeg vil bare si før jeg begynner at idag tenker jeg å legge ut flere innlegg, og de kommer nok til å være litt mer glad-aktige enn dette!

Jeg har et veldig stramt forhold til døden.. Det er mange grunner til dette. I desember 08 var jeg så langt nede at jeg ville dø. Det må understrekes at jeg ikke vil det nå, og har ikke villet det på ca. et år. Jeg mener selv at dette var et engangstilfelle hvor jeg ikke tok hensyn til meg selv og dermed fikk den konsekvensen. Du kan lese om Blakstad i de aller første innleggene mine. Hvis jeg nå tenker den tanken, vet jeg selv hva jeg må gjøre for å komme meg opp på overflaten igjen. Jeg må ta forhåndsregler som å sove mye, slappe av og gjøre lystbetonte ting. At jeg tenker tanken skjer jo, men at jeg mener den er sånn ca. aldri!! Livet er en gave og jeg tar gaven hjerteligst imot. Jeg har mange ønsker og drømmer for livet mitt og det er mye som må oppleves før tiden er inne for å dra videre. Da jeg kom ut fra Blakstad i februar 09 tok jeg en tættis i nakken. Der står det “å leve” på arabisk og dette er mitt symbol og min lovnad til meg selv om at jeg skal leve:)
             

En annen ting som gjør døden tung for meg er at jeg har mistet mange. Har vært i ca. 10 begravelser i løpet av mitt 19 årige liv. Den siste begravelsen jeg var i var bestemors begravelse i 2004. Siden det har jeg mistet 3 av mine “barndomsvenner”. En i overdose, eplepsianfall og siste var drap. Disse tre begravelsene har jeg ikke klart å stille i fordi bestemors død fortsatt ligger ubearbeidet.

Men, livet mitt må nå gå videre. Jeg skal nok klare å finne min vei og sette mine spor i denne verden.

Hvordan avslutte et sånt innlegg? Ved å si at man ikke vet hva man har før man har mistet det? Jeg vet jo hva jeg har og jeg elsker livet mitt og menneksene rundt med! Jeg vet også at jeg (som alle andre) må lære meg å sette pris på det jeg har. Selv synes jeg at jeg har blitt bedre på det:) Nå skal jeg avslutte for å skrive om noe som er litt hyggeligere å lese om!

Love your life<3

Kumlokk som er på bakken.. Jeg hater dem. Har ikke tråkket på dem så lenge jeg kan huske. Og nå kommer våren igjen og da smelter snøen på bakken. Dvs. at kumlokkene kommer frem igjen og det er tid for å se ned når jeg går. Når det er vinter er det is på dem og da er de ikke farlige, men nå begynner de å titte frem igjen. Kanskje den eneste positive tingen med vinteren, at de forsvinner. Jaja, jeg kommer vel til å overleve denne våren og sommeren også!

Var hos hun feete psykologen igjen idag. Hun er genialt bra og nå skal vi ha møte med skolen sammen. Ordren ang. møtet var sånn her: “Så lar du meg ta meg av snakkingen, Nina. og hvis hun spør deg om noe så bare se spørrende på meg så skal jeg svare” haha! hun er så bra. Ordner opp for meg vettø;)

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå