De siste ukene har jeg vært veldig ustabil. Eller på en god måte egentlig, for jeg har faktisk vært veldig oppegående, men jeg har kjent at noe ligger under og snart eksploderer. Jeg har ikke visst om det var en hypoman eller en depressiv episode som lå og lurte, men nå vet jeg. Depressiv. Jeg er lei av å være flink pike. Jeg er lei av å forstå alt og alltid gjøre det beste ut av det. Lei av å være syk. Mitt største ønske må være å få oppleve det å være frisk ungdom og gjøre ungdomsting. Dette er ikke noe liv! Misforstå meg rett, jeg vil ikke dø. Jeg vil bare få et verdig liv.

Den siste uken har jeg kjøpt flere dyre ting og håpet på litt kortvarig glede, men nå når jeg ser tilbake på det, har jeg ikke hatt den gleden nye ting ofte gir. Konklusjonen må være at glede i nye gjenstander er ingen glede.

Så hardt som jeg har jobbet for å holde meg på beina. Så hardt jeg har jobbet for å bli frisk. Hver gang innhenter sykdomen meg og nå er jeg drittlei! Skulle ønske jeg bare kunne danse i en blomstereng til fin musikk og synge høyt, uten noen bekymringer.

Jeg får ofte høre at jeg er tøff og sterk, men et menneske kan umulig være det gjennom hele livet. Noen ganger må vi få lov til å være svake. Alle som en. Nå er jeg svak.

Maria Mena sier så fint:

“There´s a room inside your gut

Colse the door and keep it shut

Let no daylight enter in 

And the punishment begin.”

Det var det da. Er det så sunt å stenge seg inne når man har det kjipt? Det “sterke” svaret på det er selvfølgelig “nei, kom deg ut, tenk på noe annet”, men nå får jeg lov å være svak. Da er svaret noe helt annet. Det føles godt å bare være trist.

Det beste av alt er at jeg vet at det går over. Det kan ta lang tid, eller kort tid, men det går over. Tilslutt.