For mange er dette den viktigste uka i året. Og ikke uten grunn.
Pappa vil heller gå i prideparaden enn i 17. mai-tog. Bare han slipper å ha på seg ballkjolen sin. Jeg sa at han kan ha på seg akkurat hva han vil. For for noen er kanskje denne uka den eneste gangen i året de kan kle seg akkurat som de vil. Kanskje fordi de kjenner på et fellesskap, en aksept og en kjærlighet det er for lite av i hverdagen?
Hjemme hos oss står det et flagg på kjøkkenbordet. Det flagget blir nå en tradisjon å ha framme i pride-uka. Fordi det er viktig. Viktig for meg, viktig for samfunnet og kanskje størst; viktig for min sønn og hans generasjon. For jeg håper at det etterhvert ikke finnes båser å plassere kjærligheten i. Vi skal ikke trenge det.
Denne uka er en gylden anledning til å ta opp temaet med han etterhvert. Og kanskje hvis han selv blir forelder, så trenger han nødvendigvis å prate om det eller forklare noe for sitt barn. Fordi det er integrert i språket og i samfunnet. I mellomtiden skal hvertfall min sønn lære å inkludere alle, at alle er like mye verdt og at kjærlighet er kjærlighet uansett.
Så med dette deler jeg et fint og viktig klipp fra en serie som flere ganger har gjort meg oppmerksom på samfunnet vi lever i.
Hver kveld legger jeg kabal på mobilen. Det er min måte å stenge verden og tankene ute og kun fokusere på en ting. Nå har jeg gjort det i så mange år at kroppen automatisk blir trøtt av det i løpet av få minutter.
De siste kveldene har det plutselig slått meg at kabal faktisk er en ganske kul metafor til livet. Så nå tenkte jeg å være litt dyp og dele tankene mine med dere. Hvertfall prøve på det.
De fleste har vel hørt uttrykket “Å få kabalen til å gå opp”? Jeg har tenkt litt videre på den…
Alle kabaler er forskjellige. Akkurat som oss mennesker og våre liv. Noen ganger møter du på noen kabaler som er ganske like og du vet hvordan du skal få den til å gå opp. Det kan relateres til to ulike ting. Enten at du møter et menneske som blir din beste venn, eller kjæreste. Eller du kan møte på en utfordring du vet hvordan du skal håndtere.
Det er 52 kort i en kortstokk. Noen ganger er det kun ett kort i bunken som gjør at den går opp. Noen ganger blar jeg forbi det kortet en gang eller to. Akkurat som jeg gjør med løsninger på utfordringer i livet. Kanskje noen til og med har fortalt meg hvor det ligger, uten at jeg ser det selv. Kanskje løsningen har ligget rett foran meg hele veien, men jeg ser det ikke før jeg trykker på “hint-knappen”.
Noen ganger går kabalen opp på et blunk. Andre ganger kan det ta lengre tid. Noen kabaler er vanskelige i starten og blir lettere, eller omvendt. De som aldri går opp, kan være utfordringer vi bare må godta og gå videre. Starte på nytt.
Det er sikkert hundre andre tolkninger av dette. Kanskje synes du hele greia er skikkelig teit, eller kanskje du spinner videre på denne? Kommenter gjerne under hva du tenker.
I episoden av Oljebarna er det Silje (23) som får mest oppmerksomhet. Hun er norsk og har flyttet til Amsterdam for å kunne røyke lovlig Cannabis. Jeg skjønner veldig godt at det blir diskusjoner av det, og det var veldig forventet at episoden ble sett av så mange på grunn av henne. Det er jo så delte meninger i den debatten. Ingen sure miner herfra, jeg har full forståelse for det, og jeg er takknemlig for at jeg får så fine tilbakemeldinger.
Men jeg vil veldig gjerne uttale meg om saken. Det engasjerer selvfølgelig meg og!
Jeg skal ikke gå inn på debatten på samme måte, men jeg har tenkt mye på fremstillingen av Cannabis i episoden. Jeg synes det var fint at jenta er såpass oppegående som hun er, men dessverre tror jeg hun kan treffe litt feil målgruppe. Jeg er redd for at budskapet hennes om Cannabis kan treffe mange unge. Mange unge som sitter hjemme på rommet sitt og kanskje sliter med angst, depresjon eller andre psykiske plager.
Kanskje de ikke tør å snakke med noen. Kanskje det har vedvart en stund uten at noen har plukket opp signalene. Kanskje ser noen episoden og tenker “yes! Endelig noe jeg kan gjøre på egenhånd for å fikse problemene, uten at noen merker det” eller “Det hjalp henne, da hjelper det nok meg og” eller noe annet i den duren. Det bekymrer meg. Det ser jo så lett ut for henne!
Samtidig sier hun noe om at det er både vanskeligere og farligere å skaffe det ulovlig i Norge, men når det frem på samme måte? Velger vi ikke litt hva vi vil høre, og ikke?
// http://whitepaperquotes.tumblr.com
Jeg forstår at mange er redde for både helsevesenet og medisiner. Det er nytt og ukjent. Hva møter jeg? Hva skjer, og hvordan tar jeg kontakt? Som jeg også sier i episoden er jeg veldig takknemlig for hjelpen jeg har fått. Silje nevner at hun har prøvd flere ulike medisiner, uten hell. Jeg måtte også prøve noen ulike medikamenter før jeg fant det som hjalp best for meg. Men jeg fikk både hjelp og veiledning gjennom det og fant til slutt noe som har hjulpet meg til et mer stabilt liv.
Ikke alle trenger medisiner for å bli friske. Mange klarer seg kun med psykologhjelp. Og om du må prøve medisiner, så er det ikke nødvendigvis sånn at du trenger å prøve mange, eller oppleve det som Silje gjorde – å bli følelsesløs og trøtt. Uansett, prøv å oppsøke hjelp! Det er verdt et forsøk. Jeg lover.
// Ole Walter Sundlo – sundlofoto.no
Jeg har skrevet en innlegg om akkurat det å oppsøke hjelp, hva som skjer og hva du kan gjøre selv. TRYKK HER for å komme til innlegget, eller trykk på bildet under. Jeg håper dette kan hjelpe noen der ute, som kanskje vegrer seg for å oppsøke hjelp.
Jeg oppfordrer alle foreldre der ute til å snakke med ungdommene deres. Sett dere inn i, og vær obs på tegn til depresjon, angst og andre psykiske lidelser. Jeg hadde ønsket at jeg ble konfrontert av mine foreldre tidligere, men jeg skjønner også at det var vanskelig for dem å se at noe var galt. Vi blir flinke til å skjule vonde følelser i ganske tidlig alder. Spør heller en gang for mye enn en gang for lite, og ta deg tid. Det er ikke lett å spytte det ut. Det tar tid og det er vanskelig å sette ord på.
Så spør jeg Silje: Kommer problemet til å forsvinne, eller blir det bare utsatt?
Slenger til slutt med en kommentar fra en av de mange diskusjonene der ute.
“Henrik. Du må hjelpe meg å velge. Skal jeg ta motorsykkellappen, ny tattovering, kjøpe meg scooter eller skal vi begynne å pusse opp loftet snart? Kanskje jeg skal selge bilen min og kjøpe en nyere?”
“Hæ?”
“Eller så kan vi skaffe oss hund? Men jeg må gjøre en av tingene i nær fremtid!”
Og så startet samtalen om hvorfor det. Hvorfor har jeg så stor trang til å utføre/kjøpe noe drastisk akkurat nå? Hva gjør at dette må skje idag?
Det eneste jeg visste var at dette ikke var noen hypomani. Dette er reelle ønsker og mål jeg har, og jeg ville bare gjøre en av tingene – hadde jeg vært hypoman hadde jeg nok hatt planer om å gjøre alt, nå.
Hittil har ikke 2014 vært helt “mitt år”. Jeg har vært gjennom en depresjon, en operasjon, et par fysiske plager, tre utfordrende slutteprosesser og et ganske omfattende psykologbytte, for å nevne noe.
Jeg har vært en følelsesmessig berg- og dalbane og alle disse utfordringene gjør meg ganske nedtrykt.
Rekk opp hånda den som aldri har gjort det i større eller mindre grad! Å kjøpe glede er noe de fleste er kjent med. Det er enkelt og fristende og jeg tror mange av oss gjør det helt uten å tenke over at det er akkurat det vi gjør. Hvertfall er det sånn for meg.
Jeg har en alt for fornuftig kjæreste som fort drepte den gleden for meg… Etter en lang samtale om hva dette kunne komme av, fant jeg det jeg tror er svaret. Jeg ønsker å kjøpe en ytre glede, i håp om å få det bedre med meg selv.
// thegirlandthelion.tumblr.com
Men hadde jeg blitt lykkelig? Kanskje for en liten stund, kanskje ikke i det hele tatt, kanskje jeg til og med hadde følt på anger? Dette er bare store, drastiske handlinger for å dekke over en utfordrende hverdag.
Det er lett å kjøpe ytre glede, men jeg tror ikke det hadde vart så lenge… Jeg må prøve å ta tiden til hjelp og bygge meg opp igjen innenfra og finne gleden som bor i meg. For den er der, ett eller annet sted.
… Det er en dame som har vært med meg fra min usikre pubertet og frem til idag. Hennes oppgave har vært å sette ord på følelsene mine gjennom vanskelige tider og gi meg styrke.
Hun har vært en stor del av livet mitt i mange år, uten at hun vet det selv.
// http://smashradio.no/ny-musikk-denne-uka-2/
I går hadde denne fantastiske damen konsert på Sentrum Scene i Oslo. Jeg var der. På min første konsert med mitt forbilde fra ungdomstiden.
Jeg hadde gledet meg veldig til denne konserten, uten å tenke så mye på hva jeg gikk til. Det skulle bli en fin konsert, hvor jeg endelig skulle få høre noen av sangene hennes live.
Det var så utrolig mye mer enn det!
@akam1k3
Sangene til Maria Mena har festet seg i ryggmargen min og bringer frem så utrolig mange minner på godt og vondt.
En del av sangene hennes får meg til å kjenne på mine værste psykiske smerter. En del av sangene hennes brer seg ut i kroppen min og gir meg styrke og nytt mot.
Fordi hun setter ord på følelser jeg aldri selv har klart å sette ord på. Ekte tekster. Ekte artist.
// girlandthelion.tublr.com
Jeg var ikke klar over at noen av låtene kom til å bringe fortiden tilbake så sterkt.
De fikk meg til å virkelig kjenne på smerten jeg opplevde som ungdom. Allikevel var setlisten lagt opp på en perfekt måte. Med hennes nyere låter, som jeg forbinder med ny styrke, var kombinasjonen perfekt. En låt og tusen tårer, ny låt, smil, håp og styrke. Det var de siste følelsene jeg gikk ut fra konserten med.
Min aller første spillelise på Spottify het “Depp”. Den har jeg dyrket og listen har blitt lang.
Etter mange år som psykisk syk, slo det meg først igår at jeg også trenger en viktigere liste. “Styrke“. Det er på den listen en del av Maria Menas sanger skal inn, i tillegg til at noen av hennes gamle låter har fått en ny betydning for meg med årene.
Disse sangene skal flyttes over, og skal kunne minne meg om smerten, men gi meg styrken jeg trenger for å reise meg igjen.
Denne uken har jeg kommet meg tilbake i jobb etter en lengre ferie/sykemelding. Da jeg kjørte hjem fra jobb idag, slo det meg at jeg passer best til å være et frisk menneske.
“Jeg skal aldri bli syk igjen” tenkte jeg og lo litt av meg selv ganske kjapt etterpå.
Men, innstillingen er god. Tanken bak er enda bedre: jeg fungerer best som frisk og jeg holder meg friskere lenger ved å leve et så friskt liv som er mulig for meg.
Jeg sitter tom. Jeg har ikke ord. At noen mennesker må oppleve en spinn av så mye forferdelig. At noen må være pårørende.
Det var vondt å se denne filmen. Den traff meg midt i hjerterota. Jeg synes det er helt utrolig vondt å vite at noen må gå igjennom det denne jenta og hennes pårørende måtte/må.
Jeg ønsker å dele dette med dere av mange grunner, men den største er at denne stemmen må bli hørt.
Foreldrene gjør en hederlig innsats for deres datter og hennes rettferdighet.
// graven til Silje. https://www.facebook.com/SiljeBenediktesStiftelsen
Vi må bare fortsette å jobbe på med å være åpne om psykisk helse. En dag må all denne tabuen snu!
Du kan besøke Silje Benedikte Stiftelsen på Facebook for å se og lese mer.
Dette er kjempeteit, men i mine øyne kjempesmart. For din del kan det bikke to veier: enten så skjønner du hva jeg mener, eller så forstår du ikke helt sammenhengen og synes jeg er kjempeteit. Det er opp til hver enkelt å dømme, men jeg synes jeg er kjempelur!
I kveld har C og jeg hatt historietimer. Vi har sittet i mange timer med først filmen Max Manus, så ekstramatriell og historien rundt. Kjempespennende!
Det forundrer meg litt at hver gang jeg hadde historie på skolen, syntes jeg det var veldig interessant. Jeg leste alltid stoffet grundig og slo personlig rekord i karakter for samfunnsfag da vi hadde dette emnet. Sånn var det både på ungdomsskolen og videregående.
Da vi skulle se filmen idag, husket jeg nesten ingenting. Jeg har sikkert hørt hele historien opp til flere ganger før, men opplevde alt som om det var nytt.
(Bilder kan bedra!)
Totalt irrelevant for poenget med dette blogginnlegget, men her kommer det fine!
Noen vil nok si at dette ikke kan sammenliknes, men jeg gjør det allikevel.
I filmen Max Manus følger vi hovedpersonen og hans medhjelpere gjennom en rekke tøffe oppdrag. Vi får se dem forandre utfallet av aksjoner og vi får se dem utrette en hel del.
Mot slutten av filmen bryter Max Manus ut i fortvilelse over at han verken har jobb eller utdanning.
Jeg tenkte umiddelbart: “Men du har jo utrettet MASSE du kan være stolt over allikevel, og som har satt spor i mange tusen mennesker og i Norgeshistorien.”
Sekundet etter tenkte jeg på mitt eget liv. Jeg har sagt akkurat den setningen så mange ganger. Den ligger alltid og ulmer i tankene mine og den ligger fremst på tunga når jeg kritiserer meg selv.
Det slo meg nok en gang hardt og brutalt at det samme er med meg. Jeg gjør mye bra, men til syvende og sist kommer jeg ikke noe lenger med det.
// http://thegirlandthelion.tumblr.com
Det ble stille og svart i topplokket før noe eller noen brutalt skudde på flombelysningen.
Jeg har ikke skrevet Norgeshistorie, men jeg vet jeg har rørt ved mange mennesker der ute ved å skrive min egen historie. Jeg har ikke satt stopper for krigen, men jeg har satt stopper for min egen krig. Jeg har ikke nådd ut til 3 millioner mennesker med hemmelige aviser, men jeg har hvertfall over 900 følgere på Facebooksiden min.
Jeg gjør mye fint og jeg er med på å snu en trend. Jeg utretter store ting for meg selv. Og selvom jeg ikke har en 100% jobb eller studerer som mine gjevnaldrene gjør, bidrar jeg allikevel.
Bare se selv:
Bok
Foredrag
Blogg
Avisintervjuer og skoleoppgaver
Forestillinger
Og jeg må jo ha gjort noe riktig når…
Årets blogg 2012 – Budstikka
SLÅ DETTE DU MAX MANUS!!!
(Jeg vet at dette ble litt skrytete, men det var meningen!)
… og det har jeg absolutt klart!
Jeg var (og er fortsatt) veldig i tvil om jeg skulle dele dette med dere, så nå håper jeg ikke at dere sitter å himler med øynene, men heller klapper i hendene (og slenger inn en kommentar om hvor smart jeg var!)
Først snakker jeg med behandleren om hva jeg sliter med. Vi har vært innom depresjon, ulike livshendleser og ulike fobier jeg har.
Gjennom flere timer går vi rett inn i kjernen av saken og jobber oss utover. Altså stikk motsatt av hva jeg gjør med psykologen. Hun banker på ulike punkter på kroppen min.
Det som har vært vanskeligst å jobbe med er edderkoppfobien min som har blitt ulevbar de siste årene. Ser jeg en edderkopp så sliter jeg i mange døgn etterpå.
I dårlige perioder sliter jeg selvom jeg ikke har sett en edderkopp i det hele tatt. Det som skjer i begge tilfellene er at jeg føler de kryper på meg, jeg klarer ikke ha bena på gulvet (står og tripper) +++ Det er DØDEN selv!
Så dette har vi jobbet MASSE med. Jeg har følt at det har hjulpet, men jeg har ventet på og få møte en edderkopp så jeg kunne se om noe var forandret.
Det gjorde jeg i går. Den var død, vel og merke, men det var absolutt like ille som levende.
Jeg så på den. Følte ingenting. Jeg tok ut glasset og kastet edderkoppen i do. Like rolig.
For meg selv og de som kjenner meg er dette sensasjon!
Jeg vet ikke om jeg gleder meg til å møte en levende akkurat, men jeg har troa på at det kan gå bra.
God morgen (Ja, jeg stod opp nå. Gotta love Sundays!)
I går så jeg en fin og rar film om en jente med psykiske problemer som ble lagt inn på psykiatrisk. Girl, Interrupted. Jeg har sett flere slike filmer de siste årene. Jeg liker godt å se filmene, men noen av dem gir et så utrolig feil bilde av det å være innlagt.
Mange av filmene utspilles i “gamledager” og da var det sikkert sånn som vi ser på film (Ikke vet jeg), men nå er alt snudd på hodet i psykiatrien. Veldig lite er slik vi ser på film. Den filmen jeg synes er mest lik dagens psykiatri er “Its Kind Of a Funny Story”. Noen av karakterene er selvfølgelig satt på spissen, akkurat som i alle de andre filmene, men det ville blitt en kjedelig film uten.
Her er min liste med psykiatrifilmer:
– Shutter Island
– Girl, Interrupted
– De Gales hus
– Its Kind Of a Funny Story
– Gjøkeredet
– Black Swan
– A Beautiful Mind
Jeg er nå på utkikk etter flere filmer i den “sjangeren”.
Har du sett noen bra filmer om psykisk helse? Jeg ønsker meg forslag.
Kan du like siden min på facebook? Da blir jeg veldig glad! TRYKK HER
