Dette innlegget handler om hypomani. Jeg hadde et intervju med VGpluss for en stund tilbake hvor jeg snakket om hypomani. Du kan se filmen ved å TRYKKE HER.
I går var jeg i Oslo og så på musikalforestillingen Jeppe på Chat Noir. Det var utrolig kult og veldig stas! Elsker å gå på teater, men det gjør ikke økonomien min…
Da vi kom til Oslo igår så jeg meg rundt. Jeg observerte livet og menneskene i hovedstaden. Det første jeg tenkte var at det kanskje ikke hadde vært så ille å bo i Oslo allikevel. Det er sentralt, det skjer mye hele tiden og det finnes utallige muligheter der.
http://weheartit.com/entry/80282718
Da forestillingen var ferdig, var jeg rellativt rolig og vi dro videre til noen venner. Jeg var litt sliten i hodet etter å ha overbrukt konsentrasjonen, men glad og fornøyd etter en utrolig kul opplevelse. Tanken om å bo i byen ville ikke gi helt slipp.
Litt senere på kvelden dro jeg til min venninne for å sove der. Hun bor midt i Oslo by, men litt skjermet fra veistøyen. Da vi hadde lagt oss, lå jeg og hørte på stillheten og følte meg litt som hjemme.
http://weheartit.com/entry/80282718
Jeg oppdaget plutselig at hodet mitt jobbet ganske fort til at klokken var blitt tolv på natten. Det kjentes litt ut som at den stresset, mens kroppen var rolig. Jeg hadde plutselig et symptom på en hypomani.
Bilde fra VGpluss-filmintervju av Annemor Larsen. (Se intervjuet ved å trykke på bildet)
Det bekymret meg egentlig lite. Jeg tenkte ikke “nå kommer hypomanien”, men det fikk meg til å tenke litt… Hva kommer dette av?
Det tok ikke så lang tid før jeg innså at det kan ha vært Oslo by. En annen ting var forestillingen, men jeg var ikke spesielt gira etter det heller (i hypoman forstand). Jeg tenkte, etter dette, litt annerledes.
www.blingme.tumblr.com
For meg, så tror jeg det er en fordel å bo litt på landet. I Oslo er det tilgang på alt. Det er ikke like mange fristelser hjemme. Her får jeg en viss ro. Oslo er flott på mange måter og jeg elsker at det er en så urbant og variert by, men det er også en hektisk by. Det er ikke så lett å holde meg rolig og ikke bli hauset opp av livet, bilder, kollektivtrafikken, sirenene, mange mennesker osv. Det er en tettpakket by og ikke mye pusterom.
Det jeg synes er aller mest spesielt med denne oppdagelsen, er at forrige gang jeg oppholdt meg et døgn i Oslo ble jeg hypoman ganske med en gang jeg ankom byen og da jeg kom hjem fikk jeg et hardt slag i hodet. Jeg gjør alltid det når jeg ikke er klar over at jeg er hypoman før i ettertid av episoden.
// weheartit.com/entry/63481799
Samtidig er det viktig å nevne at dette er nok hva man er vant til. Kanskje det ville vært helt motsatt for deg?
Poenget er at det kan være lurt å tenke over om dine omgivelser kan ha innvirkning på dine opp og/eller nedturer.
Del gjerne dine tanker rundt dette i kommentafeltet under innlegget. Det er nok mer sammensatt enn jeg forklarer her og mange ulike faktorer som spiller inn, men hva tenker du umiddelbart etter å ha lest dette?
Nå blir jeg (hypo)man. Eller jeg tror jeg er det allerede.
Jeg merker det godt i hodet. Det har aldri skjedd før, at jeg faktisk kjenner det på forhånd. Det føles veldig rart. Det kribler i kroppen! Vanligvis merker jeg det ikke før jeg har krasjlandet i depresjonen og blir klar over hva som har skjedd de siste dagene.
Det er faktisk litt skummelt å poste dette til dere når jeg nå er midt i situasjonen. Ofte vil jeg (naturlig nok) ikke kle meg naken for verden før jeg har fått litt mer kontroll, men jeg utfører nå er stunt. Det er nok hypomanien som gjør meg så “tøff”, men jeg har tenkt meg nøye om og er sikker på at det skal gå fint. Jeg skriver dette innlegget like mye til meg selv som til dere. For når jeg blogger, drøfter jeg mine egne tanker og situasjoner.
Jeg kunne godt bare ha skrevet det jeg tenkte og postet det til dere, men jeg velger å skrive litt om tankene rundt tankene også. Det kan være til hjelp for mange. Så i dette innlegget bruker jeg meg selv som eksempel og kanskje får dere noen ideer om hvordan dere ønsker å håndtere en eventuell situasjon dere kommer opp i.
Symptomer De symptomene jeg kjenner på, som gjør meg sikker på at dette er en hypomani er: våken, trenger færre timer søvn, hodet jobber på høyt gir, shoppetrang og lite matlyst. Det jeg merker sterkest er at jeg har ekstremt mye energi og at jeg er veldig paranoid for det meste akkurat nå.
Symptomene mine varierer alltid fra episode til episode, så det er ikke noen fasitsvar på hva jeg skal kjenne på, heller.
Hvorfor For å lære meg selv bedre å kjenne og bli mer forberedt på liknende episoder senere ser jeg alltid på hvorfor det skjer. Jeg prøver å se om det er noe mønster som gjør at jeg blir hypoman/depressiv. Det er ikke alltid jeg finner svar, men noen ganger gjør jeg det og det er til god hjelp for en eventuell neste gang. Ved å bli klar over de tidlige tegnene på “tilbakefall” kan jeg ganske sikkert forhindre en episode eller to.
Mine første tanker på hvorfor, var dette: Jeg tror det kommer av at jeg egentlig er deprimert, men: 1. Jeg må holde ut uten depresjon litt til på grunn av jobb og andre aktiviteter denne uken 2. Jeg orker ikke være deprimert
Ved nærmere ettertanke går det på litt andre ting også. Jeg ser også at punkt en er helt teit, for er jeg i en episode så kan jeg ikke ta hensyn til når det passer å være syk. Det er noe jeg ikke kan styre. Er det en ting jeg har lært med den psykiske helsa så er det at jeg kanskje kan utsette utslaget en stund og undergrave situasjonen og følelsene mine, men jo lenger jeg venter med å få hjelp, jo sterkere blir reaksjonen.
Det vil dermed si at det er mest nr. 2 som er reell. Nå er jeg møkk lei depresjoner og det er ikke lenge siden sist. Så da rømmer jeg til manien. Det er ikke mitt valg, men for meg virker det logisk at det er slik kroppen min reagerer.
Andre årsaker Det har skjedd mye de siste to ukene. Jeg har følt meg under konstant press av meg selv og hatt mange viktige oppgaver/ærender på agendaen. Det har gjort at det har blitt lite tid til å slappe av og at kroppen min har stått i konstant spenning. Dette vil det bipolare i kroppen min selvfølgelig reagere på og hypomanien blir en overlevelsesmekanisme kroppen selv utfører.
Som et resulat at dette har jeg hatt en veldig ugjevn døgnrytme som også har fremskynet manien. Mange aktiviteter og mye press. Jeg har heller ikke fått sovet ordentlig ut og nå gadd vel ikke kroppen min å vente mer på at jeg skulle få innse dette selv, så den tvinger meg til det.
Tiltak Tiltakene jeg har utført foreløpig er at jeg har fortalt det til daddycool som da er så heldig at han får være med til psykologen i morgen. Og så har jeg overført alle pengene mine til min private “økonom” – farmor. Hun passer på husleia og føler seg rik når jeg ikke klarer å styre økonomien min selv. Er dette flaut? Nei. Jeg er nemlig så heldig at jeg har to sterke støttespillere som hjelper meg gjennom kriser som denne.
Tiltak jeg vet jeg bør gjøre er å hvile ut, stabilisere døgnrytmen igjen og avplanlegge mine kommende aktiviteter som ikke er “må” oppgaver.
Ellers vet jeg ikke om andre tiltak helt enda, siden jeg aldri har vært klar over det i situasjonen tidligere. Så hvis noen har tips/erfaringer – jatakk!
Varighet Her har jeg heller ingen fasitsvar. Jeg har opplevd en 3 mndr. lang av-og-på-mani, og jeg har opplevd 3 dager. Når det gir seg er alltid vanskelig å si hos meg fordi det aldri er det samme. Jeg håper det gir seg etter noen dager med ro og hvile (hvis jeg klarer å holde meg i ro). I’ll let you know!
Tanker rundt situasjonen I stedet for å være en hel hypoman er jeg delt i to. “Normalt” sett er jeg ikke tilstede i hypomanien i det hele tatt, da er hele meg hypoman. Nå er jeg delt i to; hypomanien har like stort utspring i den ene halvdelen, men den andre halvdelen er fornuftig og har enda bakkekontakt og vet hva som foregår. Halvdelen med hypomanien bruker all sin kraft på å prøve og dra med seg den fornuftige halvdelen i dragsuget. Fornuften må så bruke enda mer krefter på å holde igjen. Krig i toppetasjen!
Til dere jeg omgås med de neste dagene; ikke vær redd for å møte en klin gæren Nina. Det er ikke sikkert dere merker noe som helst endring, de fleste gjør ikke det. Det er hjernen min som får gjennomgå mest. Jeg ber dere “act normal” for jeg er ikke en annen person selvom hodet mitt jobber i 6. gir og selvtilliten stiger et par hakk. Som jeg har vært klar på tidligere, jeg ønsker ikke “stakkars deg” støtte, jeg tar mye heller i mot “you go girl!”.
Men! Merker dere allikevel små eller store endringer i oppførselen min (positivt eller negativt), vennligst skriv det ned og fortell meg det etter at jeg har landet på jorda igjen. Det er veldig lærerikt for meg å få vite hva dere oppfatter slik at jeg til neste gang kan være obs på de tingene. Det er lov å ta det skriftlig. Jeg vet det er vanskelig å ta opp slike ting face to face. Men, jeg gjentar: de fleste merker ingen endring i det hele tatt.
Nå skal jeg prøve og sove litt og få orden på den døgnrytmen. Hvis dere føler for å skrive noe i kommentarfeltet, så er dere hjertelig velkomne.
Ønsker alle en god, ny uke 🙂
Jeg beklager hvis innlegget ser rotete ut. Jeg bruker blogg.no sin app ettersom macen min er ødelagt (R.I.P.). Bildene er hentet fra weheartit.com og Google.
