Som du kanskje har fått med deg, ligger mitt første debattinnlegg ute på forsiden til Aftenposten.no nå. Du finner det ved å TRYKKE HER. Her kommer en oppfølging av innlegget.
Jeg hadde et lite dilemma da jeg ble spurt om å skrive innlegget til Aftenposten. Mange der ute kritiserer helsevesenet for mye forskjellig og derfor har jeg hele tiden vært veldig opptatt av å kun snakke godt om mine opplevelser i psykiatrien og heller unngå å snakke om de mindre positive. De viktige sakene blir belyst på andre måter.
Da det nå allikevel har vært så mye fokus på medisinering, og spesielt antidepressiva, følte jeg at det kunne passe inn å fortelle min historie rundt det. Jeg vet at jeg ikke er alene om en slik opplevelse og jeg vet at det kan være vanskelig for mange å snakke om. Personlig er dette en del av min fortid som jeg har lagt bak meg, og som jeg skriver i innlegget så har jeg det mye bedre nå som jeg kun står på et medikament.
Denne viktige tilbakemeldingen fikk jeg igår kveld etter publiseringen.
“Om det er noe jeg savner i debattinnlegget, er det mer din følelsesmessige opplevelse av å bli medisinert med for mye og nå, hvor du opplever å fungere bra med noe.”
Da jeg gikk på antidepressiva gikk jeg også på videregående. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så alt for mye av den tiden annet enn at jeg var hyppig innlagt, mye deprimert og slet veldig med konsentrasjonen. Jeg forandret meg veldig på de tre årene og mot slutten kjente jeg meg selv nesten ikke igjen.
Jeg tror ikke det kun var antidepressivaen som gjorde meg så forandret, men den var nok med å spille inn. Jeg var også i en ganske ustabil behandling, med mye psykologbytter, i tillegg til de hyppige innleggelsene.
Nå som jeg kun står på et medikament (stemningsstabiliserende mot bipolar lidelse) lever jeg et stabilt og godt liv. Jeg begynte å finne tilbake til meg selv i 2011 da jeg fikk en dyktig behandler og fikk trappet ned på alle pillene.
De siste tre årene har jeg kun hatt 2-4 innleggelser per år, og varigheten forkortes litt etter litt. Jeg har kjøpt meg leilighet, har samboer, jobber og holder foredrag. I tillegg kjenner jeg meg selv veldig godt og vet når jeg må sette inn litt ekstra tiltak for å holde meg på bena (se linker nederst i innlegget). I tillegg kan jeg snakke om fortiden min uten at det plager meg så veldig mye.
Jeg tror at et godt og stabilt behandlingsopplegg, sammen med jobb, stabilt bo og en organisert hverdag har like mye å si som denne ene medisinen jeg tar.
Det er viktig for meg å pressisere igjen at jeg ikke er imot antidepressiva som medikament, men en overforbruk og uten god nok oppfølging. Jeg vet at mange har god effekt av antidepressiva og det er kjempefint at det kan være til nytte, men overforbruken og det sterke økningen er det som skremmer meg.
I disse innleggene har jeg skrevet litt om mine tiltak for å holde meg stabil.
“Kriseplan for etter stressperioden” (her er det mange forslag)
