Dagene flyr avgårde med forestillingsprosjektet i full gang. Det er mye å holde styr på og mye å huske på. Nå er det ikke mange dagene før ballen begynner å rulle og jeg kan sette meg godt tilbake og se på at forestillingen blir til.
Før det kan skje er det mye å ordne opp i og få svar på. Det er gøy, og selvfølgelig slitsomt.
I det siste har jeg fått erfare at det faktisk går an å ha en dårlig dag. Jeg har startet på nye medisiner som gjør underverker. Dager jeg før har sett på som starten på en depresjon, har gått over til å bli “dårlige dager” som er over imorgen. Idag er en sånn dag. Jeg føler meg tung, har lett for å gråte og liker godt å stenge meg ute fra omverden.
Det fine er at i morgen er en ny dag. Den behøver ikke være preget av de samme vonde følelsene. Ved å holde på med forestillingen får jeg virkelig prøvd meg på livet og øvd meg på balansen mellom å jobbe hardt og hvile. Det føles bra. Selvom dette er en av de dagene jeg godt kunne vært foruten, vet jeg at jeg står midt oppe i noe stort som jeg ønsker å fullføre. Fullføre med stil.
Takk for at så mange leste gårsdagens innlegg. Og takk for så mange fine kommentarer!
Jeg fikk veldig mange fine tilbakemeldinger og spesielt mange fra psykisk syke. Der kan vi se; vi er ikke alene. Vi er faktisk 1/3 del av befolkningen!
Å være åpen om psykiske lidelser er mitt første steg og bidrag til at samfunnet skal endre holdninger. Jeg tror på at hvis jeg er åpen og ærlig rundt psykiatrien vil jeg få best mulig hjelp, god støtte fra mine nærmeste og mer forståelse for at jeg “er som jeg er”.
Jeg er veldig opptatt av at holdningene må endres!!
Fikk ett konkret spørsmål igår. Noe jeg setter veldig pris på. Her er dere hjertelig velkomne til å stille hvilke spørsmål som helst. Jeg velger å svare på det i dette innlegget og ikke bare i kommentarfeltet fordi jeg synes det er et viktig spørsmål som flere godt kan få med seg.
Spørsmål: Hvordan fant du ut av at du var bipolar?
Svar: Det var ingen lett sak! Jeg har slitt mye siden jeg var 9 år. Særlig mye med angst. De regner med at jeg har utviklet en bipolar lidelse gjennom oppveksten. Ved min aller første innleggelse var de sikre på at det bare var en depressiv episode, men ved gjentatte innleggelser skjønte mine behandlere at det var noe mer. I 2008/2009 hadde jeg en 3 mndr. lang innleggelse ved en åpen institusjon. Der fikk jeg en behandler som gikk igjenom ulike skjemaer med meg og jeg ble observert i miljøet hvor de så spesielt etter bipolare tegn, ettersom det var det de mistenkte. Det ble også tatt nevropsykologisk undersøkelse og ECT, for å sjekke at det ikke var noe galt i hjernen.
Skjemaene er standardsjemaer i helsenorge som tar for seg ulike diagnoser og lidelser. Den gir også et svar på slutten på hva den enkelte har scoret høyest på. Etter denne innleggelsen fikk jeg diagnosen uspesifisert bipolar lidelse. To år har gått og jeg er inne igjen for å dobbeltsjekke at det er akkurat den lidelsen jeg har (ulike diagnoser har ulik behandling). Nå er det konstantert at jeg er Bipolar. Neste skritt er riktig medisinering.
Når det gjelder å få diagnoser, kan ingen i Norge sette noen som helst diagnose uten minst to ulike utredninger som heter MINI og SCID 2. Jeg ville bedt psykologen din om en utredning hvis du mistenker at det underligger en Bipolar lidelse.
Angst kan definitivt utløse andre diagnoser og jeg ville sjekket det om jeg var i tvil.
Det handler i hovedsak ikke om hvilken diagnose du har, men hvilken behandlig som blir riktig i forhold til det du sliter med.
Jeg håper dere har fått noen svar, særlig du som stilte spørsmålet. Jeg håper også at hvis DU sitter med noe på hjertet eller lurer på noe etter å ha lest dette – stiller meg alle spørsmålene du måtte ha. 🙂
Hvorfor må jeg være redd for å si til verden at jeg er psykisk syk? Du kan gå og klage i lage tider om at du er forkjøla eller har vondt i foten… Hvorfor kan ikke jeg klage? Hvorfor må samfunnet være slik at hvis jeg sier at jeg er psykisk syk så blir jeg uglesett og folk blir redd for meg og hva jeg kan finne på å gjøre?
Jeg vet at det ikke er noe å skryte av, men er det noe å holde hemmelig? Det irriterer meg at jeg må gå å passe på hva jeg sier. At jeg ikke kan svare ærlig når noen spør meg hva jeg driver med for tiden. “Ja, hva driver du med da?” “Nei, jeg er innlagt på psykiatrisk jeg” – folk hadde snudd og løpt andre veien. Hvis man sier det, så må man også folkare så mye. Det synes jeg er skikkelig kjipt. Hvorfor kan man si “Jeg er forkjøla PUNKTUM” og ikke si “Jeg er innlagt på psykiatrisk PUNKTUM” – her må man forklare så mye mer. For å gjøre det mindre skremmende. Man spør jo ikke om hvorfor én er forkjøla. Man trenger heller ikke spørre hvorfor folk er på psykiatrisk. Det er ingen andre enn personen selv sin sak, sånn egentlig…
Men, skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet? Man kan være ganske og helt oppegående og fortsatt lide av en psykisk sykdom. Depresjon for eksempel; du ser ikke alltid det på personen og det er ikke sikkert du merker ett eneste tegn på det engang før personen befinner seg på psykiatrisk avdelig fordi han/hun ikke klarer å mestre hverdagen lenger.
Vi skylder ofte på media. Ja, man hører mye rart rundt omkring, men i dette tilfelle tror jeg det har mye mer med janteloven og hvordan vi dømmer hverandre og gjøre. Og ikke minst UVITENHET. De fleste vet alt man trenger å vite om forkjølelse. Hvorfor kan vi ikke lære mer om psykiske sykdomer også. Da ville det ikke blitt så skremmende.
Hvorfor kan vi ikke lære mer om dette på skolen osv. og kvitte oss med alle fordommene. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg ytrer fortsatt et ønske om det.
– Hilsen en helt alminnelig 21 åring, som tilfeldigvis har blitt tatt av bipolariteten, men som fortsatt er den samme Ninan som jeg alltid har vært.
